onsdag 28. april 2010

"Evighetens kyss" av Stephenie Meyer



Denne boka gikk jeg løs på av nysgjerrighet – Hva er det med denne, som blir en slik farsott verden over?
Før jeg leste boka, hadde jeg sett filmen – den har tittelen ”Twilight”. Filmen var for så vidt grei – den hadde spenning og nerve – men jeg blir nok aldri særlig fan av dette vampyrstyret.

Boka er dessverre ikke like bra som filmen. Her er det klisjépreget, lite forseggjort språk – dårlig framdrift, den er rett og slett kjedelig i store partier. Like før slutt stiger spenningen og mye skjer i løpet av få sider, men så roes alt ned og boka avsluttes i pinefullt seige klisjeer.

Boka handler om Bella (egentlig heter hun Isabella, men alle kaller henne Bella) som kommer flyttende til faren sin, Charlie. Han bor i Forks, en liten by i delstaten Washington. Bella har valgt å flytte til faren, for at moren skal føle seg mer fri til å reise rundt med den nye kjæresten sin. Slik får vi raskt forståelsen for at Bella er sjelden og god – hun tenker mer på andre enn på seg selv.
Allerede den første skoledagen i Forks legger Bella merke til en gutt – Edward Cullen – fordi han er overjordisk vakker. Det viser seg at de skal sitte ved samme pult i biologitimene, og hun får snart følelsen av at han ser på henne med mishag og helst ikke vil være i nærheten av henne. Men så redder han livet hennes, og siden synes det som om han endrer holdning til henne.
Kort fortalt viser det seg av Edward er vampyr, men heldigvis drikker han ikke menneskeblod – han og familien jakter dyr og stiller blodtørsten på den måten. Men tørsten etter menneskeblod er der alltid, derfor kan disse vampyrene være farlige for mennesker, om de fristes for mye.
Dypest sett er boka en kjærlighetsroman, men vampyrelementet skaper ekstra spenning og vanskeligheter for de elskende.

At Bella forelsker seg i en vampyr er sensasjonelt, men forfatteren klarer ikke å skape følelsen av skrekk, uro og dilemma for meg som leser. Uhyre langsomt får vi innsikt i Edwards skjebne, gjennom Bellas samtaler med ham. Det er uttværende, seigt og kjedelig skrevet. Samtalene mellom disse to er fullt av bremsende detaljer om hvordan de sitter, hva slags ansiktsuttrykk de har når ditt og datt blir sagt – resultatet er svært dårlig framdrift. Et eksempel for å vise hva jeg mener: Side 94: ”Jeg så ned på hendene som jeg hadde foldet rundt brusflaska, og visste ikke riktig hva jeg skulle gjøre nå. «Hva tenker du på?» spurte han nysgjerrig. Jeg så inn i de mørkegule øynene, ble helt ør som vanlig og buste ut med det jeg tenkte. «Jeg prøver å finne ut hva du er.» Han ble stram i ansiktet, men klarte å beholde et litt anstrengt smil. «Klarer du det da?» spurte han i en likegyldig tone.”
Slik fortsetter hele denne samtalen, og flere til, som tynes ut over mange sider.

Edward og søsknene er vakre, det blir gjentatt til det kjedsommelige, og klisjéene kommer tett. Det er også lett å ty til klisjéer når Bellas følelser beskrives, og av og til blir resultatet ufrivillig komisk. Eksempel side 236: ”Han sendte meg sitt skjeve smil, og både pusten og hjertet mitt stoppet. En engel kunne ikke vært mer praktfull. Ingenting ved ham kunne forbedres.”
Tenk at både pusten og hjertet stoppet – jeg synes dette høres alvorlig ut, burde hun kanskje oppsøke lege? Beskrivelsene av Edward får ikke meg til å bli forelsket eller betatt – jeg synes det er skikkelig turn-off at huden hans er hvit og beskrives som marmor, og ja: han er kald å ta på. Det er Bellas åndenød, hjertestans og andre reaksjoner som skulle hjelpe meg til å forstå hvor fantastisk han er, men jeg tror dessverre ikke på det.
Side 279 er det mer å le av – her er Edward og Bella ute på biltur. Edward kjører – han kjører svinaktig fort, men trenger ikke se på veien, for han har spesielle evner. ”Av og til stirret han inn i solnedgangen, og av og til på meg – på ansiktet mitt og håret som blåste ut av det åpne vinduet. Hendene våre var foldet i hverandre.”
Ærlig talt: Blåste håret hennes virkelig ut av vinduet? Og burde han ikke holdt den ene hånda si på rattet?

På vegne av kvinnekjønnet har jeg også lyst til å protestere på kvinnesynet som presenteres. Bella framstilles som en slags skjør plante, vi får høre at hun er klønete og en evig ulykkesfugl – hun kan tydeligvis bli skadet selv om hun går på flat mark, og hun kan ikke gå i skogsterreng uten å bli støttet og hjulpet fram.

Boka burde vært mye kortere – mange av de kjedeligste scenene kunne enten vært kuttet ut eller forkortet kraftig. Språklig kunne oversetteren gjort en betydelig bedre jobb – hvor god boka er på engelsk vet jeg ikke, men her i oversettelsen er det mye dårlig språk man lett kunne forbedret, om man hadde tatt seg tid. Jeg regner med at det er hastverket som har slått uheldig ut?

Boka er elsket og etterspurt blant unge jenter og kvinner, og jeg kan selvfølgelig forstå det. Selve historien, plottet er godt og annerledes, men dramaturgien og språket er ikke mye å rope hurra for.

mandag 12. april 2010

"Den mekaniske kvinnen" av Ingvar Ambjørnsen



Boka er fra 1990, og jeg vet jeg har stått med den i hånda mange ganger og fundert på om jeg skulle lese den. Denne gangen valgte jeg å låne den med meg hjem fra biblioteket.

Nå er jeg kommet gjennom den, men leseopplevelsen var ikke all verden. Det er som om det er noe halvhjertet, pratsomt og lettvint med boka. Jeg tror neppe jeg hadde fullført, hvis ikke boka var såpass tynn, bare 209 s.

Boka handler om privatdetektiven Victor von Falk som holder til i Hamburg. Som litterære privatdetektiver flest, har han uortodokse metoder han tar i bruk for å finne ut av ting. Han menger seg med byens løse fugler og tar seg gjerne en hikkas sammen med dem, eller alene. Han er en ensom ulv, selv om han halvveis har kjæreste. Denne Susanne dukker opp i bokas gang, men kunne like gjerne holdt seg unna – hun har ingen særlig betydning for historien.

Språklig er Ambjørnsen sikker som vanlig, men han kunne gjerne spandert noen ekstra kommaer for å lette lesingen. Enkelte setninger kunne han formulert om, slik at de lød bedre. Et eksempel fra s. 158: ”- Det nytter vel ikke å nekte, sa jeg og strøk ei hand over den magen jeg hadde bestemt meg for å få stramma inn utallige ganger.” Denne setningen kunne blitt bedre, hvis han hadde byttet om på noen av ordene, slik: ”… sa jeg, og strøk ei hand over den magen jeg utallige ganger hadde bestemt meg for å få stramma inn.”

Konklusjonen er: Vil du lese krim, finn noe annet. Vil du lese Ambjørnsen - noe jeg absolutt synes du bør ville - så velg noe annet av det han har skrevet, for eksempel bøkene om Elling.

mandag 5. april 2010

"Spinn" av Tom H. Dalbak



Etter å ha lest og likt ”Den siste bjørnen i Vassfaret” ble jeg nysgjerrig på hva Dalbak har skrevet før. Derfor tok jeg med meg ”Spinn” hjem fra biblioteket sist jeg var der. ”Spinn” ble utgitt i 2000 og er forfatterens debut. Som debut betraktet er dette meget solid håndverk. Dalbak skriver godt og sikkert, slik at man fort kjenner det trygt å gi seg over til historien han vil dele med oss.

Boka handler om Thomas Dahls planlagte reise fra Drammen til Turku i Finland. Reisen skal foregå på sykkel og målet er å møte Ylva Menti, som han helt tilfeldig har funnet og valgt seg som potensiell kjæreste, etter å ha sett fotografi av henne og lest om henne i et gjenglemt nummer av en finsk avis han har kommet over.

For at vi skal forstå bakgrunnen til at Thomas kan finne på noe slikt, tas vi med tilbake til ting som har skjedd i Thomas’ barndom og ungdom – særlig det siste året på videregående. På den tiden var Thomas håpløst forelsket i Iselin, som dessverre (og muligens fordi hun var for vakker) ikke evnet å se hans indre kvaliteter.

Bokas hovedtema er kjærlighetslengsel, ensomhet, samt en slags diskusjon rundt hva indre og ytre skjønnhet er og betyr. Thomas har hele oppveksten følt seg ensom, og mener at denne ensomheten kommer seg av at han er så lite vakker. I virkeligheten er det nok heller Thomas’ nerdete oppførsel som skremmer vekk potensielle venner, og som også gjør det vanskelig for ham å finne noen som matcher, så moden og intellektuell han er.

Som i ”Den siste bjørnen i Vassfaret” er hele boka skrevet i presens, noe som kan gjøre tidshoppene noe uoversiktlige for leseren. Å skrive jeg-fortelling samtidig med at man skriver i presens, kan gi en maksimal nærhet til hovedpersonen og handlingen, og jeg tror valget av presens er tatt ut fra ønsket om slik nærhet. Av hensyn til leseren og dennes forståelse av hvor vi tidsmessig er i fortellingen, kunne forfatteren oftere lagt igjen tidsanvisninger når han flytter seg, slik han har gjort på side 26: ”Første skoledag i siste klasse!” eller s. 22: ”Alt skjedde det siste året på videregående. Det er kvelden før skolen starter…” Mer av den slags hadde gitt pluss i margen fra meg.

Thomas Dahl er hva vi vil kalle en nerd, noe vi får klart for oss allerede i starten av boka, når han som liten gutt kommer med veslevoksne og kritiske innsigelser til eventyret ”Den stygge andungen”. Senere utover i boka presenteres vi for en del utlegninger av Thomas’ kunnen og viten, særlig vedrørende første verdenskrig, som kjennes noe langdryge og unødvendige etter min mening.

Alt i alt er dette en god fortelling, med en interessant hovedperson og behandling av viktige tema. Romanen er helt klart i slekt med ”Den siste bjørnen i Vassfaret” – men med en yngre og enda mer forvirret hovedperson, som sliter med mer ungdommelige problemstillinger.