fredag 28. mai 2010

"Venneringen" av Magnhild Bruheim



Denne ungdomsboka kom i 2007, og handlar om Bente og tre venninner av henne som dreg på hyttetur. Tidleg får me forstå at ikkje alt er fryd og gaman mellom desse venninnene – det er noko kiving om kven som skal vera sjef, samt kven som skal vera bestevenninne med kven; ofte er det jo slik med jenter at dei likar å henge i lag to og to. Fleire gutar dukkar opp, noko som óg vert ei kilde til konflikt.

Boka byrjar bra – me går rett inn blant desse fire jentene på hytta, og kjenner kor ampert det er mellom dei. Sidan slit Bruheim noko med å halde drivet og spaninga oppe. Kan hende blandar ho for mange gutar og andre personar inn – og får dei ikkje til å bli anna enn typer, samstundes som heller ikkje jentene (hovudpersonane) får nok karakter kvar for seg, til at eg ser dei heilt for meg.

Forfattaren verkar óg oppteken av at handlinga skal gå opp i temaet ”vennering.” Me får oppleva korleis venneringen Bente opprinneleg har gjeve Kami, med liten, raud stein, vandrar frå den eine til den andre – i ring, nærast – ettersom personen som til ei kvar tid har ringen, sender ringen vidare til han eller ho som nett då er bestevenen. I nokre scener blir det gjort greie for at dei sit liksom i ein ring, pratar ope med kvarandre og held saman.
Ringen er eit fint symbol, men eg tykkjer det blir noko skjematisk og tvangsmessig at alt i boka skal passe inn i metaforen.

Eg trur dagens unge ikkje heilt vil kjenne seg att i boka, delar vil dei nikke attkjennande til, medan andre delar vil verka fjernt og gamalmodig for dei. I den grad eg kan seie noko om dette, eg er jo ikkje ung i dag, eg heller.
Det er noko med opplegget rundt hytteturen – desse jentene skal snart byrje i 10. klasse – som verkar urealistisk og barnsleg. Det hjelp ikkje at to av jentene stikk ut om natta og møter gutar/menn som har kome på motorsyklar, eller at det kjem fram at ei av jentene neppe er jomfru. Dei mest utagerande tinga heng ikkje truverdig saman med det andre.
Når det kjem til attgjevinga av tekstmeldingar som Bente og Marius sender seg imellom, så vil eg tru at dette er særs fjernt frå kva ungdomar av i dag kunne finne på å formulera. Eit døme frå s. 110, der Bente skriv til Marius: ”Det vart litt mystikk rundt hytteveggene her i kveld. Skal fortelja meir i morgon. Nokon idé om kva vi skal finne på?
Denne gongen kom svaret raskt: Mystikk? Innbrotstjuvar, valdtekstmenn eller barnelik? I morgon får vi sjå vêret an. Gler meg. Men nå må du få skjønnheitssøvnen din, så du held deg like søt.”

onsdag 26. mai 2010

"Full pott i hjerter" av Svein Børge Hoftun


Denne ungdomsromanen handlar om brørne Jon og Steinar som stikk av frå mora og heimen i Oslo, for ikkje å bli tekne av barnevernet. Jon er eldst og kjenner ansvar for den yngre broren, som har ADHD og tek ritalin jamnleg. Dei dreg til vestlandet, der Steinar vil leite opp faren sin.
Medan Steinar er på leit etter faren kjem han til å stikke nasen i ting einskilde meiner han ikkje har noko med.
Ferda endar til slutt i København, der dei får bu hjå ein ung gut som heiter Erik. Jon blir særs oppteken av Erik, på eit vis han ikkje skjøner fullt ut sjølv med det same.

Boka er spanande skrive, her er godt driv mest heile vegen. Kan hende er ikkje alt like realistisk, og kan hende bit forfattaren over litt for mange problem på ein gong, men dette er likevel ei ungdomsbok eg trygt kan anbefale!

"Hold tett" av Harlan Coben


Dette er en spenningsroman om ekteparet Tia og Mike Baye som bestemmer seg for – ved hjelp av nymotens duppeditter – å overvåke sønnens trafikk og gjøremål på PC og internett. Dette drastiske skrittet går de til, siden 16-årige Adam har sluttet å snakke med dem, og de mener han viser tegn på å ha store problemer.
Gjennom overvåkingen får de tilgang til urovekkende informasjon og etter hvert har hele familien havnet i vanskeligheter.

