onsdag 29. desember 2010

«En hjelpende hånd» av Trude Teige


Etter å ha lest Teiges kriminalroman fra 2009 («Noen vet») gledet jeg meg til årets kriminalroman fra forfatteren, «En hjelpende hånd».
Dessverre innfris nok ikke forventningene mine fullt ut – boka virker både språklig og i komposisjon mindre gjennomarbeidet enn fjorårets roman.

I starten av boka møter vi igjen journalist Kajsa Coren fra «Noen vet», der hun er på pleiehjemmet Solgløtt for å besøke moren, Bibbi. Bibbi har Alzheimer og kan ikke klare seg alene lenger. Kajsa holder samtidig på med å lage en dokumentar om eldreomsorgen – hun har alltid med seg videokamera, og gjør opptak av ansatte og beboere på hjemmet når det kan passe.
Kajsa overhører en av beboerne si at hun er redd. Kort tid etter er både hun og en annen kvinnelig beboer døde – og de som virket forholdsvis friske og raske begge to. Kajsa får en stigende, urovekkende følelse av at noe ikke stemmer. Og hvor blir det av pleier Ingrid? Ingrid har bedt om å få en samtale med Kajsa, men nå er hun ikke å få tak i – og hun uteblir fra jobb, angivelig syk. Noen dager senere klarer Kajsa å komme i kontakt med Ingrids narkomane datter og får henne til å låse seg inn, hjemme hos Ingrid. Der finner Kajsa Ingrid drept. Nå er det fullstendig klart at noe ikke er som det skal på Solgløtt…

Hvorfor er ikke denne boka så god?
For det første er det altfor opplagt for oss som leser at noe er galt på Solgløtt. Det er ikke noe spennende, bare irriterende, at Kajsa ikke skjønner dette før lenge etter oss.
Starten er trasig, både fordi tema og plot er så opplagt for oss, og slik det er komponert. Vi introduseres for et stort persongalleri – mange ansatte og beboere på Solgløtt, samt to frivillige hjelpere. Dette virker hastig og uengasjert gjort, slik at informasjonen bare så vidt fester seg, og engasjerer lite. Til persongalleriet i starten kommer dessuten flere politikere som er kilde og tema for en sak Kajsa skal lage, Kajsas kolleger og familie. De sistenevnte er kjenninger fra forrige bok, likevel blir det et for stort persongalleri, for tidlig i boka, etter min mening. Og selve plottet blir uspennende lagt fram fra starten, selv om handling og driv kommer seg utover i boka. Hadde det ikke fungert bedre å begynne med drapet på Ingrid, og så – etterpå – nøstet opp omkring de mistenkelige dødsfallene på Solgløtt?

Denne kriminalromanen er grei nok, men kunne med fordel blitt jobbet mer med med hensyn til både dramaturgi og språk.

For spesielt interesserte trekker jeg fram noen eksempler på hva jeg mener er med på å trekke inntrykket ned.

Politiførstebetjent Karsten Kjølås framstår i denne boka nærmest som en pappfigur – endimensjonal, fjern – derfor engasjerer heller ikke kjærlighetshistorien mellom Kajsa og Karsten på samme måte som i «Noen vet». (Der syntes jeg følelsene mellom dem var mektig spennende å følge med på!)

Jeg finner en del floskler og klisjeer, bilder som fungerer dårlig.
Eks s. 6: «Huden i ansiktet var som på en innskrumpet rosin.» En rosin er en tørr, innskrumpet drue, så en innskrumpet rosin er vel så ille som det går an å bli?
S 18: «Det var alltid de samme tankene, som gjorde henne småkvalm og ble til en ubehagelig klump i magen; den lå og murret når hun satte seg i bilen i garasjen hjemme, vokste på veien til sykehjemmet og ble til en tung stein når hun gikk inn hovedinngangen og tok heisen opp til tredje etasje. Den trykket henne mot gulvet når hun gikk inn døren til avdelingen og lette etter moren med blikket
S 133: «I blomsterbedet ved siden av trappen var de første tulipanspirene i ferd med å brøyte seg opp av jorden.» Brøyte var vel voldsomt – det er jo ikke slik at de skuffer jorda unna seg når de kommer opp?

S 55: «Forteller at det hender pasienter dør alene fordi det er for få hender på kvelden og om natten.» Her kommer ordet ”hender” to ganger tett på hverandre, hva med: «Forteller at det hender pasienter dør alene, fordi det på kvelden og om natten er for få ansatte på vakt.»

S 190: «Kajsa holdt hånden hardt mot magen. Hjertet hadde falt ned der.» Var det ikke bedre om det sto: «Det føltes som om hjertet hadde falt ned der»?

S 55: «Så satte hun et nytt kryss ved navnet til Tora Cappelen.» Siden Tora Cappelen er et navn, virker dette litt rart. Hva med: «Så satte hun kryss på listen ved Tora Cappelen.»

S 39: «Dagen etter at Kajsa fant Ingrid død, på fredagen, ble hun…» Lettere om det ble skrevet slik: «Fredag, dagen etter at Kajsa fant Ingrid død, ble hun…»

S 173 brukes en forkortelse jeg ikke kan se at blir forklart noe sted – hva er en «VB-kommer etterpå»?

S 226 sier Kajsa til morderen: «Hva mener du med å si at du fjerner ondskapen?» Dette kan jeg ikke se at morderen har sagt i noen av replikkene forut?

S 229: «Hun myste rundt seg i rommet.
Jeg er ikke hjemme.
Så lettelse: Jeg er sammen med Anders. Jeg har funnet ham.
Så en erkjennelse: Hendene mine er bundet.
Så frykten: Jeg er fanget. Vi er fanget

Lettelse, erkjennelse og frykt som forfatteren legger inn her, blir overforklarende, overtydelig. Dette hadde framstått renere og sterkere om ”forklaringene” var blitt fjernet.

Språket er konservativt, og det er ikke noe galt i det. Men disse foranstilte pronomenene, som det kommer noen av i boka, framstår som stivt og gammelmodig: Eksempel s. 7: «De hadde vist hans tårer og latter, hans omsorg for de svakeste og hans utilslørte raseri…»

Dialogen mellom Kajsa og morderen som begynner s. 219 blir svak, får lite karakter, siden forfatteren velger å skjule for leseren lengst mulig hvem morderen er. Det er nok et valg hun har tatt fordi hun vil holde på spenningen lengst mulig, men personlig synes jeg forfatteren burde vist alle kortene fra punktet der Kajsa blir tatt til fange av morderen – her ligger det mye spenning uansett – og denne dialogen kunne blitt så mye bedre skildret.

S 246 er Kajsa tilbake på jobb og skal lage reportasje med utgangspunkt i morderens filmede materiale. Jeg lurer på hvordan Kajsa kan sitte med dette materialet – burde ikke heller politiet hatt det?

«Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje» av Jo Nesbø


Dette er Jo Nesbøs tredje bok om Doktor Proktor, Bulle og Lise – dette aparte og uredde trekløveret.
I årets bok blir hele verden truet av månekameleoner som kommer for å overta herredømmet over jorden, slik at de kan spise opp menneskene. Månekameleonene ledes av Jodolf Staler, (og hvis du får assosiasjoner til Josef Stalin og Adolf Hitler av navnet, så har du skjønt hvor ulidelig ondskapsfullt dette vesenet er!) som kamuflerer seg som den populære programlederen Hallvard Tenoresen i TV. Gjennom TV-programmet Kon-KOR-ransen greier Tenoresen/Staler å hypnotisere stadig større del av Norges befolkning. Kongen blir avsatt og Tenoresen flytter inn på slottet og planlegger å starte krig mot Danmark. Det ser mørkt ut for Norge og Verden, men heldigvis har Proktor, Bulle og Lise en plan…

Nesbøs barnebøker er fortalt med energi og tilstedeværelse, og er fulle av fart, humor og spenning. Jeg får assosiasjoner til Roald Dahls barnebøker, på grunn av fantasivesenene, og slik de onde er fryktelig onde, og slik de snille er små og kan se ynkelig ut, men er så kløktige at de selvfølgelig vinner til slutt.
Boka kan sikkert være noe krevende for barn å lese selv, siden det er en ordrik fortelling, og byr på ordspill og bokstavlek. Enkelte replikker er dessuten skrevet på nynorsk, dialekt eller svensk, så her er mye man kan bryne seg på. Boka av i år er også ganske lang (316 s) og har et stort persongalleri, så helt lettlest er ikke boka i noe henseende. Men moro er det, for både barn og voksne. (Jeg tror boka passer best for barn fra 9-10 år og oppover.)

mandag 20. desember 2010

«Barnepiken» av Kathryn Stockett


Handlingen i denne romanen er lagt til første halvdel av 1960-årenes USA, nærmere bestemt småbyen Jackson i Mississippi, og gir oss innblikk i hvordan raseskillet mellom hvite og svarte på den tiden fungerte, og hvordan svarte og hvite dermed levde ulike liv og hadde ulike rettigheter.
Fortellerperspektivet skifter mellom de to svarte barnepikene/hushjelpene Minny og Aibileen, samt den unge, hvite Miss Skeeter. Skeeter tilhører samme vennegjeng som Minnys og Aibileens husfruer. Slik får vi se hovedpersonene med flere øyne og blir kjent med flere av sidene deres.

Skeeter drømmer om å bli forfatter, og får tips fra en kvinnelig forlagsredaktør om hva hun burde skrive om. Da – kanskje – kan hun få gitt ut bok på forlaget. Prosjektet Skeeter går for, er å skrive om de svarte hushjelpenes liv, hvordan de fungerer som reservemødre for de hvite barna. Barna ser mange ganger på barnepikene med større kjærlighet enn sine egne mødre. Men da de blir voksne, blir de selv husfruer med svarte hushjelper – og kjærligheten og hengivenheten forsvinner når de svarte kvinnene må ses på og behandles som tjenere, i stedet for reservemødre.

Boka har interessante tema, hovedpersoner og skjebner.

De svarte kvinnenes kapitler er skrevet i et noe mer muntlig, slangpreget språk. Det vil si – man finner enkelte ord og uttrykk som skiller seg ut, som ”efta”, ”ete” og ”arbeidskara”. Disse ordene og uttrykkene blir å se som tegn på at vi nå ”hører en uskolert kvinnes tale”, men dette virker ikke helt gjennomført, slik at språket stort sett framstår som ganske litterært og ”pent” likevel. Eksempel s 8: «Miss Leefolt glodde på meg, smal i blikket, som om jeg skulle gjort noe gærent, og løsna den hylende jentungens grep om foten min.» Jeg tror setningen ville virket mer muntlig om det hadde stått: ”… og løsna grepet den hylende jentungen hadde tatt om foten min.”
Men her kan språket ha vært mer gjennomført ”muntlig” i originalutgaven.
Alt i alt er boka skrevet i et greit, lettlest språk, og det er lite å henge seg opp i.

Boka føltes litt lang mot slutten. Det mest spennende i boka er unnagjort når Skeeters bok er utgitt, siden blir det mest tråkking fram mot en noe halvhjertet avrunding. Med så mange hovedpersoner blir det mange tråder og tema å følge opp, og vi får ikke avklaring på absolutt alt. Boka virket derfor litt uforløst på meg. Men alt i alt var dette en god, spennende og interessant bok.

torsdag 9. desember 2010

«Markus er konge» av Klaus Hagerup


Dette er sjette bok om Markus, den sjenerte, innadvendte gutten som har så lett for å forelske seg.
I denne boka vil Sigmund – den geskjeftige kameraten hans – at Markus skal begynne å spille sjakk. Sigmund gir Markus et sjakkspill i bursdagsgave (det er fire måneder til Markus har bursdag, men hva gjør vel det?) og lover å undervise ham.
Det viser seg at det er flere i Markus’ nære omgivelser som er gode sjakkspillere, deriblant Natasja, den nye jenta i B-klassen, som tilfeldigvis også er veldig søt. Det forundrer oss ikke at Markus straks blir motivert for å lære sjakkspillets finesser…

Bøkene om Markus er humoristiske – her finner du mengder av pussige fremtoninger, merkelige replikkvekslinger og komiske situasjoner. Slike bøker – som kan få en til å le høyt flere ganger underveis – blir man glad i.

