torsdag 20. januar 2011

«Kongekronen» av Margit Sandemo


Utgitt sammen med «Nøkkelen»

Vakre, men blyge og unnselige Anniken studerer keltisk. Det samme gjør den selvsikre jentebedåreren Martin. Gjennom en felles venn blir de begge involvert i en spennende tur til vestlandet, der de tyder ogam-skrift sammen, samt gjør flere spennende funn.
Før denne reisen har Martin veddet med noen kamerater, at han skal greie å nedlegge Anniken allerede den andre gangen de treffes. Dessverre for ham får Anniken vite om veddemålet, og greier lett å motstå alle de iherdige framstøtene hans.
På vestlandsturen møter hun en annen spennende mann – Ron. Han er angivelig skotte, og dødssyk, så han kan ikke komme nær andre mennesker – da kan han bli smittet og få et enda tidligere sorti. Anniken kjenner en veldig dragning mot denne mannen, men de kan vel aldri bli noe par, kan de vel?

Som jeg skrev etter å ha lest «Nøkkelen», så kreves det at man ser mellom fingrene på språket i disse bøkene, hvis man skal klare å gi seg over og hygge seg med historien. Jeg finner en del svenske ordstillinger og banale trykkfeil – for meg er det tydelig at forlaget ikke har anstrengt seg for å finpusse på språket. Det har nok heller ikke vært nødvendig, siden disse bøkene har solgt, uansett. Nok en gang undres jeg over hvorfor vi skribenter, som forsøker å komme innenfor med et forlag, arbeider så intenst for å få språket best mulig, når forlagene – gjennom utgivelser som denne, viser at språket – i mange tilfeller – ikke betyr en døyt.
Skiller forlagene på hvor mye arbeid de legger i språkvask og korrektur, når de arbeider med det de anser som seriøse romaner, og det som er reinspikka underholdning? Er det likegyldig om språket er dårlig, når bøkene bare er ment som underholdning?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar