fredag 19. mars 2010

"Alt det som lå meg på hjertet" av Levi Henriksen



Dette er en novellesamling. Av samme forfatter har jeg lest novellesamlingene ”Feber” (2002) og ”Ned, ned, ned” (2003), samt romanen ”Snø vil falle over snø som har falt”. Etter å ha lest romanen den gangen (2004) konkluderte jeg med at jeg syntes Henriksen burde holde seg til å skrive noveller, siden jeg var begeistret for dem, mens romanen ikke falt helt i smak.
Jeg har også lest novellesamlingen ”Bare mjuke pakker under treet” (2005).
”Alt det som lå meg på hjertet” har undertittelen ”Flere mjuke pakker under treet” og byr altså på flere julenoveller.
Jeg mener Henriksen skriver folkelig, variert og rikt, og – i alle fall tidligere – har jeg syntes det har virket som om han hadde leseren i tankene når han skrev og forsøkte å møte denne.

Jeg er usikker på hva jeg synes om ”Alt det som lå meg på hjertet”. For det første opplever jeg hele samlingen, når jeg ser den under ett, som ujevn. Noen av novellene er gode, velskrevne og spennende, som kriminalromaner nesten (”Austmarka”, ”Sebrafinger”), mens andre virker uengasjerte, hastige og halvferdige (”Alt det som lå meg på hjertet”, ”Radioevangeliet”). Tar jeg for meg en og en novelle er det enkelte jeg rett og slett ikke forstår slutten på, som ”Radioevangeliet”. Hva som egentlig skjer der til slutt, blir for gåtefullt eller åpent – jeg skjønner ikke hva Henriksen har tenkt og ment. (Jeg må ta forbehold om at det kan være meg som er treg i oppfattelsen.) Slutten på ”Sebrafinger” er også vanskelig eller jeg kan få en følelse av at den bare blir sluppet, slik den fades ut i det blå. Den siste setningen er ”Så lar jeg historia om ham slutte der.” Det virker hastig og lettvint, omtrent som vi skrev SLUTT da vi ikke orket å skrive mer på stilen vår på skolen.
Novellen ”Jacobsen” leste jeg halve av, før jeg forsto at det var to personer som vekslet på å være jeg-forteller – en kvinne og en mann. Dette burde forfatteren løst på en annen og tydeligere måte. For flere av novellene i boka føler jeg at forfatteren glemmer leseren. ”Finn ut av det om du kan,” virker det som han har tenkt, mest opptatt av å få ting ut, mindre interessert i hvordan vi som leser, oppfatter teksten.
Den beste novellen i samlingen er etter min mening ”Hva ville Donald gjort?”, fordi den er tydelig og har en retning der mange av de andre novellene mer veiver hit og dit, og ingen synes å styre mot punktet vi skal lande til slutt.
Jeg tenker litt på hvordan novellene i samlingen kan sammenlignes med julegaver – ofte er det slik at julegavene er noe vi må ordne i hast, og noen kan være halvhjertet ment; noe vi gjør i gjengjeld eller fordi vi synes vi skal. Slike assosiasjoner kan jeg få til noen av novellene i samlingen her.
Jeg savner mer omsorg for leseren, og for teksten – at forfatteren hjelper teksten ned i god jord, slik at den får feste og kan vokse.

