fredag 7. januar 2011

«Knus» av Liv Frohde


Denne barneboka handler om Tora, datter av norsk mor og marokkansk far. Faren døde like etter at Tora ble født, og mora sørget så tungt at hun etterpå har hatt psykiske problemer. Tora har i en periode bodd i fosterhjem, mens mora var på psykiatrisk institusjon. Tora er engstelig for mora, synes hun må passe på henne, særlig siden mora er gift med en voldelig mann, Trond. Trond er tidligere svømmer, og har vunnet bronse i et OL. Han lever på minnene om de gamle bedriftene, og alle synes Trond er så kjekk og ungdommelig – han må jo være den beste stefaren noen kunne ha! Det ingen vet er at Trond er sykelig sjalu, drikkfeldig, og slår kona når han får en av sine raptus.

Boka fenget meg, og den var lett å lese. Samtidig synes jeg den er litt tung tematisk, til å være ei barnebok, og forfatteren sprer seg på mange tema og fasetter de tilmålte sidene, med kanskje litt for mange vanskeligheter og problemer. Det er ikke bare den voldelige stefaren Tora har å slite med. Det er det marokkanske opphavet, som får henne til å føle seg utenfor og annerledes, et hissig temperament som gjør at hun gjør dumme ting av og til, hun har ingen venner på skolen, bare nysgjerrige, sladderinteresserte Rita. Mattelæreren nærmest mobber Tora, og Trond tvinger henne til å trene svømming, enda det er fotball Rita liker aller best.
Dessuten har skolevenninna Martine, og Martines bror Wille sitt å stri med – faren deres flytter sammen med ei anna kvinne og skiller seg fra mora deres.
I ei forholdsvis tynn barnebok er det vanskelig å behandle så mye tungt på en tilfredsstillende måte. Jeg synes kanskje forfatteren kunne holdt seg til å skrive om den umulige stefaren, og forholdene rundt det. Det er her det ligger mest stoff til interessante konflikter, etter min mening. Det er greit at Tora er halvt marokkansk, men forfatteren behøvde ikke nøste så mye rundt det – det kunne holdt som en beskrivelse eller en saksopplysning, nærmest.
Slutten virker også litt hastverkspreget og overflatisk behandlet. Heldigvis slutter det godt, men kanskje ikke så godt som det burde?

Hvor gammel er Tora?, lurte jeg på, mens jeg leste. Det står ikke eksplisitt, etter hva jeg kunne finne ut, men et stykke ut i boka fant jeg et spor: Da Tora slutter på skolen før sommeren dette året, skal hun begynne på ny skole neste år, i ny klasse. Derfor antar jeg at Tora er 12-13 år når handlingen pågår, og står foran overgangen til ungdomsskolen.

Språklig fungerer boka stort sett greit, men det kan se ut som om en liten runde til med språkvask og korrektur kunne vært på sin plass. For eksempel er det en del bilder jeg ikke synes fungerer – når jeg begynner å tenke etter hva som egentlig står, blir det komisk. Eks s. 5: «Hun klemmer ørene sammen.» Dette gjør Tora, fordi hun ikke vil høre, men jeg tror ikke hun bokstavelig talt bruker hendene til å klemme ørene sammen (og uansett: hvordan ville det artet seg) - siden hun går sammen med klassevenninner og neppe vil vise dem at hun ikke orker å høre på dem. Har hun da noen supermuskler i ørene, som gjør at hun kan klemme dem sammen?
S 7: «Det lange beinet til kronprinsesse Mette-Marit lander på den røde løperen
S 14: «Hun slokker lampa. Glir ned under dyna og blir liggende og følge dagen som langsomt bryter fram gjennom sprekken i gardinet.» Jeg synes dette ville sett bedre ut, hvis det sto for eksempel noe slikt: ”… merke hvordan dagen langsomt våkner, ved å følge med på hvordan lyset bryter fram gjennom sprekken i gardinet.” Poenget mitt er at det virker pussig at en dag kan bryte fram gjennom sprekken i en gardin – det er dagslyset, eller synet/opplevelsen av dagen som merkes gjennom gardinsprekken.
S 37: «Strammer musklene bak panna og presser leppene sammen.» Musklene bak panna? Menes det tinningene, eller er det i overført betydning ”muskler i hjernen”?
S 75: «Tora titter på ham under regnhetta.» Her burde det stått ”… titter på ham fra under regnhetta” for det er Tora som har regnhette på, ikke Wille.
S 84: «Det er som om bildene av faren printer seg inn i hodet.» Mener forfatteren ”prenter”, eller forsøker hun å lage et nytt og originalt uttrykk?
S 102: «Saira har laget kylling og en form med poteter og grønnsaker.» Det er ikke helt enkelt å lage kylling, men kyllingrett, kanskje?
S 105: «Hun holder ansiktet litt på skakke. Som om hodet er skrudd skjevt på den tynne halsen.» Jeg tror det hadde vært bedre å skrive ”… som om hodet er plassert/satt skjevt på…”. Riktig nok har vi hørt om reservedelsmennesker, men hodet er jo ikke - bokstavelig talt - skrudd på kroppen.
S 109: «Ser gropen i nakken og den lyse hestehalen med en strikk med en rød og rosa sommerfugl.» ”Med en” kommer to ganger tett på hverandre, hva med: ”… den lyse hestehalen med en strikk som har en rød og rosa sommerfugl på.”
S 110: «Mosen er våt og klissen.» Jeg synes ikke klissen passer så godt til våt mose, men det er kanskje mest en smakssak.
S 117: «Noen har brodert stjerner på himmelen
S 133: «Mamma reiser seg så brått at bordet skumper og den ene tekoppen velter.» Egentlig er det vel slik at mamma reiser seg så brått at hun skumper borti bordet?