Boka er virkelig spennende, men skjemmes av slurvete og dårlig språk. Språket er såpass dårlig at det forstyrrer og vanskeliggjør iblant forståelsen av hva som faktisk foregår.
Språket er klisjéfylt, samtidig som forfatteren muligens har forsøkt å unngå klisjéer, ved å komponere nye uttrykk eller bilder. Dessverre blir dette bare sært – bildene er dårlig komponert og mange ganger ufrivillig komiske, og bidrar til at jeg som leser irriterer meg enda mer over språket i boka. (Her må jeg ta forbehold om at bildene muligens fungerer på engelsk, men at oversetteren ikke har greid å omsette dem til gangbare bilder på norsk.)
Jeg nevner noen eksempler:
s 108: ”Han stelte håret i sladrespeilet og brukte den elektriske barbermaskinen i ansiktet. Cassandra hadde likt at han var glattbarbert. Nash hadde så kraftig skjeggvekst at han kunne skrape henne opp ved femtiden om ettermiddagen.”
s 113: ”Nå, i den ømme alder av førtiseks, innså han at uansett hva han gjorde ville utforbakkene ikke bare fortsette, men komme fortere.”
s 131: ”Få vinduer hadde noe som minnet om glassfamilien…”
s 131: ”Kvinnene gikk med spaghettistropper og korte shorts…”
s 209: ”… en svær bygning av lammende murstein…”
s 241: ”Hun var ganske flott å se på. Hun hadde modellansikt, med kinnben som kunne brukes som papirkniver.”

På s 55 står det: ”Datamaskinen sto på, Internet Explorers hjemmeside var allerede slått opp.” Her er jeg temmelig sikker på at det som egentlig har skjedd, er at programmet/nettleseren Internet Explorer allerede var startet/åpnet.

Jada, jeg innrømmer at det nesten gikk sport i å finne feil og mangler…

Konklusjon: Boka i seg selv er spennende, helt OK som tidtrøyte, men språket trekker kraftig ned.

onsdag 19. mai 2010

"Sameland" av Magne Hovden



Denne morsomme, lettleste boka handler om Roy og Leif. De kan ingenting om samer eller samisk kultur, men har sansen for lettjente penger – derfor går de for å opprette fornøyelsesparken ”Sameland” i Pasvikdalen, hvor de planlegger å ta seg klekkelig betalt av turister som drømmer om å finne sitt ”indre reinsdyr”.

Ideen til boka er god, og Hovden får mye humor ut av dette. Og hvem vet – kanskje han blir rik av Sameland-påfunnet sitt?

At man kan sammenligne med Paasilinna og Pondus er blitt nevnt, og jeg forstår hvorfor. Her drikkes det øl, damer sjekkes, og persongalleriet omfatter flere merkverdige og skrullete fyrer.

Jeg lot meg absolutt begeistre, men hvis jeg skal være pirkete, synes jeg forfatteren kunne tegnet hovedpersonene litt tydeligere for oss. Roy og Leif blir for meg nokså like – jeg klarer ikke alltid å skille dem fra hverandre. Personene i boka er mer typer enn ekte personer, men det må man regne med i en bok som denne – som tydelig har som hovedmål å underholde leseren.

Språklig er det noe småtteri å pirke på her og der. Enkelte setninger blir lange og kronglete, og når forfatteren er kommet til et klimaks i handlingen – som han har bygget opp mot på en glimrende måte – blir det ikke så mye av et klimaks som jeg forventet. I stor grad skyldes dette språket – farten holdes nede av lange setninger, som gjerne kunne vært stykket opp til flere korte. Slik hadde vi fått bedre flyt og sterkere oppfattelse av de enkelte bitene i handlingen.
Eksempel s. 188: «Pekkonen slapp taket i Audun, som deiset i bakken og pilte av gårde innover i skauen, og gikk for å hjelpe Timo, men skled i reinsdyrlort og slo hodet mot en trerot.»

”Sameland” er forfatterens romandebut, og jeg håper han kommer til å skrive mer.

tirsdag 18. mai 2010

"Den urolige mannen" av Henning Mankell


Kurt Wallander begynner å bli gammel, helsa og hukommelsen skranter – han henger med hodet, billedlig talt. Ikke å undres over kanskje, at det blir slapp kriminal av dette; kjedsommelig og langtrukkent strekkes de få interessante poengene over side etter side. Som leser drives jeg videre av stahet og nysgjerrighet – jeg vil vite hva som har skjedd med ekteparet som har forsvunnet – først Stefan von Enke, så kona Louise.

Grunnen til at boka blir kjedelig er de lange, refererende partiene, og distraherende beskrivelser fra Wallanders dagligliv, samt tilbakeblikk på liv og virke. Disse beskrivelsene oppleves som forstyrrende digresjoner, og har lite eller ingenting å bety for den egentlige handlingen i boka. Man kan lure på om forfatteren har tenkt at han skal skrive visst mange sider, uansett om han så må tyne strikken farlig tynn både her og der.
Forfatteren velger også å fortelle og referere, i stedet for å vise, der det hadde vært så mye mer spennende om han hadde gått inn i scenen han forteller om, og latt oss være med og opplevd nært hva som skjer. Det er ikke det samme å få episoder gjenfortalt, gjennom en mann som forteller til Wallander hva han var med på for flerfoldige år siden.

