tirsdag 28. september 2010

«Fedrenes løgner» av Tom Egeland


Tom Egeland er en forfatter jeg liker å følge med på; jeg har lest nesten alle bøkene han har utgitt og likt de fleste veldig godt.

På vaskeseddelen kan du lese: (Jeg hører for meg en mystisk, mørk herrestemme si dette, omtrent som det skulle vært en filmtrailer) «Tre menn. Tre historier. Tre skjebner. Tre helter.»
Slik kan man se romanen, men i bunn og grunn fortelles det her om fire menn tilhørende fire generasjoner, hvis man regner med jeg-fortelleren Victor, noe jeg synes vi bør. Hans andel av opplevelser i boka er av et visst omfang og bør regnes med.
Victor sammenligner sitt liv med forfedrenes, og føler seg liten ved siden av dem – alle tre berømtheter langt utenfor Norges grenser.
Victor Scott skal skrive bok om disse sine tre berømte forfedre:
Alexander Scott, Victors oldefar
William Scott, Victors bestefar
Carl Christian Scott, Victors far.
Alle tre står for spennende livshistorier og skjebner, og i romanen får de slippe til med hver sin «taletid». Egeland skildrer og beretter med innlevelse og nærvær – det er som om vi er på isflaket sammen med Carl Christian, som om vi er på den øde øya sammen med Alexander. Det er også som om vi sitter med William over hans manus og sliter med ordene, som aldri føyer seg sammen på en måte som kan gjøre William fornøyd.

Når Egeland forteller om de ulike mennene, hjemmehørende i ulike tidsrom, kan vi merke at han ordlegger seg som om vi har flyttet oss bakover i tiden. Det gir en egen slags tidskoloritt, og det er lettere å leve seg inn i den tiden de ulike hovedpersonene tilhørte.
Det glipper en og annen gang for forfatteren, men det ødelegger ikke for hovedinntrykket mitt av at Egeland har satt seg inn i og kjenner tiden han skriver om.
Jeg gir eksempel på hva jeg mener er glipp i forhold til dette med å gi et tidsriktig inntrykk:
S 372: Alexander møter sin hustru Isabelle igjen etter å ha vært antatt forlist og avgått ved døden, dette møtet skjer rundt 1900. De fører en samtale og hun sier blant annet: «Jeg var seksten da du reiste. Jeg var tjuefem da jeg giftet meg igjen.» Jeg mener at det er mer sannsynlig at Isabelle har sagt «femogtyve» eller «femogtjue». Såkalt «ny tellemåte» ble innført ca 1950.
S 364: Alexander er på en øde øy, forlist og kommet i land etter et fryktelig uvær. Lommeuret hans har stoppet. «… lommeuret hans var låst til det samme klokkeslett: 3.51
Er ikke dette en vel digital og moderne måte å se et klokkeslett? Ville det ikke være mer sannsynlig at Alexander tenkte noe sånt som «ni minutter på fire»?
S 93: Siv og Carl Christian Scott møtes for første gang på Det norske Geografiske Selskab. Dette skal være i 1938. Det står om møtet:
«Hei, sa hun.
Hei, sa han

Det er mulig jeg tar helt feil, men jeg trodde «Hei» var et mer moderne hilseord, muligens influert av tilgangen vi nordmenn etter hvert fikk til svensk TV? Selv om vi skal bli forklart at disse to unge menneskene hilser på en noe uformell måte, ville det kanskje oppfattes som uformelt nok om de hadde sagt noe sånt som: «God kveld», «’kveld», eller kanskje «Hallo»?

Egeland skriver godt – flyt og fremdrift er utmerket.
Språket er gjennomarbeidet og rent, jeg finner derfor bare noen få tilfeller av det jeg kaller unødvendige småord.
Eksempel: s 207: «Hun var en feminist.» Personlig synes jeg det lyder bedre å skrive: «Hun var feminist.»
S 319: «… ja, han kunne nok selv bli en prest om han ville…» Jeg mener det ville vært bedre slik: «… ja, han kunne nok selv bli prest om han ville…»

Noen få steder bruker Egeland presens der han skulle brukt preteritum. Eks: s 251 «Igjen lovte jeg å tenke på det. Jeg hater å holde foredrag. Jeg trakk dynen over hodet.» Jeg mener det skulle stått: «… Jeg hatet å holde foredrag…»

Personlig synes jeg rammen Egeland setter rundt historien om de tre (fire) mennene, med Føniks forlags brev og anmerkninger (Føniks er forlaget Victor har avtale om bokutgivelse med), ikke ga boka noe ekstra – for meg ble dette snarere forvirrende og uinteressant på en avsporende måte. Styrken i romanen - etter min mening - ligger i de flotte eventyrene som brettes ut for oss etter hvert som vi kommer helt nær de ulike personlighetene og får være med på disses dramatiske opplevelser. Og poenget med at alt i bunn og grunn er løgn, slik at Victors mindreverdighetsfølelse i forhold til sine forfedre viser seg å være bortkastet energi, føles ikke så sjokkerende som kanskje forfatteren ønsker at vi skal mene.

Men innvendingene mine er ikke annet enn bagateller – boka fortjener absolutt å bli lest!
Mange beskrivelser og bilder i boka er rett og slett glimrende. Særlig godt likte jeg beskrivelsene fra Carl Christians tilhold i isen og fra Alexanders sjøreise. Slik Egeland beskriver uværet og forliset, følte jeg nesten behov for å klamre meg fast til stolen jeg satt i mens jeg leste.
Boka gir meg mange gode assosiasjoner, til Hamsuns romaner, til polarhelters reisebeskrivelser, til Robinson Crusoe, samt beretninger fra seilskutetiden. Boka er på mange måter som en skattekiste av opplevelser, drama og eventyr.

mandag 20. september 2010

«Bernhard Hvals forsnakkelser» av Lars Saabye Christensen


Lars Saabye Christensen er en forfatter jeg følger med på. Jeg har likt de aller fleste bøkene hans svært godt.
Denne romanen handler om mennesker som er annerledes, som skiller seg ut, og på en slik måte at omverdenen oppfatter dem som merkelige og/eller plagsomme. Bernhard Hval er jeg-forteller i romanen og hans motiv for å skrive, er at han ønsker å fortelle historien om kappgangeren Notto Fipp – som han beundrer – men samtidig forteller han også historien om sitt eget liv. Både Hval og Fipp er hva Hval kaller «kantete». I vår tid (Hval er født 1900, Fipp 1885) ville de høyst sannsynlig fått en diagnose og kanskje blitt medisinert, slik at de hadde mistet kantene sine, blitt rundere og passet bedre inn blant resten av befolkningen?
De to har tvangslidelser. Fipp er redd for å bli tjukk, og også for at tankene ikke skal plage ham, går han. Han sier: «Når jeg går tenker jeg mindre.» Han går og går. Hval beundrer Notto Fipp, kanskje fordi han lever ut sine tvangstanker? Selv har han sine slitsomme, energikrevende tics, han skjærer tenner, vasker hender, tramper med føttene, veiver med armene og greier ikke å forhindre at det kommer uønskede grovheter ut av munnen. Han forsøker å holde seg fra å gjøre alt han føler trang til, i alle fall skjule for omverdenen at han har disse tilbøyelighetene. Ikke sjelden forsvinner han inn i et bøttekott, der han tramper, skjærer tenner og veiver med armene en stund for å få noe ut, før han tøyler seg, og går tilbake til menneskene igjen.

Boka har en litt vrien start. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg leste ca 60 sider før jeg greide Hvals fortellerstemme – den var liksom anmassende, kraftutbruddene kom for tett; jeg var bare ikke på bølgelengde med en gang. Men fra ca s 60 og utover ble jeg vant til stemmen og grepet av historien, og siden var det bra driv helt til slutt.

Christensen er en mester til å lage underfundige, uforutsigbare dialoger. Å være flue på veggen og overvære samtaler i hans bøker, er en fest. Han er også en mester i å balansere det komiske og det tragiske, slik at disse ytterpunktene holder hverandre oppe og gir hverandre kraft.

Notto Fipp er en person som faktisk har levd, og Christensen fikk ideen til boka da han fant en pamflett om Fipp i et antikvariat. (VG 17.08.2010)

Christensen er en mester med ord – han lager gode og originale bilder og beskrivelser.
Noen eksempler:
S 49, om Notto Fipp: «Han måtte ha avstander og utsikt, ikke dalfører og dørkarmer å skalle i. Han måtte ha veier og ikke gjerder.»
S 170: «Den første sneen falt.
Det var som himmelen knustes og himmelens støv var hvitt.
»
S 230 – et eksempel på en vittig dialog:
« - Kall meg Notto, sa han plutselig.
- Og kall meg det samme. Jeg mener Bernhard. La oss ikke forstyrre hverandre med efternavn og bruke unødvendig tid på det

S 285, om toastmasteren i Hvals bryllup: «Han var ungkar og talentløs, hadde en liten portefølje som han klarte seg på uten å gjøre noe som helst. Og når han ikke gjorde noe som helst, gjorde han også minst skade. En glimrende løsning. Flere burde få lønn for ikke å gjøre ugagn.»
S 519: «Sigrid satt på terrassen med en drøy og dry martini …»
S 521 – Bernhard Hvals beskytter(?), direktør Lund er død. Hval sier: «Jeg følte det samme som da far tok sitt liv: Jeg var fri og ingen kunne beskytte meg lenger.»

Dette er ei ganske omfangsrik bok med sine 586 s, men den føltes ikke for tykk, da jeg først kom skikkelig i gang. Boka er både tankevekkende og underholdende, og anbefales herved!

mandag 13. september 2010

«Dødens sirkel» av Chris Tvedt


Dette er Tvedts femte bok om advokaten Mikael Brenne. Jeg har lest dem alle, og likt dem godt. Jeg liker både Tvedts skrivestil og sympatiserer lett med helten og jeg-fortelleren i bøkene – den menneskelige antihelten Mikael Brenne.

I «Dødens sirkel» blir Brenne – i forbindelse med en rettssak – utpekt som den som har bestilt utførelsen av et overfall. Kjæresten til et av aktoratets viktigste vitner er blitt banket opp – dette for å true vitnet til å holde seg borte fra retten. Brenne er uskyldig, men bevisene er trikset med og gir ham ingen mulighet til å avvise mistanken. Han blir varetektsfengslet for fire uker og i tillegg fratatt advokatbevillingen mens han venter på rettssak og dom. Brenne regnes for å være en suksessrik forsvarsadvokat, så fallet er stort da han havner i varetekt.
Da han kommer ut fra fengselet, får han dessuten vite at han er blitt sparket fra partnerskapet i firmaet sitt, og kjenner det nå som han står helt på bar bakke. Heldigvis får han tilbud om jobb som fullmektig hos en tidligere kollega. Noen få saker fra det gamle firmaet tar han med seg, deriblant en 25 år gammel drapssak, der den drapsdømte, som hevder å være uskyldig dømt, ønsker å få saken prøvd på nytt.
Drapssaken gjelder to unge jenter som ble funnet drept på Vestøy. Brenne reiser ut til øya for å danne seg et inntrykk av stedet, menneskene og saken – og vel også for å komme unna byen og alle tankene rundt den håpløse vendingen livet har tatt.
Drapene på Vestøy framstår som en form for «lukket mysterium». Det var bare observert noen få tilreisende på øya i tidspunktet drapene skjedde – og alle disse er sjekket ut av saken. Drapsmannen må ha vært en av de fastboende på øya.
Ingen av beboerne på øya er spesielt begeistret for at det blir pirket liv i den gamle saken igjen, men Brenne er dyktig til å jobbe i motvind, som han pleier…

Tvedt er flink til å skildre Brennes følelsesliv – for eksempel får han fint fram motløsheten Brenne kjenner da han blir uskyldig fengslet. Det kan være at Tvedt kunne brukt litt mindre plass til Brennes tanker og følelser utover i boka, men for meg er det med på å tydeliggjøre at Brenne er et følsomt menneske, selv om han fra utsiden sikkert kan virke både kald og kynisk.

Historien er godt komponert, og denne leseren ble i alle fall overrasket over noen vendinger historien gjør underveis.

Tvedt har flere gode bilder i boka, som er med på å gi fortellingen liv. For eksempel s. 184, der Brenne oppsøker bedehuset på Vestøy: «Trebenkene var harde, og de lutryggede menneskene, de fleste av dem godt over livets middagshøyde, satt som svarte fugler langs benkeradene.»
Eller s 260 – Brenne har her et gjensyn med tidligere partner og venn Peter, som er blitt alvorlig syk: «… halsen stakk opp fra skjortekraven som en skjør blomsterstengel, …»
Jeg fant også et par bilder som ikke fungerer så godt, s 36: «… hjernen min, som vanligvis surrer effektivt rundt på høygir når jeg er i retten…»
S 199: «Sjøen hadde allerede begynt å grave seg opp.» (Personlig synes jeg det kunne passet bedre med verb som «kave» eller «hisse» i denne setningen.)
Og s 318: «Hun hadde tatt på seg litt sminke også, men ikke nok til å skjule sporene etter alkohol, sene netter og røffe mannfolk som årene hadde etset inn i ansiktet hennes.»

Jeg kan også finne noen få tilfeller av det jeg kaller unødvendige småord. Eksempel s 103: «Jeg møtte ikke en eneste annen bil.» Ordet ”annen” er unødvendig.
S 176: «Det er små forhold her, så alle omgås litt med alle andre…» Ordet ”andre” er unødvendig.
S 318: «Hun hadde tatt på seg litt sminke også…» Ordet ”seg” er unødvendig.

Dette småpirket til tross: «Dødens sirkel» er spennende og velskrevet, og anbefales herved!

lørdag 11. september 2010

«Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai» av Mary Ann Shaffer


Dette er en perle av ei bok! Tonen er munter og lett – dette er ei bok du kan hygge deg med, selv om du også finner noen rystende historier og menneskeskjebner fra 2. verdenskrig her. De dystre innslagene gjør hele boka mer troverdig og gripende, og de lykkelige øyeblikkene – som boka har flest av – føles enda mer skinnende.

Dette er en brevroman som allerede etter noen få sider ga meg assosiasjoner til 84 Charing Cross Road av Helene Hanff, bortsett fra at hovedpersonen i «Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai» fremstår som yngre og mindre krass i måten hun uttrykker seg på. Dessuten er Hanff mest av alt en bokelsker, mens hovedpersonene i «Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai» virker mest opptatt av bøkenes innhold og lesingens velsignelser. Men liker du den ene av disse bøkene, kan det godt være du liker den andre også.

Denne romanen består altså av brevveksling mellom Juliet og hennes to bestevenner Sophie og Sidney, samt mellom Juliet og stadig flere venner hun får på øya Guernsey. Juliet er forfatteren som er på jakt etter et bokprosjekt som kan tenne henne nok til at hun orker å legge sjelen sin i det, og arbeide mye og hardt – alt som skal til om man skal skape en bok.
Juliet finner et bokprosjekt på Guernsey, og hun finner mer…

Forfatteren døde av kreft i 2008. Jeg kunne lese i innbretten av bokomslaget at Mary Ann Shaffer rakk å fullføre «Guernsey forening for litteratur og potetskellpai» før hun døde i februar 2008. Boka var hennes første roman. Å vite dette før jeg begynte å lese i boka, var sterkt. Underveis i boka møtte jeg så mye menneskelig varme, humor og klokskap, samt flere spesielle og rørende menneskeskjebner. Dette er ei bok til å le og gråte av; hele følelsesregisteret ditt får god mosjon underveis.

Jeg må gi dere et artig sitat fra s 56 – det er fra et brev bonden Clovis Fossey skriver til Juliet. Han erkjenner: «I begynnelsen ville jeg ikke gå på noen bokmøter. Det er mye arbeid på gården min, og jeg ville ikke bruke tiden på å lese om mennesker som aldri fantes, og som drev på med ting de aldri gjorde
Jeg kjenner mange som sikkert kunne kjent seg igjen i det utsagnet!

Denne boka kan jeg trygt anbefale – særlig til alle elskere av litteratur og lesing!

PS: Ikke vær redd for at brevroman-formen skal bli kjedelig – de enkelte brevskrivernes fortellerglede, meddelelsesbehov, humor og uttrykksevne gjør dette til en bok med godt driv, som er lett å lese.

tirsdag 7. september 2010

«En sak har minst tre sider» av Marian Keyes


Jeg har fra før lest «Vannmelon» av samme forfatter, og minst en roman til, men så husker jeg at jeg bestemte meg for ikke å lese mer av Marian Keyes – siden jeg fikk en følelse av at hun fortalte samme historie hver gang, bare med forfriskende variasjoner i utførelse og innpakning.
Dessuten pleier bøkene til Keyes å være tykke (denne er på 688 sider), og selv om det er lett underholdning, tar det tid å komme gjennom. Jeg liker underholdning, men så store porsjoner gjør meg overmett.
Men nå fikk jeg høre at «En sak har minst tre sider» handler om forfattere og forlagsfolk, og det gjorde at jeg fikk lyst til å ta en nærmere titt på akkurat denne. (Boka ble utgitt på norsk i 2005.)

Romanen tar oss med inn i tre kvinners liv, nemlig Gemma, Jojo og Lily. Fortellingen skifter mellom disse tre, Gemma og Lilys historie fortelles i jeg-person, mens Jojo fortelles i tredjeperson. (Kanskje fordi Gemma og Lily er forfattere, mens Jojo bare er litterær agent?)
De tre fortellingene har berøringspunkter med hverandre, så man kan se på romanen som en sak med tre sider – jamfør tittelen på boka. På engelsk heter den: «The other side of the story».

Jeg er ikke så glad i bøker som forteller flere historier på en gang – selv om historiene hver for seg skulle være gode. Jeg synes at Keyes godt kunne delt denne boka i tre, og skrevet tre romaner, en om hver av hovedpersonene. Å sette historien opp mot hverandre gir ikke boka et bedre plot, etter min mening, og den blir så lang at den føles for lang.
Lilys del av boka virker nokså blodfattig i forhold til det de andre to står for, og kunne kanskje like gjerne vært tatt helt ut?

Som skrivende menneske fant jeg et par interessante sitat:
S 265-266: «Det kommer til å bli vanskelig å selge den fordi den virker som en barnebok, men den handler om voksne ting. Så den er vanskelig å sette i bås og forleggere liker ikke det…»
(Det tror jeg på!)
På s 374 skriver Gemma i en e-post, om hvorfor hun for alvor har begynt å skrive på boka si: «Jeg har tenkt så mye på det at jeg trodde jeg skulle sprenges hvis jeg ikke gjorde det.»
(Jeg nikket gjenkjennende til den!)

Boka anbefales til alle som liker feelgood i store doser.