Enkelte ord kunne vært vurdert byttet ut med andre:
S 11: « - Det er jo nobelt av ham, sier mamma…» ”Nobelt” er kanskje et litt fremmed ord for barn? Kunne man brukt ”fint”, ”edelt”, ”vennlig”, ”snilt”?
S 129: « - Farmor har laget det, sier hun. – Hun er dritflink.» Dette er det Tora som sier, og det er greit at 12-åringer ordlegger seg slik, og forfatteren vil vel gjerne gi et autentisk inntrykk. Likevel synes jeg kanskje hun kunne brukt et annet ord enn ”dritflink”, som for øvrig dukker opp et par andre steder i bokas gang også.
S 130: «Etterpå sitter de i sofaen og drikker mintte og prater.” Ordet ”myntete” hadde vært bedre, kanskje?

Noen slurvefeil fant jeg også – og nå har nok de aller fleste gitt opp å lese innlegget mitt hele veien ned…:
Eks s. 19: «De får igjen matteprøven. Antonsen går nedover langs radene og deler dem ut…» Her er det ikke samsvar – dem viser tilbake til ”matteprøven”. Det må enten stå ”matteprøvene”, eller ”deler den ut”.
S 155: En setning skulle ikke stått i kursiv: «Tora skriver Livet med stor L.»
S 156: «Hun hekter jakka ned fra knaggen og går ut den piskende stormen.» Preposisjonen ”i” mangler i setningen.

Til sist må jeg nevne at forfatteren liker å skrive ufullstendige setninger. Det kan vel forsvares at man bruker det, der setningene illuderer en persons tanker, eller det gjengis dialoger. Når man tenker eller snakker, formulerer man gjerne en del ufullstendige setninger. Likevel er jeg ikke tilhenger av å bruke for mye av dette i en tekst, og særlig ikke i ei barnebok. Det barn leser, vil ofte fungere som modell for hvordan de selv kan formulere seg skriftlig. Det er bedre at de får lese hele setninger, etter min mening.
I alle fall må man unngå at det oppstår misforståelser. S. 109 gjør en ufullstendig setning at jeg er usikker på hvordan jeg helt konkret skal tolke det som står: «Tora sier ikke noe, sitter bare ved siden av henne på trappa til gymsalen.
Ser på Cecilie som deler ut bursdagskort til noen av jentene i klassen
.» Selv om det har liten betydning hvem som ser på Cecilie, så skjønner dere poenget. Ufullstendige setninger kan bli utydelige eller tvetydige.

Det ble mye jeg pirket på her, men boka var ikke dårlig – den engasjerte meg og jeg måtte lese den ferdig for å se hvordan det gikk.
Boka er utgitt i serien 10:12, og passer nok best for de større barna, nesten ungdom, for eksempel barn i alderen 10-13 år.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar