fredag 23. juli 2010

«Gutten i kofferten» av Lene Kaaberbøl og Agnete Friis


Denne spenningsromanen åpner med at en liten gutt blir funnet. Han er plassert i en koffert, lukket inne i en oppbevaringsboks på jernbanestasjonen i København. Kvinnen som henter ham ut, Nina, ble spurt om å gjøre det, av en venninne som i sin tur var blitt bedt om å ordne opp i saken av sjefen sin, Jan.
Nina – som er Røde Kors-sykepleier – går ikke til politiet, men velger å ordne opp selv. Hun må først berge livet til gutten, som er dopet ned for å tåle behandlingen. Siden må hun finne ut hvor han kommer fra og hvordan hun skal få ham brakt tilbake til den eller de som savner ham.
Som en konsekvens av at leveransen ikke blir behandlet som planlagt, er det nå en voldelig mann som jakter på betalingen han skulle ha fått for ”varen” i oppbevaringsboksen, og flere liv er i fare.

Boka er så å si uten dødpunkter, svært spennende bygd opp, og ført i et lett og greit språk som gjør at du fint kan sluke boka i løpet av en kveld – slik jeg tror du vil få lyst til.

Slutten virker kanskje noe hastig, og spenningen går ut av historien (fordi vi skjønner sammenhengen) en stund før selve boka er slutt. Som en slags epilog i boka, får vi høre om Ninas traumatiske opplevelse fra barndommen, som forklarer hennes hang til å forsøke å ”redde verden”, samt alltid å se på klokka og registrere tidspunktet ting skjer. Denne virker kanskje noe påklistret – det kunne vært bedre å flette dette inn som en erindring eller et apropos i bokas gang.

Men alt i alt er dette ei bok jeg anbefaler på det varmeste!

onsdag 21. juli 2010

«Dypet» av Tom Kristensen


«Dypet» er nok en spenningsroman fra forfatteren som debuterte med «En kule» i 2001. Jeg har lest alle bøkene hans og synes han lager god spenningslitteratur.

Boka starter bra, med klaustrofobisk spennende scener fra farlige dykk i Nordsjøen, vinteren 1981. Dykkeren Tord deltar på et traumatisk dykk, der en av kollegene dør og han selv så vidt overlever.
Halve bokas handling er lagt til 1981, og Tord er hovedpersonen. Den andre halvparten av boka har Tords sønn – Jonas – hovedrollen, og denne delen foregår i 2010.
Utenfor det lille universet rundt Tord viser det seg å pågå storpolitiske ting, og i siste del av boka finner Jonas ut hvordan ting hang sammen.

Bokas plot er spennende nok, men personlig synes jeg ikke dette kan regnes blant det beste Kristensen har skrevet, siden utførelse og språk er for dårlig.
Historien kan føles usannsynlig – havari av to oljerigger utenfor norskekysten, i løpet av samme vinter, uten at verdenen dermed går av hengslene? – men vi glemmer gjerne det og lar oss rive med. Likevel: Det kjennes merkelig at såpass spektakulære hendelser ikke gir meg større følelse sjokk og ubehag. Er det meg som ikke lar meg rive med likevel, selv om jeg sier jeg er villig, eller er det noe med måten boka er skrevet på?
Historien virker periodevis noe programmatisk, fortalt i en hastig og summarisk stil. Enkelte scener har lav energi og virker halvhjertede – som det bare er staffasje eller fyllstoff som forfatteren må ha med fordi personer skal møtes og ting skal skje. Eksempel kapittel 22, der Tord møter Isabella for første gang. Jeg skjønner at det er ment å være spenning i lufta mellom dem, men det kjennes ikke slik for meg som leser.

Språklig er dette langt fra topp. Det virker som om den siste språkvasken og korrekturen er droppet. Her kunne man gått gjennom boka minst en gang til, studert teksten virkelig nøye og luket ut unødvendige småord og søkt større variasjon i uttrykksmåten.
Et lite ord som går igjen gjennom boka er ”så”. Noen setninger – gjerne der handlingen er mettet og spent – begynner med ”så”. Eksempel s. 184: «Så gikk han inn og lukket døra igjen etter seg.»
Dette er samtidig et eksempel på at man kunne rensket ut unødvendige ord, og resultatet ville blitt renere, mer poengtert – for her i dette eksempelet kunne det stått: «Han gikk inn og lukket døra etter seg.»
S 201 har jeg et annet eksempel: «De ble begge to stående og stirre olmt på hverandre.»
”Begge to” er ikke nødvendig her – det er bare to menn tilstede i rommet. Det holder med: «De ble stående og stirre olmt på hverandre.»
S 251: «Eirik nappet til seg brevet og leste det, han også. Etter at han også hadde lest, …» Her kunne forfatteren kuttet ut det første ”han også”.

Jeg kan også gi eksempler på uttrykk forfatteren kunne variert og forbedret:
S 18 står det: «Oljeminister Kjelsen hvilte øynene på ansiktet til Johnsen,…» og s 19: «Kjelsen nippet til kruset med kaffe mens han holdt øynene festet på Stig Johnsen.»
Det er strengt tatt ikke øynene man hviler her eller der, eller holder festet noe sted – det er blikket – og når man får to varianter av slik oppsiktsvekkende øyegymnastikk servert så tett på hverandre i teksten, vekker det negativ oppmerksomhet.
Jeg får en følelse av at Kristensen har forsøkt å være original – vri på noen klisjeer, for å være fiks og flink – men så blir det noe feil og mislykket i stedet.
Jeg har noen flere eksempler: På s 200: «Så tok han noen kubber fra en vedstabel og fyrte opp peisen.» Han fyrte vel opp eller i peisen?
S 244: «Tre biler var i ferd med å bli fylt med bensin.» Jeg håper det er bensintanken som blir fylt, ikke hele bilen?
Andre ganger holder forfatteren seg til klisjeer, eller skal vi kalle det munnhell, som s. 244: «Servitørene sprang som piska skinn.» og s 250: «Alt var et eneste stort virvar i hodet.»

Kristensen har en hang til å bruke foranstilt eiendomspronomen, for eksempel: ”deres datter”, ”sin sjef”, ”sin yrkeskarriere”, ”dine kollegaer”.
Jeg går ut fra at Kristensen liker det på denne måten, kanskje han til og med ordlegger seg slik til hverdags, men det hadde blitt mer smidig, naturlig og moderne om han hadde endret på dette til ”datteren deres”, ”sjefen sin” og så videre.

En logisk brist fant jeg i forbindelse med Tord og sønnen Jonas. Handlingen med oljeplattformen som havarerer foregår i februar 1981, og vi får vite s 80 at Tord ble gift i 1975 og sønnen Jonas ble født i 1976. («Du giftet deg i 1975 med Hanna Bakken, og hun fødte Jonas året etter?»)
Vi får også vite at Jonas, også i 1981, har blitt plaget på skoleveien. Men: I 1981 begynte barna på skolen det året de fylte sju, (seksårsreformen ble gjennomført i 1997, med de første forsøkene i noen kommuner i 1996) og når Tord forteller selv til Isabella s 115 at Jonas er seks år, så stemmer det uansett ikke med fødselsåret 1976. I 1981 må Jonas ha vært fem år og kan ikke ha begynt på skolen, med mindre han har vært tidlig skolemoden og har begynt tidligere. Forklaringen kan jo ligge der, selvfølgelig, men jeg synes uansett at Tord burde vite hvor gammel sønnen er. Eller har han vært så mye borte fra familien at han ikke vet det? Det er ikke det inntrykket jeg får – Tord er riktignok mye hjemmefra, men virker svært opptatt av sønnen, så dette burde han hatt oversikt over.
For å gjøre dette årstallsrotet enda verre, kommer det på s 170 fram at Tord og Hanna giftet seg i 1973. («Tord overtok huset og han og Hanna flyttet inn etter å ha bodd i en liten blokkleilighet i seks år – helt fra de giftet seg i 1973.») Dette burde forfatteren og/eller konsulenten greid å kontrollere og fått riktig.

Persongalleriet er stort og personkarakteristikkene er det tatt lett på, slik at det blir noe krevende å holde alle personene fra hverandre. Kristensen forteller enkelte ganger hvordan folk kler seg, hva de har med seg, bærer på og så videre. (Eksempel s. 79: «En lyshåret mann kom gående i stor fart nede i korridoren. Han var kledd i en sort genser med beige dressjakke utenpå. I den ene hånda holdt han en brun papirfolder med en bunke dokumenter inni.»)
Dette gir oss noen knagger å henge de ulike personlighetene på, men jeg synes det hadde vært bedre om forfatteren hadde vært flinkere til å la personene vise seg gjennom handling og replikker – folk ordlegger seg ulikt, og det kunne vært en hjelp til å holde personene fra hverandre om forfatteren hadde arbeidet mer med dialogene/replikkene.

Det ligger helt tydelig mye research og forarbeid bak en slik bok, noe Kristensen må få et stort pluss for. Han sier selv at han bruker halvannet år på research per bok, og et halvår til å skrive. (Dagbladet 1. juni 2010) Ære være ham for at han orker å gå såpass grundig til verks! Samtidig undres jeg på om han kanskje burde spandere minst et par måneder ekstra på selve skriveprosessen – for å la manuset modne, få avstand til teksten og arbeide seg nøye gjennom en gang eller to ekstra.

Når alt dette er sagt: Jeg er ganske sikker på lesere som gir seg i kast med Kristensens bøker ikke pleier å henge seg opp i språket – for alt jeg vet kan andre finne dette lettlest og effektivt? – så dette er nok likevel en bok som vil glede mange.

tirsdag 6. juli 2010

«Se til meg som liten er» av Ingrid Elfberg


Dette er en kriminalroman og forfatterens debut. (Utgitt på svensk under tittelen «Gud som haver» i 2009)
Hovedpersonen Eva opplever alle mødres mareritt – hun tar sjansen på at ingenting galt skal skje, og lar sønnen Sebastian (to år) være alene igjen i bakgården noen ubevoktede minutter.
Da hun kommer tilbake, er sønnen borte. Da han blir funnet noe senere, viser det seg at han har vært kidnappet av en pedofil og blitt voldtatt.
Sebastian ble funnet av en ung mann – Mattias. Han blir senere pågrepet, mistenkt for å stå bak ugjerningen. Etter en stund tilstår han, og saken synes løst.
Men like etter at Mattias er dømt og funnet skyldig, mottar Eva et brev fra ham. Han hevder i brevet at han er uskyldig, og at hensikten med å skrive til Eva er å advare henne. Han vil hun skal forstå at den pedofile fremdeles går fri, og at sønnen hennes kan være i fare.
Eva vet ikke helt hva hun skal tro, og folk rundt henne (søsteren, ektemannen, svigerforeldrene) forstår ikke hvorfor ikke Eva bare kan slå seg til ro og gjøre hva hun kan for å komme over hendelsen, nå da gjerningsmannen er tatt og buret inne.
Eva har en erindringsblokkering etter den traumatiske hendelsen, og begynner i terapi hos psykologen Tomas, i håp om å finne ut mer om hva som skjedde den fryktelige dagen. Eva har opplevd traumatiske ting i ungdommen, viser det seg, som hun også har fortrengt, men etter hvert kommer dette til overflaten igjen.

Boka er velskrevet – språket flyter godt – og bra komponert, slik at spenningen og drivet holder seg. Ny informasjon kommer til oss, litt etter litt, samtidig med at Eva finner ut av ting. Slutten er preget av action, da Eva går til verks på egen hånd, siden familien og politiet ikke virker å ha særlig interesse av å kartlegge hva som egentlig har hendt, og hvem som faktisk står bak ugjerningen.