På sitt beste er Henriksen original og tegner bilder som virkelig klargjør, slik som på s 104: ”Kanskje Leah holder på å bli sånn i hodet som måten hun kler seg. Mange farger som blir rare sammen.”, men snart etter kan han komme med andre beskrivelser som virker dårlig komponert, som for eksempel på samme side: ”Øynene har samme farge som mandler…” Ja, hva slags farge er det egentlig han har i tankene? Jeg skjønner jo at han mener brun, men kjenner at jeg blir vrang. Det harde nøtteskallet til mandler er lyst og gulaktig, og dessuten: siden det er snakk om julenoveller her, faller uvegerlig bildet av skåldede mandler meg i hu, som det heter. Og så husker jeg klisjeen man har fra andre bøker, om øyne som er mandelformede, og jeg tenker at han kanskje forsøker å ta en original vending over en gammel klisje? Jeg får kort sagt mange forstyrrende tanker, og jeg sporer helt av. Jeg syntes ikke dette var noen optimal sammenligning, rett og slett.
Enkelte steder virker forfatteren språklig sløv, som på s. 139: ”Håret har farge som en asiat…” Det korrekte her måtte være enten ”Håret har farge som på en asiat…” eller ”Håret har farge som en asiats…”
På s. 178 drikker novellens hovedperson ”en kaffekopp” – det er slikt vi sier på bygda, men det hadde vel vært bedre om han drakk en kopp kaffe eller tømte i seg innholdet fra en kaffekopp?
På s. 182 finner jeg følgende: ”Ute har det snødd nok til at vi synker ned over anklene…” Forfatteren mener vel: ”… synker ned til over anklene…”?
Fra s. 192 kommer et eksempel på et bilde som egentlig er fint, men som blir litt overlesset: ”Brått må jeg blunke noe salt ut av øya, noe salt som ikke var der i går ettermiddag da vi stavret oss ut på de isete plankene og firte furuboksen ned i det frosne hølet som gapte mot oss som en munn der alle tenna var slått ut.”
Det jeg synes er fint med bildet over, er graven som et frossent hull som gaper mot oss som en munn. Siste ledd: ”Der alle tenna var slått ut,” ble akkurat litt for mye. Setningen ble til slutt urytmisk og pratsom.
Slik føler jeg at det går gjennom hele novellesamlingen og hver novelle – det svinger fra det glitrende til det platte og tilbake igjen.

Den gjennomgående tonen i novellene er dyster og pessimistisk, av og til går det bedre, men da blir det gjerne litt sentimentalt. Det er ikke noe galt i dystert, men noen ganger kan det kjennes unødvendig svart og man kan bli nedtrykt – i alle fall hvis man griper til boka og tenker at man skal få julestemning av å lese den.

Konklusjonen må bli at det er en del bra her, men det er ujevnt og virker til dels uferdig.
Og hvorfor heter samlingen og tittelnovellen ”Alt det som lå meg på hjertet”? Hadde det ikke vært lettere og bedre om den het ”Alt som lå meg på hjertet?” De unødvendige småordene er i det hele tatt noe forfatteren burde brukt tid på å luke ut.

søndag 7. mars 2010

"Aldo Monrad. Konfirmanten" av Arne Berggren



Dette er femte boka om Aldo Monrad. De øvrige heter "Kornetten", "Dronningen", "Fisken : rotter i våtdrakt" og Meningen med livet."

Aldo Monrad er en finurlig skrue. Både som tegneseriestripe i avisa (jeg følger med i Aftenposten, og der er stripene ofte høyaktuelle, med for eksempel hentydninger til Knausgård-diskusjonen og andre pågående debatter i mediene) og i bokform er han underholdende og artig å lese.
I denne tynne ungdomsboka (90 s.) skal han på konfirmantleir. Han er egentlig usikker på om han virkelig vil konfirmere seg, men det er jo disse pengene og gavene, da.
Det ligger an til mye komikk, og vi får som forventet. Jeg lo godt for meg selv flere ganger mens jeg leste. Samtidig tas det opp tema som er til å tenke og filosofere over, det er også flott.

Jeg synes nok at Berggren kunne skapt enda mer situasjonskomikk og artigheter ut fra denne gøyale settingen, og i noen sekvenser (for eksempel da Aldo og tre andre befinner seg ute i den skumle naturen og har gått seg bort) kunne han muligens tonet ned Aldos nerdete filosofering, slik at framdriften og følelsen av spenning og uhygge kom sterkere fram.
Historiens slutt er lykkelig og føles for meg litt hastig og usannsynlig. Ellers har jeg ingenting imot lykkelige slutter – for all del! Særlig i bøker for barn og ungdom synes jeg at lykkelige slutter nesten bør være et krav.

På side 80 har både forfatter og konsulent sovet. Der står det: ”En flokk villregn gled over vidda.” Fort gjort selvfølgelig – her slår ikke retteprogrammet i Word inn heller.

Alt i alt synes jeg dette er en fin ungdomsbok. At den er kort kan for mange lesere være en fordel, og med enkelt og artig språk, humor og action i gode doser, burde dette være en grei bok for unge lesere å komme gjennom.

torsdag 4. mars 2010

"84 Charing Cross Road" av Helene Hanff

Denne boka kunne vært en brevroman, men den er ikke oppdiktet – den bygger på en virkelig brevveksling mellom forfatteren Helene Hanff (bosatt i New York) og antikvaren Frank Doel, innehaver av antikvariatet Marks & co i London. Brevvekslingen tar til i 1949, da rasjoneringen etter krigen enda er streng i London, og Hanff sender etter hvert gaver i form av mat og andre godbiter til antikvariatet og de ansatte der, som takk for god service, og et spesielt vennskap utvikles. Doel skaffer det meste av bøkene Hanff ønsker seg, selv om det kan ta noe tid innimellom, og Hanff noen ganger blir fortørnet og misfornøyd over det hun får tilsendt.
Brevene viser tydelig ulikhetene mellom Hanffs og Doels temperament. Hun synes raskt å kunne blåse seg stort opp for lite, mens han alltid svarer med stoisk ro.

Hanff drømmer om å reise til London – byen hun bare har lest om og lengter etter å få oppleve selv. I brevene snakkes det stadig om denne reisen, men den utsettes og utsettes.
Londonreisen fikk ikke Hanff realisert før i 1971, da var Frank Doel død og antikvariatet stengt. Men bygningen hvor butikken hadde tilhold sto der fremdeles i Charing Cross Road, og Hanff kunne omsider få tatt i øyesyn butikken hun så ofte hadde sett for seg i tankene.

Dette er en klassiker for bokelskere om bokelskere – ei bok for oss som ikke bare er opptatt av innholdet i bøkene, men også av bøkenes fysiske beskaffenhet – som papir, layout, innbinding, eller den følelsen av fellesskap du kan få ved å vite og se at andre har lest akkurat den samme boka du sitter med, før deg.

”84 Charing Cross Road” er også filmatisert, med Anthony Hopkins og Anne Bancroft i hovedrollene. Jeg husker at jeg så filmen på kino da den kom i 1987, og jeg likte også den veldig godt.

Omslagsbilde av filmen.

tirsdag 2. mars 2010

"Den siste bjørnen i Vassfaret" av Tom H. Dalbak



Boka starter med at hovedpersonen Espen Alm får jobb som bjørneforsker ved Høgskolen i Buskerud, avdeling Drammen. Han skal sendes til Vassfaret, der han skal se etter bjørn og forhåpentligvis ikke finne noen: Her er man interessert i å få dokumentert at bjørnestammen i Vassfaret er utdødd.

Snart hopper vi tilbake i tid, og vi får oppleve scener fra Espens barndom, vekselvis med scener fra en ikke fullt så fjern fortid – da Espen var samboer med Elisabeth Ryer og fikk et barn med henne. (Elisabeth Ryer omtales konsekvent med fullt navn, noe som passer godt – dette er ikke en kvinne man blir helt klok på eller føler seg dus med.)
Boka er faktisk halvgått, før Espen endelig er på plass i Vassfaret, men så er nok heller ikke tiden han tilbringer som bjørneobservatør i villmarka bokas viktigste tema. Espens forhistorie er helt sentral å få med seg, for slik får vi en viktig forståelse for Espens lengsel etter Vassfaret og bjørner.

Jeg fant denne romanen engasjerende, både følelsesmessig og i forhold til at den tar opp interessante/viktige tema, er godt fortalt og har bra framdrift. Scenene fra Vassfaret er flotte – her er godbiter for alle som kjenner dragning mot villmarka og liker romaner der natur og dyreliv er tema.

Selv om jeg konkluderer med at boka er god og absolutt må anbefales, vil jeg likevel ta opp noen småting fordi jeg (som vanlig) er i det pirkete hjørnet og leter etter forbedringspotensialet i enhver bok.

Dalbak har valgt å skrive alt som skjer i boka i presens, og slik vises ikke hoppingen i tid (som det er en god del av) på noen tydelig måte. Han kunne for eksempel valgt å vise at nå hopper vi i tiden, ved å merke avsnittene med årstall, stedsangivelser eller andre typer kapitteloverskrifter og enda skrive alt i presens. Eller han kunne skrevet de tilbakeskuende scenene i fortid, og holdt seg til å bruke presens når vi er i nåtid. Jeg tror det ville vært et ryddigere og bedre valg, men dette er vel smak og behag. Det går stort sett greit å henge med og forstå hvor i tiden vi befinner oss.
På s. 121 forteller han om noe som har hendt i presens, og et lite avsnitt her er noe som skal skje i framtid, det ble vanskelig. Her bruker han preteritum og skriver: ”Neste helg var det fest for vennene mine…” Det riktige skulle vel vært å bruke preteritum futurum? Slik at det skulle stått: ”Neste helg skulle det være fest for vennene mine…”
Konklusjonen min må bli at tidshoppene kunne vært enklere å holde styr på om han ikke skrev alt i presens.

Forfatteren veksler mellom å omtale Espens sønn som Marius (hans virkelige navn) og Bjørn (navnet han opprinnelig ønsket at sønnen skulle få). Han veksler også mellom å omtale han som ”du” eller ”han”. Når han skriver ”du” er vi i Espens tanker, og han ”snakker” til sønnen. Når han skriver ”han” er vi tilbake i vanlig fortellerperspektiv (boka er en jeg-fortelling). Andre ganger snakker Espen (jeg) med seg selv, da sier han ”du” og mener seg selv. Eksempel s. 261: ”Pusten min står hvit foran meg, du må komme deg vekk fra disse myrene. Du lager for mye spor.” Dette eksempelet er det eneste jeg fant som viser at han skifter mellom jeg (min) og du i samme setning – ellers skifter han ikke før i neste setning.
I starten var jeg usikker på om forfatteren selv var klar over disse skiftene mellom han/du og jeg/du, men etter å ha lest hele boka tror jeg at han har vært klar over hva han har gjort, og at det passer bra slik. Espen blir stadig mer forvirret og roter ting til for seg selv, og dette kommer fint fram slik han prater med seg selv og sønnen i tankene nå og da.

Forfatteren har en forkjærlighet for å bruke utropstegn midt i setninger. Eksempel s 56: ”Si et eller annet! kanskje ikke mer om rever.” Han har tydeligvis fått lov av forlaget/konsulenten til dette, (for ikke å snakke om at han må ha oversett alle de automatiske rettingene, hvis han har brukt Word) og alt er vel lov så lenge du er klar over at du bryter regler og kan begrunne hvorfor du gjør det. Likevel stiller jeg meg noe tvilende til hvor vidt dette er nødvendige virkemidler for å gi leseren følelse av fart, drama eller høyt stemmeleie.

Forfatteren har brukt uttrykket ”bunndyr” fire-fem ganger i løpet av bokas gang. Uttrykket er flott og originalt, men nettopp derfor burde han ikke gjenta det flere ganger utover i boka. Fordi ordet er sjeldent, legger jeg godt merke til det når det kommer igjen og ønsker at forfatteren kunne variert med et annet uttrykk.

Men konklusjonen står fast: Dette er ei god bok og herved er den anbefalt!