fredag 29. oktober 2010

«Noen vet» av Trude Teige


Dette er en meget god kriminalroman fra 2009.
Journalisten Kajsa Coren befinner seg tilfeldigvis i nærheten av åstedet da drapet på et eldre ektepar blir meldt, og hun blir sendt for å dekke det for TV-kanalen hun arbeider i, selv om hun ikke opererer som krimjournalist lenger.
Dobbeltdrapet viser seg å ha forbindelser med en annen sak Kajsa arbeider med, nemlig overgrep gjort mot barnehjemsbarn i en ikke altfor fjern fortid.

Historien er godt fortalt og spennende oppbygd, det var slik at boka var vanskelig å legge fra seg. Av praktiske årsaker måtte jeg ta pauser i lesingen, men jeg kjente at boka fulgte meg i tankene og jeg gledet meg til å ta fatt på nytt så snart jeg kunne. Persongalleriet er interessant og troverdig skildret.

Teiges språk er konservativt, for eksempel skriver hun konsekvent ”stod”, og bruker ofte foranstilt eiendomspronomen, som ”din bestemor”, ”min mor”. I dialoger føles dette kanskje litt stivt og unaturlig? Ellers er språket rent, ryddig og konsekvent – og det glir lett, slik jeg liker det.

Teige skiller ikke alltid mellom fortid og fortid av fortid, noe jeg kanskje synes at hun burde fått til, i alle fall med litt hjelp.
For spesielt interesserte skal jeg forklare hva jeg mener:
På side 11 er Kajsa på full fart inn i Stortinget, men har morgenens strev i bakhodet. «Thea på fire år hadde slått seg helt vrang denne morgenen.» I denne setningen er det korrekt brukt fortid av fortid: ”hadde slått.” Men fra neste setning er det vanlig fortid, og slik er det i resten av scenen fra barnehagen. Det fungerer – jeg forstår hva forfatteren mener, og det kan også være et bevisst valg fra henne å gjøre det slik, siden denne scenen går over noen sider. Jeg ville anbefalt å løse dette på en annen måte – for eksempel ved å skrive kronologisk, begynne med scenen i barnehagen, før hun reiser til Stortinget.
På side 39 er Kajsa på åstedet for dobbeltdrapet. Her møter hun en ung politimann, som har blitt uvel av synet av de drepte. « - Tips, svarte hun, og møtte blikket til mannen som spydde.» Her mener jeg det skulle stått: «… møtte blikket til mannen som hadde spydd», ellers må jeg forstå det slik at mannen spyr idet de to snakker sammen.
S 135: «For hun hadde sett det på øynene hans, da hun til slutt satte ord på smerten ved å miste faren, at han følte han hadde lykkes.» Her mener jeg det skulle stått: «… at han hadde følt at han hadde lykkes.»
S 166: «Men så kom krigen og snudde opp ned på alt. Fra da av er deres liv som hentet ut av en krigsroman.» Her skulle det stått: «Fra da av var deres liv…»
S 166: «Alfhild og Jørgen ble kjærester noen år etter krigen og hadde giftet seg i 1952.» Her er det ikke samsvar – enten må det stå: «Alfhild og Jørgen hadde blitt kjærester noen år etter krigen og (hadde) giftet seg i 1952.» Eller: «Alfhild og Jørgen ble kjærester noen år etter krigen og giftet seg i 1952.»
Til slutt noe annet småplukk for spesielt interesserte:
S 171: «Rommet han viste henne inni…» Det skal vel stå «Rommet han viste henne inn i», eller kanskje enda enklere: «Rommet han viste henne.»
S 173: «Sofaen var i konjakk- og beigefarget chenille, treseter og toseter.» Her skal det vel være «Sofaene var…»
S 211-212: «Hun kveppet til da hun hørte en lyd…» Her skal det være: «Hun kvapp til…»
S 238: «Han kjøper seg ut av selskap like før aksjekursen stuper.» Det er vel riktigere å si: «Han selger seg ut…»
S 270: «Det stemmer. Ketamin, dop, morfin, avskåret hender…» Det skulle vel stått ”avskårne hender.”

Innvendingene mine er ikke noe å henge seg opp i – denne boka bør du lese! Jeg er også spent på årets kriminalroman fra samme forfatter: «En hjelpende hånd.»

tirsdag 26. oktober 2010

«Engleslakt» av Ingelin Røssland


Eg er fan av Ingelin Røssland! Eg har lese alt ho har gjeve ut av bøker, unntatt biografien om prinsesse Diana, og likar bøkene hennar veldig godt. Særleg har eg likt ungdomsbøkene om Engel Winge, boka «Monstertante» (som passar for litt yngre lesarar), «Kunsten å inhalera», og eg må ikkje gløyme debutboka hennar: «Viss du vil». (Eg veit eg las denne det året den kom – 1998 – og tenkte at dette var ein forfattar ein må følgje med på i fortsetjinga – noko eg fekk heilt rett i.)

«Engleslakt» er bok nummer tre om journalisten Engel Winge, som – ikkje ulikt Frøken Detektiv – dumpar opp i ulovlegheiter og gjer sitt for å løyse sakene – ja, for politiet er ikkje til å stole på støtt. I alle fall er dei trege i oppfattinga, der Engel er snar til å snu seg rundt og agere. Elles er ikkje Engel korkje frøkenaktig eller fisefin, her spyttast det snus, og finn ho ut at det er på tide at møydommen får fyken, så ordnar ho det fort og greit.
I dei to fyrste bøkene har Engel sverma for lensmannsbetjent Ole, men i denne boka er han oppteken med Karen, ny redaktør for lokalavisa der Engel jobbar, dessutan gravid med Oles barn. Engel mistar ikkje berre draumen om ein gong å bli kjærast med Ole, ho mistar og bestevenninna si, Irene.
Irene og Engel kranglar, går frå kvarandre utan å ordne opp i usemja, og i løpet av kvelden og natta ringer Irene til Engel utallige gonger. Engel er sur – dessutan oppteken med å kvitte seg med møydommen – og svarar ikkje. Dagen etter blir Irene funnen død. Det ser ut som sjølvmord, men Engel nektar å tru det. Ho kjenner Irene, og ser klart at det her er fleire ting som ikkje stemmer…

Eg tykkjer «Engleslakt» er ei fin bok – ho var regelrett til å sluke, men tema er for vanskeleg og tungt til å bli handsama over såpass få sider (156 s.). Eg tykkjer sjølve plotet blir for hastig løyst og einskilde vendingar kjem for brått til å vera truverdige. Humoren og den lette kjensla av ”hu og hei” frå dei to fyrste bøkene, må i «Engleslakt» vike plassen for dunkelt alvor, tunge kjensler, tankar og hendingar. Er det no Engel blir vaksen? Er det slutt på fart og moro no?

Engel kjenner seg nok sviken av Ole som har vald ei anna jente, og det er eg og. Det var noko særs med spaninga mellom desse to – Ole og Engel – noko av moroa vart borte då han vart oppteken på anna hald.
Då eg var ferdig med «Engleslakt» var eg litt uroa for Engel, slik boka slutta. Eg tenkte at futten byrja å gå ut av henne, og lurte på om dette kanskje var den siste boka om henne. Så las eg bakpå omslaget på boka at jau visst – dette er tredje og siste boka i ein trilogi.
Det må eg få seie var trist. Eg hadde håpa det skulle koma fleire, men då ville eg jo helst fått meir av uskulda og humoren frå dei to fyrste bøkene. («Englefjes» og «Englejakt»)

Språket i boka er godt – som vanleg er det saftig og rett på, men kanskje litt mindre rått enn i dei to fyrste bøkene. Uansett: Bøkene om Engel Winge er vel verdt å lese – anten du er ungdom eller vaksen!

fredag 22. oktober 2010

«Under en ny måne» av Stephenie Meyer


Denne ungdomsromanen er en fortsettelse av «Evighetens kyss», som jeg tidligere har omtalt på bloggen min. Jeg lurer litt på hvorfor jeg valgte å lese denne nummer to i «Twilight-sagaen», for jeg var ikke overveldende begeistret for den første, men nå har jeg i alle fall kommet meg gjennom den. Det tok litt tid, siden språket ikke flyter særlig godt.
I første bok møter vi, sammen med hovedpersonen Bella, vampyren Edward og familien hans. Edward og Bella – som bare er et vanlig menneske – forelsker seg i hverandre i første bok, men i starten av «Under en ny måne» flytter Edward og familien. Edward slår opp med Bella, og all kontakt blir brutt.
Bella kastes ut i en fryktelig kjærlighetssorg – flere måneder er hun vel nærmest som skinndød – hun eksisterer, men hun lever ikke. Ved en tilfeldighet oppdager hun at noe spesielt skjer hvis hun havner i fare – plutselig kan hun høre Edwards stemme, som om han er like ved siden av henne. Følgen av denne oppdagelsen blir at Bella bevisst oppsøker farlige situasjoner, i håp om å få oppleve Edwards stemme i/ved seg på nytt.
Jacob Black blir en svært god venn i denne perioden da Bella forsøker å komme over Edward. Jacob er forelsket i Bella, og hun vet det, likevel greier de å være sammen i vennskapelige omgangsformer. Som om ikke dette i seg selv er vanskelig nok, er Jacob varulv, og dermed svoren fiende av vampyrene og alt de står for.
Helt mot slutten i boka tror Edward at Bella er død, noe som gjør ham desperat. Han planlegger å gjøre noe som kan gi fryktelige konsekvenser.

Som for første boka, hadde jeg også sett filmen før jeg leste «Under en ny måne.» Dette føltes som en hjelp til å se miljøer, personer og handlinger for meg.

Språklig er vel denne bok nummer to litt bedre enn den første, men det er også her en del å sette fingeren på. Mange setninger er slurvete og klønete oppbygd, skildringer av følelser og tanker som i og for seg er fine, kan plutselig bli ødelagt at en klisjé – som om konsentrasjonen og viljen til å gjøre dette bra bare holder et stykke på veien.

Noen eksempler på dårlige formuleringer:
S 125: «Jeg ristet, lettere panisk, på hodet for å bli kvitt disse tankene.» Setningen ville blitt bedre om man brøt den opp og satte den sammen på en annen måte, f.eks: «Lettere panisk ristet jeg på hodet for å bli kvitt disse tankene.»
S 201: «Og så, endelig, så han på meg.» Her kunne man også tenkt og søkt forbedring, hva med noe så enkelt som «Endelig så han på meg»?
S 198: «Men å nei, Sam Uley kan ikke gjøre noe galt.» Selv om dette er et utsagn, blir det litt for muntlig uttrykt etter min smak.
S 235: «Begge hadde liksom hånden liggende tilfeldig og hvile i en unaturlig stilling med håndflaten i været.» Grammatikalsk er det vel riktig at ”liggende” og ”hvile” skal bindes sammen med ”og”, men klønete er det like fullt. Hva med: ”Begge satt med hånda tilfeldig hvilende i en unaturlig stilling, med håndflaten i været.»
S 237-238: «Jeg ville ikke gjøre dette. Og ikke bare ikke nå, men aldri.» Denne trenger ingen kommentar, tror jeg.
S 292: «Jeg fikk lyst til å måke til ham.» Ikke noe feil i å bruke verbet måke, men jeg synes like fullt det gir en litt komisk effekt. Hva med å bruke ”mæle” eller ”delje” i stedet?
S 411: «Han slengte også den andre armen rundt meg og knuget meg inntil brystet sitt så vi ble ett.» ”Slengte” er sikkert valgt fordi vi skal se for oss at dette er en brå bevegelse, men veldig romantisk synes jeg ikke det lyder. Hva med ”Plutselig la han også den andre armen rundt meg osv.”
S 481: «Jeg burde antakelig ha fulgt med ut gjennom vinduet, der først Firenze og så det toscanske landskapet suste forbi i en slørende fart.» Trenger denne noen kommentar?
S 482: «Den eldste jenta, som så vidt rakte moren til livet, …» Det skulle vel stått ”rakk”?
S 591: «Han var altså sånn en juksemaker.» Dette ble altså litt liksom sånn fjortis-språk for meg. Greit nok, med tanke på målgruppa, men da burde man kanskje forsøkt å gjøre dette til en gjennomført måte å uttrykke seg på gjennom hele boka?
S 591: Eksempel på en klisjé jeg synes ødelegger: «Hjertet mitt sluttet å slå.» Seriøst? Er det ikke sterkt nok å skrive sannheten: ”Det føltes som om hjertet mitt sluttet å slå.” Jeg synes uansett ikke man skal tulle med blodomløp og død i en historie som dette – tenk at Bella ønsker å bli udødelig, for å kunne bli Edwards likeverdige kjæreste, og det for alltid. For at dette skal gå i orden, må mennesket Bella dø og vampyren Bella skapes.

Jeg vet at unge jenter – og eldre – elsker disse bøkene, og de tenker ikke mye på hvordan språket i boka er, tror jeg. Likevel synes jeg forlaget kunne tatt seg bedre tid, selv om det haster aldri så mye med å få den norske utgaven på markedet. I den ene enden bruker forlagene «manglende litterær kvalitet» som argument for å avvise forfatteres upubliserte manus, mens de i andre enden produserer masse av dette mangelfulle selv, bare fordi boka har vært en bestselger i andre land; de vet at boka vil selge uansett om språket halter.

mandag 11. oktober 2010

«Se meg, Medusa» av Torkil Damhaug


Den vellykkede legen Axel Glenne opplever at mennesker han kjenner blir drept på uhyggelig vis. Det første offeret er en kvinne han har samarbeidet med profesjonelt. Axel var kanskje den siste som så henne før hun ble drept – han på sykkeltur i marka, hun på fottur. Offeret er påført skader som indikerer overfall av rovdyr – nærmere bestemt bjørn.
Det neste offeret er også en kvinne, og pasient hos Glenne – hun er påført de samme typer skader. Uhyggen brer seg i Oslo – hva slags villdyr er det som går løs? Axel får vakt til live minnene om tvillingbroren han ikke har sett på mer enn 20 år...

Dette er en av de beste kriminalromanene jeg har lest på lang tid. Boka er nesten umulig å legge fra seg – uhyggen ulmer under overflaten hele veien. Slutten er handlingsmettet og overraskende. Boka anbefales på det varmeste!

torsdag 7. oktober 2010

«Si det!» av Elen Fossheim Betanzo


Denne ungdomsromanen handler om 14-åringen Ingvild og moren Hedvig. Disse to har et nokså spesielt forhold – de forholder seg til hverandre mer som venninner enn som mor-datter.
Idet boka starter reiser de til Rakbygda, der Hedvig har et ukesoppdrag som journalist. Ingvild må være med fordi hun ikke kan bli overlatt til seg selv alene hjemme i byen, etter morens mening. Moren oppfører seg merkelig, nærmest krakilsk mens de er i Rakbygda, og hevder hardnakket at hun aldri har vært der før, til tross for at Ingvild får flere indikasjoner på at dette ikke stemmer.

Ingvild går til slutt mer rett på moren for å få henne til å si sannheten, og Hedvig forteller omsider. Det vi da får vite var jeg overhodet ikke forberedt på – så her greide forfatteren å overraske meg, selv om jeg i ettertid ser at hun har lagt ut flere finurlige spor til oss som leser...

Parallelt med mor/datter-problematikken, løper det også en kjærlighetshistorie. Ingvild møter nemlig Jonas da hun går til elva om dagene, mens moren er på jobb.

Boka fortelles i en slags rolig, forstandig grunntone som jeg kjenner at jeg er komfortabel med – det er behagelig slik. Og forfatteren er flink til å få det store ut av det lille. Språket er rent og estetisk, om kanskje litt oppstyltet en og annen gang. Eksempel s 57, her snakker Ingvild og Hedvig sammen, og Ingvild sier at hun ikke har noen far:
« – Jeg vet ikke hvem han er, i hvert fall. Han bestemmer ikke over mitt liv.»
Måten Ingvild ordlegger seg på her, høres kunstig og teatralsk i mine ører – kanskje hun heller hadde sagt noe sånt som: «Han bestemmer ikke over meg.»

Forfatteren beskriver forelskelsen mellom Ingvild og Jonas på en var, fin og samtidig troverdig måte.
Eksempel s 70: «Ingvild kjenner at noe fint holder på å vokse fram mellom dem, noe som er helt i starten, noe som kan knuses når som helst. Så deilig! Så skummelt!»

Litt pirk:
S 10: «Hun veiver med armene og danser så godt hun kan, sittende i en bil med setebelte på.» For det første er det vel mer naturlig å kalle beltet ”bilbelte” eller ”sikkerhetssele”, og selv om jeg skjønner at det er Ingvild som er festet med belte, så står det vel egentlig at det er bilen som har det på.

S 71-72 forteller Ingvild en hel del vi lesere allerede vet – for vi har vært med og opplevd det gjennom bokas gang – til Jonas. Dette ser jeg som en kjedelig og unødvendig repetisjon.

At Ingvild og Hedvig har et spesielt forhold, blir kanskje understreket et par ganger mer enn nødvendig. Det hadde holdt å vise dette gjennom måten de omgås hverandre og snakker sammen.

Men dette er bare pirk. Alt i alt syntes jeg dette var ei fin og engasjerende ungdomsbok! (Dessuten syntes jeg tittelen passet veldig godt!)

onsdag 6. oktober 2010

«Bare ikke deg» av Katarina von Bredow


Denne ungdomsromanen handler om Emma. Hun har nettopp flyttet for seg selv, jobber på kafé og har en alle tiders bestevenn ved navn Markus. Markus og Emma har et tett og nært forhold, uten å være kjærester, og uten at Markus er homofil. Dette er spesielt, og de merker at de må trå varlig for ikke å ødelegge dette vennskapet.
Emma blir forelsket i Adrian, kjæresten til bestevenninnen Ellinor. De føler en gjensidig, sterk tiltrekning, og greier ikke helt å motstå hverandre, selv om de kjenner at et forhold mellom dem – startet opp i utroskap, fortielser og løgn – aldri ville bli riktig.

Jeg tror mange unge vil kjenne seg igjen i denne boka, selv om jeg håper at ungdom flest ikke tar så lett på det å ha sex og bruke dop, som noen av personene i boka gjør.
Forfatteren kunne kanskje konsentrert seg om temaet balansering vennskap/kjærlighet sammen med utroskap, og personkarakteristikkene kunne sikkert vært dypere og mindre klisjépreget, men alt i alt kjente jeg at jeg ble fenget av boka og måtte stadig lese videre.