Noen få og små innvendinger har jeg, men det trekker ikke hovedinntrykket særlig mye ned. Kjærlighet og sex spiller en viss rolle i boka. Jeg sier ikke nei takk til den slags, men kunne tenkt meg at dette krydderet hadde blitt mer forsiktig og troverdig brukt.
Terapien hos Tomas virker heller ikke særlig troverdig på meg, uten at jeg vet hvordan slike terapeuter jobber. Jeg tror så absolutt på at Eva har fortrengt ting, men undres over måten det fortrengte kommer tilbake til henne på. Hvorfor skjer dette akkurat når hun er i samme rom som Tomas, og hvorfor blir hun så fysisk og voldsom?
Jeg synes også at politiet og deres (mangelfulle) arbeid kunne blitt omskrevet og behandlet på en mer markert måte, når først forfatteren velger å ha også denne innfallsvinkelen med i romanen.

Til debut å være, synes jeg dette er imponerende arbeid, og jeg kan trygt anbefale «Se til meg som liten er» til alle som liker psykologisk krim. Jeg ser også fram til å lese mer av samme forfatter.

Omtalen min bygger på et korrektureksemplar fra forlaget. Boka vil foreligge i salg fra august 2010.

mandag 5. juli 2010

«Rapsgubbene» av Karin Brunk Holmqvist


I fjor (2009) kom Holmqvist med romanen «Potensgiverne» på norsk – ei bok jeg likte godt og har anbefalt til mange. «Potensgiverne» ble en bestselger, og det var fortjent. Dessverre er jeg ikke like begeistret for «Rapsgubbene».

I «Rapsgubbene» er vi tilbake på den idylliske, svenske landsbygda. I fjorårets roman ble vi kjent med to søstre og gamle jomfruer, som hele livet hadde levd i barndomshjemmet sitt.
I årets bok blir vi kjent med brødrene Albert og Henning, som bor i et hus like i nærheten av gården hvor de vokste opp. Som innbarkede gammel-ungkarer steller de seg selv som best de kan. Den stakkarslige og uhygieniske livsstilen deres beskrives, enkelte steder med kvalmende detaljrikdom. Jeg forestiller meg at de både må lukte vondt og se uappetittlige ut, men de er tydelig godt likt i bygda og har sin høye beskytter i godseier Olof. Jeg skjønner at det er meningen at jeg skal synes gubbene er rørende, søte og morsomme, men slik forfatteren beskriver dem (som urenslige og sjuskete), synes jeg det er merkelig at de har såpass sympati og godfølelse hos bygdefolket som forfatteren viser. Kan det være at folk flest ler av dem og ser på dem som en slags underholdende bygdetullinger?

Siden de to brødrene bor i nærheten av barndomshjemmet, er det naturlig at de holder et øye med gården de kommer fra, og følger med på hvordan ting utvikler seg. Gården blir nemlig solgt, og skal bygges om for å bli behandlingshjem for kvinnelige alkoholikere. Gubbene går sine tenksomme rundturer i rapsåkeren, mens de spytter snus her og der. Denne grublervandringen gjør at det blir en nedtråkket runding i rapsen, som legges merke til av et par politimenn som flyr over området i helikopter. Politimennene er overbevist om at sirkelen i åkeren skyldes en UFO-landing, og snart blir freden i bygda brutt, da forskere og eksperter kommer for å undersøke fenomenet nærmere.
For å være pirkete, synes jeg dette er litt usannsynlig – dette at gubbene, som er så forsiktige og pedantiske i sin framferd (de er godt og strengt oppdratt, må vite) går og tråkker i åkeren og ødelegger deler av avlingen for bonden; for folk som er oppvokst på landet er det barnelærdom at man ikke skal trampe ned vekster på den måten.

Bokas innhold og tema kan minne om «Änglagård II», men dessverre i en slappere og flatere tapning. Handlingen er i og for seg grei nok, men fortelles på en liksom hastig og halvhjertet måte. Omtrent som sykkeldekkene til gubbene, som stadig må pumpes opp for ikke å gå helt tomme for luft, blåses det inn for så vidt spektakulære hendelser i romanen. Så humper vi videre en stund, før luften fisler ut igjen…