Kanskje kunne jeg tenkt meg at høydepunktene i historien – de betydningsfulle sjakkbataljene – kunne vært strukket eller fått enda litt større tyngde, slik at spenningen hadde holdt seg litt lenger, men historien i sin helhet er enkelt og greit komponert.

Språket er gjennomarbeidet og flyter lett. Det er nesten ikke noe å pirke på her.
På s 137 brukes uttrykket «En gardé!». Jeg kan ikke fransk, men jeg trodde dette skulle skrives uten aksent, slik: ”En garde!” og uttales ”ang gar>d”. (Slik står det også skrevet i Bokmålsordboka.)

Hvor gammel er Markus nå?, lurer jeg på. Jeg fant ikke egentlig spor i boka som forteller hvilket klassetrinn han går i, men jeg kan ha oversett det. På en måte er Markus aldersløs, og jeg synes også det er vanskelig å si at bøkene passer best for en spesiell aldersgruppe. Jeg som voksen koser meg med bøkene, og jeg tror også barn fra ca 10 år og ungdom kan ha glede av å lese dem.

mandag 6. desember 2010

«Pitbull-Terje på sporet av den tapte far» av Endre Lund Eriksen


Dette er Endre Lund Eriksens fjerde bok om Jim og Pitbull-Terje. De tre første heter: ”Pitbull-Terje går amok” (2002), ”Pitbull-Terje og barnevernet” (2006) og ”Pitbull-Terje blir ond” (2007).
Jeg har lest alle disse bøkene, men husker ganske lite av handlingen i tredje bok. Dette oppdaget jeg da jeg leste årets Pitbull-Terje bok, som henviser til at noe som hendte i bok tre, som er årsak til at Pitbull-Terje og faren skys av Jim og mora hans i denne fjerde boka. Det er tross alt tre år siden forrige bok om Jim og Terje kom ut, og for eventuelt nye lesere, som det heter (for man skal ikke behøve å lese alle i rekkefølge?) kunne forfatteren ha lurt inn et lite, lett handlingsresymé som forklarte hvorfor Jim absolutt ikke vil være kamerat med Terje nå, i bok fire.

Jim bor alene med mor, som fortsatt har store psykiske problem. Mora har fortalt at Jims far het Tor Inge Olsen, og døde før Jim ble født. Men er dette helt sant?
Pitbull-Terje kommer trekkende med ei diktbok, skrevet av en mann ved navn Arne Sandberg. Terje viser Jim portrettet av forfatteren på boka, og Jim kan også se at det er en stor likhet mellom denne Arne og ham selv. Like etter er Jim på graven til Tor Inge, der han møter Tor Inges kone og sønn, og han oppdager at Tor Inge umulig kan være faren hans likevel. Mora må ha løyet… Terje har for lengst tilbudt Jim hjelp til å spore opp den egentlige faren, og nå takker han motvillig ja. Det umake paret – den lille pingla og den store bølla – setter seg i sving, og som vanlig blir historien både morsom, spennende og emosjonell.

Jeg likte boka godt. Den var lett å lese og hadde god framdrift. Språklig glir det lett, men ikke alle dialekt-(?)uttrykkene forfatteren bruker er like vellykkede. I det minste kan disse uttrykkene skape avstand og virke uforståelige, for folk som ikke kjenner dem.
Noen uttrykk lurer jeg på om er oppfunnet av forfatteren selv, for eksempel s 20: «Stemmen trudler frenetisk.» I samme scene «heller» mor poteter på Jims tallerken, og «måkker» kjøttkaker. Jeg forstår at hensikten er å variere språket, men dette blir litt for spesielt etter min smak.

Etter min mening hadde det vært mulig å få til en liten nivåhevning av språket i boka, med enda en nøye gjennomgang. Eksempel på ting som kunne vært fikset på:
S 61: «På den tida jeg trodde alle bildene av ham hadde brent opp i en brann.» Hva med heller å skrive: ”… gått med i en brann” eller ”… blitt borte i en brann”?
S 144: «Jeg forter meg å klikke bort bildet, ser fort bak på henne.» Jeg er faktisk litt usikker på hva som menes her, men antar at Jim ser fort bakover mot henne, eller fort tilbake på henne, som i ”én gang til”.
S 182: «Arne Sandberg ser blek og dratt ut i bildene.» Her menes det vel ”på bildene”.
S 229: «Vel, jeg får si alt går krute godt…» Eksempel på et dialektuttrykk (?) jeg ikke forstår. Det vil si, jeg forstår at forfatteren mener å understreke ordet godt.
S 263: «… så det klodrer og gnistrer i panna mi.» Er ”klodrer” et ord forfatteren har funnet på selv?

Jeg fant en påstand om bibliotekarer i boka, som jeg gjerne vil gjøre oppmerksom på, da jeg synes det er godt observert!: «Det er ingen grenser for hvor langt bibliotekarer er villige til å gå for å prøve å få ungdom til å lese

Og en påstand om intellektuelle s. 130: «Bare intellektuelle setter bøkene i alfabetisk rekkefølge!» (Sin egen, private boksamling, vel å merke.)

Jeg anbefaler boka, og tror den passer aller best for barn i alderen 10-13 år.

torsdag 2. desember 2010

«Blodleie» av Johan Theorin


Av Theorin har jeg lest alle bøkene han har utgitt så langt. «Skumringstimen», «Nattefokk» og «Blodleie» utgjør de tre første bøkene i en serie på fire med handling fra Öland. Gjennomgangsfiguren er gamle Gerlof Davidsson. I «Blodleie» har han blitt 83 år gammel, og velger å flytte ut fra aldershjemmet og inn i sommerhuset sitt. Planen hans er å nyte våren, kanskje for siste gang. I sommerhuset finner han kona Ellas dagbøker – som han egentlig lovde henne at han skulle brenne – og når han leser i dem, blir han uroet.

Boka handler noe om alver og troll, sagn som knytter seg til disse mytologiske vesenene. Blodleiet – fra tittelen på boka – skriver seg fra et slikt sagn. Trollene og alvene kriget, og der kampen utspilte seg, ble marken farget rød av blod. Ellers handler boka om moral, pornoindustri, sykdom, alderdom og psykiske problem. Forlaget markedsfører boka som en kriminalroman, men det er i alle fall ingen tradisjonell kriminalroman, som starter med en forbrytelse, som siden politiet eller en detektiv jobber med å få oppklart. Det blir begått drap og startet mordbranner i boka, men krimhistorien er bare én av mange nærmest sidestilte tema, slik jeg ser det. Hvis du griper boka i den tro at det er en tradisjonell kriminalroman, tror jeg du kan bli skuffet. Møter du boka med litt andre forventninger, kan de hende du vil finne den spennende, slik jeg gjorde – jeg kjente hele tiden lyst til å fortsette, fordi jeg ville vite hvordan det gikk med alle sammen – Vendela, Per, og ikke minst Pers datter, Nilla, som har kreft. Krimhistorien var kanskje det jeg var minst nysgjerrig på, når jeg tenker meg om?

Boka er skrevet i fortid, med unntak av tilbakeblikkene til Vendelas barndom – disse er skrevet i nåtid. Disse kapitlene skiller seg også ut ved å ha fått overskriften «Vendela og alvene», der de andre kapitlene bare er nummerert. Jeg tolker dette dit hen at alvetemaet og Vendela selv, anses av forfatteren som ett av bokas viktigste fokus.

Språket i boka fungerer stort sett greit. Enkelte uttrykk og bilder skurrer litt, som for eksempel
S 88: «Han dro inn luft og prøvde å fortelle, men luftrøret føltes istykkertørket
s 212, der Per og Vendela er ute på løpetur sammen: «De la i vei fra steinbruddet side om side, og falt raskt inn i hverandres rytme og åndedrett mens de sprang, parallelt med sola som gikk ned.» Hvordan kan man løpe parallelt med en solnedgang?
S 225: Vendela og Per er ute på nok en løpetur: «Det ble stille. Bare skrapingen av skoene over bakken hørtes, og Pers dype åndedrag.» Skraping av sko over bakken? Det var vel ingen særlig god beskrivelse av løpelyder?
s 226: «Min barndom suser her

Alt i alt var dette en fin leseopplevelse. Jeg likte denne boka bedre enn «Nattefokk», som var befolket av litt for mange gjenferd etter min smak, mens «Skumringstimen» er den av disse tre bøkene jeg har likt best.