søndag 28. februar 2010

”Stillstand : sivilisasjonskritikk på lågt nivå” av Agnes Ravatn


Ravatn debuterte i 2007 med romanen ”Veke 53” – ei bok eg las den gongen og for så vidt tykte godt om. Eg tenkte då at Ravatn er ein forfattar eg bør halde eit auge med i tida framover. Ho skriv godt og har ein underfundig, lett stil, sjølv om eg kanskje tykte at handlinga i romanen var LITT tynn.
I 2009 kom ho med denne essaysamlinga, der ho oppsøker stader der det skjer lite, observerer og formidlar til oss – smått ironisk – kva slag inntrykk ho tek med seg frå desse stille stadene.

Eg las ikkje meir enn halve boka; kan hende av di det vart litt for mykje stillstand for meg. Forfattaren demonstrerer korleis ho kan skrive lett og greit om lite, ja: ingenting i grunnen. Småartig, så absolutt, men eg kunne nok tenkt meg at ho hadde meir innhald og handling å by på, når ho fyrst skulle gje ut bok. Essayene har stått på trykk i Dag og tid, og som avisstoff vil eg sjå på dette som skikkeleg snaskens – men som bok? Eg trur ikkje dette var ei nødvendig bok, og eg er redd boka fort blir gløymd.

Neste bok Ravatn kjem med, vonar eg byggjer på meir innhald, handling, eit skikkeleg tema. Ho har vist at ho kan skrive godt, kan ho vise at ho har noko større å si eller fortelje oss?

tirsdag 23. februar 2010

"Shackletons legendariske Antarktis-ekspedisjon" av Caroline Alexander




Denne boka er en oversiktlig, grundig og grei gjennomgang av Shackletons Antarktis-ekspedisjon, og skrevet på en måte som gir nokså god framdrift og slik at vi føler spenningen.

Det er lite å sette fingeren på av negative ting, men jeg har oppdaget noen trykkfeil og småfeil underveis – ikke mange, men såpass at jeg begynner å lure på om siste korrekturlesing er glemt. Det er også noen små språkfeil her og der. Jeg gjengir et eksempel s. 169, mest fordi det ble litt komisk:
”… 5. mars ble Shackleton stedt til hvile blant norske hvalfangere som kan hende av alle mennesker best forstod hva han hadde utrettet.”
Det komiske her er altså at disse norske hvalfangerne det refereres til, befinner seg under jorda på kirkegården der Shackleton fikk sitt siste hvilested, og derfor neppe er i stand til å forstå noe som helst.

Men som sagt er det lite å innvende, og boka er en fin og grundig innføring i saken.

mandag 8. februar 2010

"På høye hæler over Grønland" av Siri Østli



Denne feelgood-romanen er Østlis debut som romanforfatter (tidligere har hun utgitt noveller), og jeg synes for så vidt hun har grunn til å være fornøyd med denne. Den har humor, snert, fargerikt persongalleri og nok intriger til å fylle en nokså tykk bok. (Om ikke fullt så tykk som boka faktisk er, med sine 463 sider.)
Språket er i all hovedsak godt – variert og fyldig – i alle fall i starten.
Dessverre har jeg noen innvendinger. Det er flere ting som trekker ned, som jeg vil komme inn på. Jeg tror at konsulenten og forlaget kunne gjort en bedre jobb for å støtte og hjelpe Østli med en del valg og med selve komposisjonen og dramaturgien – da kunne denne boka blitt en skikkelig feelgoodperle. Slik den framstår, er den ujevn og noe rotete.