Framdriften i fortellingen sinkes en del av digresjoner eller sidehistorier – små anekdoter fra gubbenes barndom og voksne liv. Eksempel side 91: «Underst i kofferten lå det et lite silkesjal, og da Albert løftet på det, falt det ut en liten bok. ”Dagbok” sto det med sirlig skrift utenpå. Mor Blendas gamle dagbok. Tenk alle kveldene da hun hadde sittet hemmelighetsfullt og skrevet i den.
”Du har vel ikke vært ute på kjærlighetseventyr?” pleide faren å spøke. ”Har du hatt stevnemøte i smug, nå?” Han pleide å gå fram og tilbake og prøve å kikke på det hun skrev, men det var de eneste gangene hun ble virkelig sint.»
Dette sitatet viser også at man ikke alltid bruker fortid av fortid, slik man skulle. (Det skulle stått «… hadde faren pleid å spøke… Han hadde pleid å gå fram og tilbake…»)

Iblant blir hendelser og begivenheter tolket og kommentert – der forfatteren burde våget å overlate til leseren selv å fatte hvilke følelser hovedpersonene jobber med etter begivenhetsrike dager. Eksempel side 78: «Og så kom den forløsende latteren. Dagen hadde vært full av spenning og arbeid. Sammen med tankene om barndomshjemmet og hvordan de eventuelt skulle løse dette, hadde det nesten blitt for mye for brødrene.»

Språklig er det en del å sette fingeren på – trykkfeil og en del tomme småord som trekker ned totalinntrykket. MEN: Jeg har bare lest et korrektureksemplar og håper at forlaget har luket ut det grøvste av disse feilene før salgsutgaven foreligger. Selv om ikke jeg lot meg begeistre over rapsgubbene, har jeg en mistanke om at det vil finnes lesere der ute som kan komme til å kose seg med denne boka med handling fra rolig og oversiktlig bygdemiljø.
Boka er planlagt å være i salg fra august 2010.

lørdag 3. juli 2010

«Nå spøker du?» av Sophie Kinsella



Denne forfatteren har jeg lest en god del av. Bøkene hennes pleier å være gøyale, koselige og romantiske, gjerne med en hovedperson som er eller virker forvirret og følgelig roter ting til, som for eksempel bøkene om shopoholikeren Becky Bloomwood. Denne boka føyer seg fint inn i stilen jeg kjenner som Kinsellas.

Her møter vi Lara, idet hun møter opp i bisettelsen etter grandtante Sadie. Sadie ble 105 år gammel, og døde ensom og glemt på et aldershjem. I begravelsen opplever Lara å bli nærmest antastet av Sadies gjenferd; gestaltet som ei tynn jente i 20-årene, med klær i 1920-tallsstil. Gjenferdet snakker med ubehagelig skarp røst i Laras øre, og får Lara til å avbryte og utsette hele bisettelsen, ved at hun reiser seg og hevder høylydt at grandtanten er blitt myrdet.
Sadie er oppsatt på å få tak i et spesielt halsbånd som er blitt borte – før dette halsbåndet er tilbake om halsen på henne, får hun ikke fred, og nå skal Lara hjelpe henne med å finne det. Slik får Lara Sadies gjenferd med seg som et nokså slitsomt vedheng, men gjenferdet viser seg også å være til glede og nytte for henne, blant annet da Lara på en fest og – for å gjøre inntrykk – skryter av at hun er tankeleser.

Jeg synes denne boka var underholdende og romantisk – jeg koste meg da jeg leste den, og det var fint at boka var tykk (450 s). Det gjorde ingenting at basis i storyen føles usannsynlig.

Jeg merket meg bare noen få småfeil, som rot med sitattegn og noen trykkfeil. (For eksempel ”fortsauskanten” s. 269. Og oversetteren (antar jeg) har hatt en forkjærlighet for verbet ”replisere”, noe som gir et stivt og konstruert inntrykk hver gang det dukker opp.

Og kunne ikke forlaget greid å finne en bedre tittel på boka? Den engelske originaltittelen er ”Twenties girl”, noe som i selve boka er oversatt til ”tjuetallspiken”. Det hadde vært et bedre alternativ, synes jeg – eller hva med ”Jenta fra tjuetallet”, ”Tjuetallsjenta” eller noe lignende?

Men jeg lot meg altså begeistre av handling og persongalleri, og koste meg virkelig med denne romanen.