søndag 30. januar 2011

«Englefall» av Tracy Chevalier

To familier møtes på kirkegården en januardag i 1901. Dronning Victoria døde dagen før.
Familiene er Kitty og Richard Coleman, med datteren Maude, og Gertrude og og Albert Waterhouse med døtrene Lavinia og Ivy May. Maude og Lavinia er jevnaldrende og finner hverandre som venninner denne dagen – de morer seg med å løpe rundt på kirkegården, de ser på fine statuer av engler og leker gjemsel. De møter også Simon Field, en gutt på samme alder, sønnen til en av graverne. Utover i boka får vi følge disse menneskene, samt Kittys svigermor Edith, Kittys tjenestejente Jenny Whitby og enda noen til, og fortellerperspektivet skifter stadig mellom disse personene.
Boka tar opp tema som seksualmoral og kvinnefrigjøring, men i bunn og grunn er det nok de ulike menneskeskjebnene som bærer boka, og som har vært forfatterens hensikt med å skrive.

Etter hvert som jeg leste, var jeg usikker på hva jeg syntes om romanen. For det første hang jeg meg opp i blandingen av nåtid og fortid. Bare en av fortellerne bruker ren nåtid – det er Simon Field. Hans kapitler i boka er også skrevet i en slags muntlig tone, med ord som ”hølet”, ”åffer” og ”veit”. Jeg gjetter at dette er gjort for å gi oss følelsen av at vi hører ham fortelle dette muntlig – antakelig har han aldri lært å skrive.
De andres kapitler er skrevet i en slags blanding av nåtid og fortid, som om de enkelte personene skriver dagbok like etter at episoder har funnet sted. Slik Lavinia forteller s 23 om et besøk på kirkegården: «Vi løp oppover Den egyptiske avenyen og rundt langs gravene omkring libanonsederen. Det er så deilig der at jeg nesten besvimte av begeistring.»
Det kan være bare meg og mine preferanser, men jeg likte ikke denne – litt vanskelige – sammenblandingen av nåtid og fortid. Jeg synes det hadde vært bedre å skrive i eksempelet over: ”Det var så deilig der…”.
Jeg tror også det hadde vært enklere å være konsekvent, om man skrev alle disse kapitlene i ren fortid. S 293 finner jeg et eksempel på at man ikke har greid å gjennomføre valget konsekvent, det står: «Jeg visste at hun savnet Jenny, selv om hun aldri ville innrømme det.» Skulle man gjøre som man hadde lagt opp til, burde det stått: ”Jeg vet at hun savner Jenny, selv om hun aldri vil innrømme det.”

Forfatterens valg har vært å fortelle historien som en samling episoder, med mange jeg-fortellere. Liker du et stort persongalleri og at det til stadighet hoppes mellom de ulike karakterene, så er dette boka for deg. Personlig er jeg ikke så begeistret for denne måten å bygge fortellinger på. Særlig ikke når forfatteren forteller om den samme episoden flere ganger, gjennom de ulike personene. Det blir for meg kjedelige repetisjoner, selv om de hver for seg bruker ulike ord og kan ha ulikt syn på det som har skjedd.

Språklig kunne man jobbet mer med boka. Jeg ser mange setninger jeg kunne tenkt meg å forbedre, og kommabruken er sparsom. Man får med seg meningen, men av og til kunne et komma eller to gjort lesingen enklere. Eks s. 79: «Hun bare så opp på Simon med hendene på ryggen som om hun inspiserte noe.» Jeg synes det hadde blitt bedre slik: ”Hun bare så opp på Simon, med hendene på ryggen, som om hun inspiserte noe.” Alternativet kunne være å dele opp setningen: ”Hun bare så opp på Simon. Hendene hadde hun på ryggen, som om hun inspiserte noe.”
S 49: «”Jenny har altfor mye å gjøre til å drasse på dere helt opp dit.”» Setningen er grei i den forstand at vi skjønner hva som er ment, likevel synes jeg ikke den lyder godt. Hva med å dele den opp: ”Jenny har altfor mye å gjøre. Hun kan ikke drasse på dere helt opp dit”.
S 64: «Hun holdt i meg nokså keitete…» Her hadde det vært nyttig med et komma: ”Hun holdt i meg, nokså keitete…”, eller man kunne snudd på rekkefølgen av ordene: ”Hun holdt nokså keitete i meg…”
S 247: «Det rykket i fanene foran oss, og det åpnet seg litt plass foran oss.» ”Foran oss” kommer to ganger i samme setning. Her kunne man variert ved formulere setningen annerledes, for eksempel ”Fanene foran oss rykket framover, og vi fikk bedre plass til å puste/bevege oss.”

Noen bilder/uttrykk fungerer ikke optimalt.
Eks s. 62: «Da jeg våknet etter eteren og holdt henne i armene for første gang…» Det hadde vært mer presist å bruke ordet ”eterbedøvelsen”.
S 220: «…, og den sterke kjeven og munnen var innbitt,…» Munn og kjeve er vel ikke bokstavelig talt innbitt – det er kanskje ansiktet med den sterke kjeven som gir inntrykk av innbitthet?
S 235: «…, kunne jeg ha kvalt min kones vakre, hvite hals.» Etter å ha kvalt halsen, måtte han da kvele resten av kroppen etterpå?
S 236: «Jeg laget ikke noen scene – jeg kunne ikke gjøre det i alles påsyn, og jeg ville ikke gjøre det for å glede henne. I stedet ventet jeg til siste gjest hadde gått. Da satte jeg meg i mørket og gråt.» Jeg synes det blir noe feil her – for meg høres det ut som at det å sette seg i mørket og gråte er å lage en scene, slik avsnittet er bygd opp. Kanskje det hadde vært bedre om det sto: ”Jeg laget ikke noen scene – jeg kunne ikke gjøre det i alles påsyn, særlig ikke siden jeg visste at det ville ha gledet henne. Jeg greide å beherske meg til siste gjest hadde gått. Da satte jeg meg …”

Jeg stusser over de første kapitlene Lavinia og Maude skal ha skrevet. I starten av boka, da de treffes i 1901, skal de være seks år gamle. Det er ikke videre sannsynlig at de ordlegger seg slik deres kapitler blir presentert.
Et eksempel: på s. 54 er jentene blitt åtte år. Maude og Lavinia oppsøker et steinhoggeri, og Maude fører ordet i dette kapitlet: «Jeg hadde aldri vært på steinhoggeriet før. Det var fullt av all slags stein, store blokker og heller, nedslipte støtter, sokler, til og med en samling obelisker som sto lent opp mot hverandre i et hjørne.» Det var virkelig et imponerende ordforråd hos en åtteåring!

Jeg har en følelse av at denne boka kan falle i smak hos mange. Tema og tidsepoke kan minne om serien som nylig gikk på NRK1 – Downton Abbey. En knippe skjebner – både herskap og tjenere – som vi hopper mellom i raske sceneskift. Jeg likte Downton Abbey, og jeg likte mye av denne boka også, men det var altså en del som trakk ned for min del.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar