søndag 15. august 2010

«I fritt fall» av Ingrid Berglund


Dette er en kriminalroman, utgitt i 2009, og forfatterens debut.
Profilereren Didrik Clausen kommer hjem til Norge på besøk etter å ha vært nærmere 20 år i USA. I Norge har Didriks ungdomskjæreste Liv Hege Furuset nettopp blitt drept, og Kripos ber ham om å bistå i etterforskningen. Han velger å ta på seg oppgaven med å finne ut av gjerningsmannens profil, til tross for at han kjente offeret godt.

Hvis navnet Berglund lyder kjent, så er det sikkert fordi du har hørt om Anitas søster, Ingrid Berglund, også hun forfatter av kriminalromaner.

Dette ble ingen stor leseopplevelse for meg. Jeg syntes boka var kjedelig, til tross for en nokså slående start. Kanskje er det smaken min, eller rett og slett det faktum at kjemien ikke matcher, men jeg vil nevne noen ting som jeg synes trekker inntrykket ned.
Språket er greit, men på en måte stivt og for ”pent”. Det er på en måte flinkt, nøye og forseggjort – kan vi kalle det litt omstendelig? Jeg kan nok ikke helt sette fingeren på hva det er jeg ikke får til å like som leser, men i lange partier merker jeg at jeg jobber meg gjennom ordene uten å få med innholdet, fordi det kjeder meg. Det mangler kanskje saft og kraft, melodi, rytme eller innlevelse?
Dialogene og samtalene greier ikke å tegne karakterene til de som snakker – for meg høres det ut som om alle snakker likt.

Informasjon og enkelte momenter som kan være viktige for leserne å få med seg, gjentas og kommer om igjen i en annen samtale, en annens tanker. Et eksempel er dette studentbrorskapet Sophis som det stadig prates om. Slike gjentakelser kan være kjedelige.
Mange av samtalene i boka føles meningsløse – det kommer lite eller ingenting ut av dem, det er som om de er med, bare fordi forfatteren ønsker å vise oss hele gangen/sammenhengen i etterforskningen og handlingen.

Forfatteren burde strammet inn og luket ut en del kjedelige og unødvendige passasjer. Et eksempel på hva jeg mener finner jeg på s 47: ”«Jeg vet ikke om vi har fått det på det rene ennå. Vent et øyeblikk.» Lederen for den taktiske etterforskningen grep telefonen, og like etter bjeffet han inn i telefonrøret. «Nei,» sa han idet han dyttet telefonen ned i skjortelommen igjen og henvendte seg til Jon Jørgensen. «Verken Sommerro eller Denva var klienter i firmaet hennes.»”
Her brukes det altså et par linjer for å fortelle at lederen for etterforskningen tar en telefon, og det eneste den inneholder av informasjon for oss er at en politietterforskers hverdag er travel og full av avbrudd, som for eksempel telefonsamtaler som kommer inn på alle mulige slags tidspunkt. Men trengte vi denne informasjonen? Nei, den ødelegger konsentrasjonen og framdriften og burde ikke vært der. I boka er det stadig telefoner som kommer inn og bryter inn i samtaler og innleder sceneskift. Dette bryter lesernes konsentrasjon – jeg synes ikke dette er god regi.

Persongalleriet er stort og uoversiktlig, og hovedfokus flyter noe mellom profilereren Clausen, Julia Sommerro (som følger oss gjennom en del av de mest spennende og handlingsmettede kapitlene i boka) og politimannen som leder etterforskningen. Forfatteren bruker stadig fullt navn på de impliserte – det er jo en hjelp til å holde personene fra hverandre, samtidig som det understreker at det er vanskelig å bli ordentlig dus med dem.

Til tross for mine innvendinger er det sikkert noen som vil ha glede av å lese boka. Det er en tradisjonell kriminal på mange måter; begynner med et mord og viser i fortsettelsen ulike etterforskere som leter, gjennomfører avhør og nøster seg sakte men sikkert mot løsningen. For meg var ikke dette noen stor bok, til det er drivet for dårlig, språket for flatt, og persongalleriet ikke interessant nok.

tirsdag 3. august 2010

«Ingen ny sjanse» av Harlan Coben


Dette er en spenningsroman jeg tvang meg til å fullføre. På slutten skummet jeg lange passasjer, bare for å få vite hvordan det gikk til slutt.
Boka er kjedelig skrevet og komponert. En dag etter at jeg hadde lest den, kunne jeg nesten ikke huske tittelen. Du bør heller lese noe annet av Coben!

mandag 2. august 2010

«Skinndød» av Thomas Enger


Denne forfatteren og denne boka må kunne beskrives som et fenomen. Forlaget har tydelig store forventninger til hva forfatteren har å fare med og markedsfører ham tungt. Forlaget skal ha bestilt i alt seks titler fra Enger, der «Skinndød» er starten på en serie av kriminalromaner med samme hovedperson. Boka er allerede solgt til flere andre land.

Eksemplaret jeg leste er fra bokas 2. opplag, og det står sitert på omslaget en setning fra Dagsavisens anmelder, Turid Larsen: «En krimdebut med spenning fra første side.» Jeg er nesten enig, men bare nesten. For meg er prologen og første kapittel en utfordring. Jeg får en følelse av å se på starten av en film, der jeg helt uforberedt blir kastet inn i en diffus handling. Det er mørkt og utydelig, det filmes dessuten med håndholdt, ustødig kamera – så: Hvor skal jeg fokusere? Hva er dette for slags historie?
For meg fenger ikke starten, den tåkelegger. Forfatteren velger en opptakt som mest av alt lukter av litterære ambisjoner. Tenker han å kline til med noen spissfindigheter og imponere anmelderne, slik at de skjønner at han virkelig kan skrive?
For meg er starten forvirrende – den ga meg motforestillinger og jeg holdt på å legge vekk boka, men heldigvis fortsatte jeg noen sider til, og fra kapittel to glir det lett. Forfatteren fører et godt språk og han forteller levende og fengslende. Framdriften er god hele veien. Persongalleriet er interessant og åpner for mengder av konfliktstoff. Hovedpersonen er en person jeg føler sympati for og vil heie på, selv om han kanskje virker vel selvgod. (Jeg får inntrykk av at forfatteren vil fortelle oss at gode journalister er bedre etterforskere enn politiet.)

Boka starter med et likfunn. En ung kvinne blir funnet død, nedgravd i bakken innenfor et hvitt telt som skal tjene som scene for en filminnspilling noen filmstudenter holder på med. Kvinnen er steinet til døde, dessuten pisket og har fått den ene hånda hogd av. Tankene henledes mot muslimer og sharialov, men saken viser seg å ta en annen retning etter hvert.

Når det gjelder språket er det lite å innvende, boka virker godt gjennomarbeidet. Litt småplukk kan det være her og der, særlig ved enkelte dialoger som ”halter”/kjennes urytmiske/kunstige, eller har et litt utydelig forløp.
Selve krimplottet virker muligens noe kunstig og konstruert, men ikke verre enn at jeg lar meg rive med.

Alt i alt er dette en solid debut og jeg gleder meg til å lese mer av samme forfatter.