torsdag 25. november 2010

«Malstrømmen» av Frode Granhus


Jeg har ikke lest noe av Granhus tidligere, men ser på hjemmesiden til Cappelen Damm at Granhus debuterte som forfatter i 2003 med kriminalromanen «Hevneren». Han har også gitt ut boka «Be en bønn for Sikas», som i følge Cappelen Damm skal være en blanding av skrekkfortelling, kriminal og psykologisk thriller. Årets roman er utgitt av Schibsted.

Handlingen i boka er lagt til to forskjellige steder: Landegode utenfor Bodø og Bergland, 30 mil nord for Bodø. Ved Landegode oppdager noen gutter en mann nede i vannkanten. Han sitter med hendene lenket fast, slik at hender og armer stikker ned i det iskalde havet.
I Bergland oppdager turgåere en porselensdokke som kommer flytende inn mot land på ei flåte laget av bast. Dette funnet fyller turgåerne med skrekk, og de ringer lensmannen for å melde fra. Han på sin side synes ikke dette er noe særlig å ta på vei for, men det skjer ting senere, som gjør at dokkene (det kommer ei til litt senere) må tillegges større betydning.
Senere i romanen dukker det opp flere skadde personer, og også mistenkelige dødsfall i Bergland, og de to historiene i boka flettes etter hvert sammen.

Boka er for så vidt spennende, og med god framdrift, med unntak av en avdeling like etter starten. Der må jeg innrømme at jeg holdt på å legge boka fra meg, men så kom det seg utover i boka, slik at jeg fikk lyst til å fullføre.
Språket er friskt, og det er mange gode beskrivelser og bilder underveis. Likevel er jeg ikke helt fornøyd. Språket er ikke optimalt – jeg kunne ønsket meg enda en runde med språkvask og korrektur for å rydde vekk flere klønete formuleringer og ukjente (dialekt?) uttrykk. Når det gjelder plottet i historien, synes jeg det er for innfløkt, tydelig konstruert og usannsynlig. Og epilogen ble litt for mye – vi trengte ikke en understreking og nærmere forklaring på hvorfor gjerningsmannen ble som han ble.
Jeg tror forfatteren med fordel kunne gjort plottet enklere, ved å fjerne en del personer og enkelthendelser. Det ble for meg uoversiktlig at deler av handlingen foregikk ved Bodø – med sine hovedpersoner, og andre deler i Bergland. Persongalleriet ble for meg litt for stort og utydelig – jeg klarte ikke hele tiden å skille de ulike personene og personlighetene fra hverandre.

Språket er konservativt, her skrives det for eksempel ”dukke” og ”stod”, mens dialogene ofte er iblandet muntlige, dialektpregede uttrykk. Stort sett er språket godt, men det kunne klart vært bedre. Jeg nevner noen eksempler på ting jeg kunne ønsket meg formulert annerledes:
S 13: «Sønnen repliserte med en håndbevegelse…» Repliserte kunne vært byttet ut med noe så enkelt som ”svarte”.
S 23: «Og natten var svart som lystene til en stallslått prestefrue…» Hva betyr dette ordet: stallslått?
S 24: «Strikvargen som kom og hentet meg…» Jeg vet hva en varg er, men strikvarg?
S 37: «… hun ble stående med hendene dypt begravd i frakkelommene, der hun sjonglerte med noe han tippet var et nøkkelknippe.» I stedet for ”sjonglerte”, kunne det heller stått ”fomlet” eller ”fiklet”.
S 77: «Niklas kjente små monsterkryp forflytte seg med lysets hastighet langs ryggraden.» Ikke noe godt bilde, synes jeg.
S 78: «Her er trampet i flokk.» Et eksempel på nesten bibelsk klingende setninger, som forfatteren har en del av. Det virker stivt og unaturlig.
S 91: «Hun rakte frem en beinete hånd prydet med klirrende armbåndsringer.» Armbånd holder.
S 103: «… som om han fortsatt vasset i surklete myr.» Jeg synes ”surklende myr” lyder bedre.
S 103: «… huden fregnet av fødselsmerker over det hele.» Det er vel strengt tatt bare fregner som gjør huden fregnet, hva med å kalle den ”flekket” eller ”spettet”?
S 104: «Da takker jeg for din velvillighet.» Eksempel på oppstyltet, stivt språk i en dialog.
S 116: «Døren var som ventet låst.» Bedre om ordene ble stokket om, til: «Som ventet var døren låst.»
S 141: «Da jeg hørte om Kim, tenkte jeg først at det var god peising til den jævelen.» Peising er dialekt antar jeg, for jeg har hørt om ”hestpeis”, men hva menes det med at noen får ”god peising”? Kanskje jeg ikke vil vite det…
S 162: «Hultin ble sendt hjem fordi Brocks så behovet for at de alle fikk hentet seg inn, og mot at han var førstemann ut neste morgen.» Denne setningen forsto jeg rett og slett ikke meningen i.
S 252: «… som lot sønnen seile sin egen sjø loks inn i helvetes farvann…» ”Loks”? Menes det ”lukt inn i”?
S 316: «Hytta vokste mot ham i bruddstykker, men det tok ham ikke mange sekundene å konstatere at den var tom.» Jeg syntes heller ikke denne formuleringen var helt god.

En liten kuriositet: s 81 overværer vi en diskusjon mellom Tommy og Rino som ga meg litt å tygge på. Rino spør Tommy hvor gammel sønnen hans er, og svaret er åtte. Da spør Rino om gutten går i andre klasse, og Tommy svarer at det gjør han antakelig. Rino sier han er forbauset over at Tommy ikke vet nærmere beskjed. Tommy svarer: «Hva har det å si om gutten går i første eller andre klasse
Poenget med diskusjonen må vel være at vi skal forstå at Tommy ikke følger med, slik en tilstedeværende og interessert far burde, for han virker ikke sikker på hvor gammel gutten er og aner i alle fall ikke hvilken klasse han går i. Enda verre blir jo dette når vi vet at unger som er åtte år om høsten, går i tredje klasse – ikke i første eller andre som Tommy går ut fra. Mente forfatteren at det var slik vi skulle tolke scenen, at Tommy var helt på bærtur, eller vet ikke forfatteren selv hvilke klasse en åtteåring går i?

Jeg tror sikkert at lesere som foretrekker å lese krim, vil like «Malstrømmen». For oss søringer er jo Nord-Norge eksotisk, og jeg synes det var en del gode beskrivelser og bilder i boka, selv om jeg bare har gitt eksempler på de dårlige formuleringene her.

torsdag 18. november 2010

«Drømmetypen» av Kjersti Scheen


Kjersti Scheen har arbeidet som forfatter og illustratør i mange år – hun debuterte i 1973 og har mange fine bøker på merittlisten sin. Hun har skrevet noen voksenbøker, men flest barne- og ungdomsbøker. Av ungdomsbøkene hennes har jeg særlig likt romanene «Månefeen» (1993), «Engel uten vinger» (2001), «Stup» (2004) og «Emma3 og ToreHund» (2007).

«Drømmetypen» handler om Moa, en dagdrømmens mester. Sammen med venninna Sisken (hun heter egentlig Sigrid) møter hun et par eldre gutter utenfor en kino. Den ene av guttene er veldig kjekk, synes Moa, og hun begynner å dagdrømme om at han er kjæresten hennes. Hun vet ikke en gang hva han heter, men kaller ham Lasse. Siden Moa bor i Oslo, er det virkelig små sjanser for å møte ham igjen, men likevel gjør hun faktisk det. Til slutt klarer hun også å opprette kontakt med ham, og selv om han har fast kjæreste, virker han interessert i å være venn med henne. Men er det riktig av ham å flørte med Moa, samtidig som han er sammen med Kathrine? Og er han like flott og fin i virkeligheten, som Moa har drømt om?

Boka handler om forelskelse, om hvordan forestillinger og forventninger kan forvrenge virkeligheten, og ødelegge for at de ekte følelsene får komme fram.

Boka er utgitt i Gyldendal forlags serie «Sukkerspinn». Forlaget markedsfører serien som ”FEELGOOD-BØKER FOR JENTER SOM TØR OG VIL OG KAN”. I beste forstand synes jeg ikke denne boka er helt og holdent feelgood – den har mer ved seg enn bare en søt og fin kjærlighetshistorie, og stikker dypere enn som så.

Boka har en ganske treg start – det tar tid før jeg klarer å engasjere meg i Moa. Det skjer lite, konfliktstoffet virker uinteressant og historien har liksom ingen retning.
Dessuten virker Moa og Sisken barnslige og umodne, på en måte som gjør dem spake og blasse. Først et godt stykke ut i boka får vi vite at jentene er 14 år – da hadde jeg gjettet ut fra spor som ligger i teksten at jentene var maksimum 12-13. (På s 29 er jentene på bytur, og de har sneket seg til å ta på mascara før de reiste hjemmefra. Det er også noe med måten de ordlegger seg på og tingene de snakker om, som gjør at jeg tror de er yngre enn forfatteren har ment at de skal framstå som.)
Men jeg synes å merke at jentene modnes underveis i boka – og kanskje viser romanen på en realistisk måte hvordan man i den alderen er en blanding av barn og ungdom på samme tid?
Når det gjelder hvilken aldersgruppe boka vil passe for, blir jeg litt usikker, men lander på 10-14, slik forlaget selv tenker i forhold til serien «Sukkerspinn».

Boka er skrevet i fortid, med unntak av siste kapittel, som er skrevet i nåtid. Jeg regner med at årsaken til denne vrien, er et ønske om at vi som leser skal leve oss helt og inderlig inn i den lykkelige sluttscenen?

Scheens språk er som vanlig gjennomarbeidet og godt. Jeg fant noen få bilder og uttrykk jeg ikke syntes var helt gode. S 11: «To par oppsperrete øyne med strittende øyenvipper.»
S 109: «Du som er så diger på å søke på nettet, kan ikke du…»
S 263: «Hun vil si noe overglattende…»

Alt i alt var dette en fin leseopplevelse, når jeg altså først kom meg gjennom den litt langdryge starten, og kjente hvordan historien grep tak i meg.

mandag 15. november 2010

«Rottefangeren» av Inger Frimansson


Frimansson har jeg lest noe av før, blant annet «Katten som ikke døde», og jeg har sansen for hennes måte å skrive spenningslitteratur på. Som regel er det ikke mye action og ytre handling i bøkene hennes, men desto mer ligger det og ulmer av ubehag og usagte ting mellom hovedpersonene i bøkene.

I «Rottefangeren» stifter vi bekjentskap med kvinnene Rose og Ingrid. Rose var gift med Titus, men han forlot henne til fordel for Ingrid. Et slags trekantdrama ligger til grunn, med andre ord.
I boka skifter fortellerståsted mellom Ingrid og Rose – og i siste del av boka slipper også Titus' døtre og Roses sønn til.
Idet bokas handling tar til, er det gått noen år siden Titus forlot Rose. Nå er han alvorlig syk, dødssyk, og ønsker å treffe Rose igjen. Han ønsker forsoning, og ber kona Ingrid om å kontakte Rose og få henne til å komme til sykeleiet hans.
Ingrid har svært liten lyst – hun har fryktelig dårlig samvittighet for at hun ”stjal” Roses ektemann, og tror at Rose må hate henne, eller i alle fall mislike henne sterkt. Hun forsøker å ringe til Rose, men da Rose ikke svarer, bestemmer hun seg for å reise dit Rose bor og snakke med henne ansikt til ansikt. Møtet mellom de to kvinnene blir skjebnesvangert…

Det er ikke veldig mye ytre handling i boka – universet etableres sakte og grundig ved at vi får bli kjent med Rose, Ingrid og Titus. Først på s 118-120 begynner det å skje noe. Boka er likevel ikke kjedelig. Helt fra starten aner man at noe skurrer – vi er helt sikre på at det kommer til å skje fæle ting etter hvert. Innledningen i boka er menneskelig interessant, selv om den er lang og langsom.

Etter det uventede som hender et stykke ut i handlingen, glir boka inn i en slags stillingskrig som varer og varer – spenningen er på et pinefullt nivå nesten hele de to siste tredjedeler av boka. På en måte kjennes dette nesten for mye av det gode, jeg fikk lyst til å skumme partier og bli ferdig. Det er ikke lett å legge fra seg en slik bok, det er i alle fall sikkert!

Språklig er det lite å innvende, men det skilles ikke riktig mellom fortid og fortid av fortid hele veien. Mye av boka er tilbakeblikk til ting som har skjedd før, og når bokas tid er fortid, så må det som hendte før bokas tid, blir fortid av fortid.
Eks s 156: «Hun husket at hun skrek, at hun ikke klarte å la være. Hun hadde skammet seg.» Det riktige her skulle vært: «Hun husket at hun hadde skreket, at hun ikke hadde klart å la være. Hun hadde skammet seg.»
Det er flere tilfeller i boka der det hoppes mellom fortid og fortid av fortid. Det går greit å forstå, men gir et litt rotete inntrykk.

Jeg fant en logisk feil s 233: Ingrid har falt og skadet den venstre armen. Det har blitt gjort rede for at det må være et brudd av noe slag, og armen er så vond at den for det meste henger og dingler, helt ubrukelig. Men på s 233 altså: «Hun stilte seg rett under lemmen og strakte armene mot det tynne lysrektangelet.» Det riktige må være: «Hun stilte seg rett under lemmen og strakte den uskadde armen mot det tynne lysrektangelet.»

Jeg finner kanskje Roses mentale forfall noe hastig og usannsynlig, men uten hadde ikke boka blitt særlig spennende, så det får passere.

En spennende psykologisk thriller dette, ekstra ulidelig vil den bli om du har rotteskrekk.

mandag 8. november 2010

«Vinterjenter» av Laurie Halse Anderson


Denne ungdomsromanen handler om Lia, og det er hun som er fortelleren i boka.
Lia har nettopp mistet bestevenninnen Cassie, det vil si: en stund før Cassies død var det ”knute på tråden” mellom de to. Dagen Cassie døde ringte hun 33 ganger til Lia, som nektet å ta telefonen. Etterpå sliter Lia med skyldfølelse i tillegg til sorgen over å ha mistet en god venn. Cassie hadde bulimi, Lia har anoreksi, høyst sannsynlig hadde de ingen god påvirkningskraft på hverandre. Enda en grunn til at Lia føler skyld.

Boka var litt tung å komme inn i, men da jeg hadde lest noen sider og fikk oversikt over navn og hva historien handlet om, samt ”fikk tak på” fortellerstemmen, syntes jeg boka ble interessant. Jeg tror forfatteren har greid å gi et troverdig bilde av hvordan en person med alvorlig spiseforstyrrelse sliter med virkelighetsoppfatningen og er opphengt i destruktive tankemønster. Denne boka gir deg ingen forklaring på hva spiseforstyrrelser er, hva det kommer av, eller hvordan man kan bli frisk fra det. Boka gir deg heller en ganske ekkel opplevelse av hvor forvirrende og håpløst alt virker, når du sitter midt oppi en vanskelig, fastlåst situasjon, der du ønsker kontroll, men kanskje ikke helt vet HVA du ønsker å kontrollere.
På den ene siden kan spisevegring tydes som et skrik om hjelp, om oppmerksomhet, om å bli sett. På den andre siden virker det som anorektikeren ønsker å krympe, bli bitteliten og IKKE synes. På den ene siden virker det som om anorektikeren er selvopptatt, drukner seg i egne problemer og ikke ser andre mennesker, på den andre siden forsøker hun fremdeles å krympe seg selv, som om hun tenker at hun ikke er noe.
Jeg har fremdeles mange spørsmål og mye undring i forhold til hva som utløser spiseforstyrrelser, og hvorfor det er så vanskelig å bli frisk.

Språket i boka er godt, variert og til tider nesten poetisk.

Jeg synes boka var en fin leseopplevelse for meg, men jeg synes kanskje det er litt vanskelig å anbefale den for unge lesere, siden den altså er litt poetisk/tung å komme inn i og fordi den er forvirrende, kanskje på en skummel måte. Det er viktig at boka ender godt, men siden jeg ikke helt skjønner hva det var som fikk henne på rett spor til slutt, er det kanskje bare en halvgod slutt?

mandag 1. november 2010

«Vintage-affæren» av Isabel Wolff


Denne feelgood-romanen, utgitt på norsk i 2009, handler om Phoebe Swift som elsker gamle klær. Idet romanen starter, åpner hun sin egen forretning, der hun skal forhandle vintageklær hun kjøper opp fra privatpersoner eller på auksjoner. (På nettet finner jeg begrepet ”vintageklær” definert som ”årgangsklær”.)
Phoebe har nylig mistet sin bestevenninne, Emma, under tragiske omstendigheter. Phoebe føler seg skyldig i Emmas død. Hun føler også skyld for at Emmas siste måneder var ulykkelige. Phoebe ble nemlig kjæreste med Guy, en mann Emma var oppriktig interessert i og dessuten ”fant først”.
Gjennom bokas gang får vi ta del i Phoebes vintagesuksess, møter med interessante mennesker og klær, og hvordan går det med kjærligheten tro?

Boka fenget meg og jeg leste den ut på kort tid. Den største spenningen ligger i møtet med Mrs Bell og hennes dramatiske historie fra krigen, samt oppklaringen rundt hva som faktisk skjedde, da Emma døde. Kjærlighetshistorien er for så vidt interessant, den også, men litt halvhjertet og blodfattig, synes jeg.

Enten det skyldes oversetteren eller forfatteren, rotes det med tiden i denne boka. Boka er hovedsakelig skrevet i fortid, men ikke gjennomført. I prologen (en scene fra 1983) brukes nåtid, noe som for så vidt hadde vært greit, hvis det var bare den. I kapittel EN er vi i fortid igjen, mens i kapittel TO er vi i nåtid i en og en halv side, før vi plutselig er i fortid igjen. Boka slutter også med en sekvens i nåtid, og flere kapitler har innledninger som antyder nåtid, som s 52: «Så i dag morges, mandag, begynte Annie å jobbe…» og s 79: «Da jeg i morges kjørte i uventet duskregn for å besøke Val…». Det hadde vært bedre hvis det sto: ”Mandag morgen begynte Annie…» og «Da jeg kjørte i uventet duskregn den morgenen for å besøke Val…»
Når vi er i fortid av fortid, blir heller ikke dette gjort riktig. Eksempel s 102: «Pappa sendte meg et brev etter at han flyttet hjemmefra.» Her skulle det stått: «Pappa hadde sendt meg et brev etter…»

Da Phoebe er i Frankrike og blant annet besøker Miles – en frier – der han er på arbeidsopphold (etter eget ønske) på en vingård i forbindelse med innhøstingen av druer, snakkes det en del fransk, slik at en del fraser i dette partiet gjengis på fransk. Dette føles som et minus for meg, siden jeg ikke kan fransk og lurer på om jeg gikk glipp av noen viktig i samtalene.

Siden boka er skrevet i jeg-person, synes jeg følgende informasjon på s 239 er merkelig: «Halsen hans snørte seg sammen.» Dette må vel sies å være en subjektiv følelse, og noe man ikke kan se eller merke hos en annen person?

På s 198 fant jeg en litt komisk beskrivelse i en sexscene: «Mens han kneppet opp skjorten, åpnet jeg buksene hans og slapp løs ereksjonen…» Jeg tror kanskje det hadde fungert bedre om hun hadde ”blottet” eller ”avdekket” dette ”villdyret”…

Litt kløneri og slums fant jeg, eksempel s 136: «Jeg satte meg på et fortausbord…» Jeg håper hun satte seg ved dette bordet?
S 63: «… du har hengt opp dem der.» Det hadde vært bedre om det sto: «… du har hengt dem opp der.»

Jeg fant noen fremmedord: eufemisme, formastelig, spensel, emfatiske. ”Spensel” er etter hva jeg forstå et faguttrykk, og kanskje ikke så lett å omsette til annet, mer gjengs ord, men de andre kunne man sikkert funnet synonymer for, som var mer alminnelig kjent blant leserne.

Det er sikkert en fordel å være interessert i klær og moter for å like denne boka, men personlig synes jeg plagg og stiler er beskrevet greit, slik at man henger med i det meste. Alt i alt var dette en fin leseopplevelse.

Boka er utgitt i serien «Litterære drops».