Forfatteren gjør det tydelig helt i slutten av boka, at dette er den siste romanen om Kurt Wallander, og det er vemodig. Mange av de tidligere bøkene har vært interessante og spennende, men dessverre kan jeg ikke si at dette var en verdig avslutning på Wallander-verket.

onsdag 5. mai 2010

"Tonje Glimmerdal" av Maria Parr



Av og til går ein i gang med ei bok, proppfull av forventningar til at leseopplevinga skal bli noko heilt utanom det vanlege. Etter å ha lese ”Vaffelhjarte” – og sidan eg dessutan veit at Maria Parr har vunne Brageprisen 2009 for ”Tonje Glimmerdal” – var forventningane på topp då eg kasta meg over denne barneboka.
Forventningane mine var kan hende for høge – dei vart i alle fall ikkje fullstendig innfridd.

Samanlikna med ”Vaffelhjarte” er denne boka tjukkare, meir ordrik (ho kjennest ikkje like velforma og kompakt som Vaffelhjarte – som om det er meir fyllord her) og ho er meir kompleks i oppbygginga.
Denne boka er på eit vis to historier i eitt. Fyrste del handlar om Tonje – einaste barn i Glimmerdalen, men ikkje venelaus – som i vinterferien opplever å få møte tre andre born og bli ven med dei. Me får møte Klaus Hagen, ein utoleleg campingplasseigar som ikkje utstår ungar – og i dette ligg det mykje artig konfliktstoff.
Andre del av boka handlar om den gamle mannen Gunnvald – venen til Tonje – som råkar ut for eit uhell og viser seg å ha opplevd tunge ting i fortida, som no dukkar opp att og byr på nye utfordringar.

Tonje Glimmerdal har sans for fart og fysiske aktivitetar. Dette gnir forfattaren inn ved å vise til ein heil del øvingar denne galne jentungen har føre seg. Sjølv tykkjer eg kjelkereisene og mykje av det andre som hender, er artig, men det er ikkje viktig at dei blir teikna slik i detalj; det trong rett og slett ikkje vera så mykje av dette i bokas gang.
Tonje vert kalla ”Glimmerdalens vesle dunder”, eit tilnavn eg ikkje fann heilt originalt, sidan eg er gamal nok til å hugse frå barndommen å ha lese bøker om radarparet Päivi og Mats, som vart kalla for ”Dunder og brak.” (Bøkene er om dette paret er skrivne av Hans-Eric Hellberg).

Slutten på fyrste delen av boka er ikkje heilt heldig komponert etter mitt syn. I innleiinga til siste passasje står det: «Resten av ferien vert så fantastisk som berre ein vinterferie i Glimmerdalen kan vere. Ein treng ikkje fortelje om det.» Sidan går forfattaren over til å rette merksemda mot Gunnvald, som ikkje er like lystig heile tida, og kvifor det, tru? Dette tener som ein overgang til neste soge og andre halvdel av boka.
Eg tykkjer forfattaren godt kunne fortald om den fantastiske vinterferien ho har spelt opp til i mange sider – faktisk kjende eg meg snytt då denne vendinga brått kom opp. Eg hadde gleda meg til å vera med på kosen og moroa, men den fekk me ikkje ta del i, altså.

Konklusjonen eg vil kome med er at forfattaren kunne vald å lage to bøker i staden for ei, og laga større heilskap og homogenitet, om eg kan seie det, i dei einskilde forteljingane sine. Alternativet kunne vere å kutte heile fyrste del, sidan den kan verke som ei lang innleiing til del to, som tematisk og – målt i omfang – har størst tyngdepunkt i boka.
Ho kunne elles vald å late Tonje fortelje historia, med si stemme – for slik forfattaren fortel om Gunnvald gjennom Tonje i tredjeperson – blir det større avstand til han, og ein heil del refererande passasjer. (I ”Vaffelhjarte” har forfattaren brukt eg-forteljar med stort hell.) Refererande blir det og når handlinga i ”Heidi” av Johanna Spyri vert attfortald i boka.

Boka er som sagt tjukk og persongalleriet er stort. Eg synes Parr kunne ha kutta ut fleire av personane – alle desse er ikkje viktige for samanhangen – om ho hadde gjort om noko her og der. Eit døme er tantene Eir og Idun – dei får me høyre om i små dryp utover i heile boka, men ikkje treffe før heilt i slutten av boka. Ofte er det slik at det midt i ei scene blir referert kva ei av tantene brukar å seie om eitt eller anna (Døme s. 222: Her kjem Tonje si mor (overraskande?) heim. Det står: ”Der stoppar både pappa og Tonje med eit rykk og stirer framfor seg. Tante Eir sa ein gong at ingen i verda kan rope ”mamma” slik som Tonje. – Du ropar så trestammane brotnar nedgjennom heile dalen, sa ho.” Desse tantedigresjonane er artige og fargerike, men bremsar gjerne noko på framdrifta.

”Tonje Glimmerdal” er ikkje noko dårleg bok – langt ifrå. Men eg må innrømme at eg vart litt skuffa, etter den fantastiske debuten Parr knalla til med, gjennom ”Vaffelhjarte.”