Humoren og persongalleriet i boka minner meg om hvordan Sophie Kinsella og Helen Fielding kan skrive – her er venninnene med de store problemene, her er foreldrene med utfordrende særegenheter, en bortskjemt og forkjælt søster, for ikke å snakke om de håpløse mennene, deriblant en selvopptatt, homofil sjef. Det er mange klisjeer her, men det mener jeg for så vidt man kan tillate seg i en slik type bok. (Selv om jeg må si jeg reagerer på at nær sagt alle menn i boka blir framstilt som idioter – hvor er nyansene?)
Sofie er bokas hovedperson, hun bor på østkanten av Oslo og jobber som assistent for en dekoratør med godt rennome. Idet boka starter får vi høre om hvordan Sofie finner opp en kjæreste – Isak - etter at Ole Johnny har slått opp. Ole Johnny var en super elsker, veldig mandig og kjekk, og selv om han er litt dum og deilig og notorisk utro, var det koselig å ha ham i huset. Sofie sørger når han flytter ut. Den fiktive Isak gjør det lettere for henne å komme unna uønskede avtaler (særlig med moren og søsteren) – hun skylder på at hun skal ut og spise middag med ham og lignende. Dessuten tror hun seg mindre stakkarslig i andres øyne, når hun ikke er uønsket singel – selv om kjæresten bare en er fantasifigur, altså.
Det vil bli for slitsomt og vanskelig å referere mer av handlingen – og noe spenning skal det være igjen til deg som vil lese boka også. Mange av bokas bipersoner får ”taletid” i løpet bokas gang – særlig er Sofies venninne Iselin sterkt tilstede. Det er nesten slik at boka har flere hovedpersoner. Det kunne vært fint, men det blir litt rotete for meg med all hoppingen mellom de ulike personene, og utydelig hva som egentlig er bokas viktigste historie – hvor er den røde tråden – eller skal vi si: Hvilken av de røde trådene er viktigst?

Bokas åpning er den sterkeste delen av boka. Jeg får en assosiasjon til disse ”Ta-sjansen”-båtene i Holmenkollen – hvis du ser for deg en av de som skyter ut med en voldsom fart og du tenker at: ”Nå må det da bli rekord her!?”. Men når båten har kommet noen meter unna rampa, mister den helt farten. Mannskapet i båten må ut med årene og kave det beste de kan, mens kapteinen helt til slutt hiver seg ut og greier med nød og neppe å klinge med bjella for å markere at doningen er i mål. Og det ble ikke rekord likevel – langt ifra.
Da jeg hadde lest den første femtedelen av boka kjente jeg meg målløs. Var det mulig? Så rappkjeftet og fargerikt og morsomt – jeg gledet meg til resten. Men etter en pangåpning greier ikke Østli å holde koken, dessverre. Dramaturgien er ikke stram nok, og det blir utenomskjebner og utenomsnakk i altfor stort monn. Og humoren – som jeg i starten syntes var frekk og frisk – bikker mer og mer over mot frekk og freidig. Humor er vanskelig og må brukes med nennsom hånd. Når man velger som Østli, å latterliggjøre nesten alle personene i boka, på en måte som får oss til å kjenne at den harselerende selvgodheten i hovedsak har utspring i Sofies syn og tanker, så får man ikke sympati med noen. Sofie blir for slem, og alle de andre får de dårlige sidene så ettertrykkelig belyst, at man skjønner at det ikke er dem vi skal heie på. Hvem er det da meningen at vi skal sympatisere med?
Humor kan også føre til en distansering til handling og følelser boka inneholder – en distanse de som liker feelgood og kjærlighet ikke vil ha i lesestoffet sitt. Selv om vi liker tull og tøys, og lar oss forføre av en forfatter som kan få oss til å le høyt flere ganger i løpet av ei bok, så vil vi ha ekte følelser, ekte kjærlighet.

Tidens gang i boka er flytende – det er vondt å skjønne om det har gått dager, uker eller måneder mellom begivenhetene det gjøres rede for. Jeg synes Østli kunne satt ned noen punkter for oss – kanskje angitt dag eller måned i alle fall – slik at vi hang bedre med. Jeg blir litt forvirret når Sofie plutselig har fått ny jobb uten at det er gjort skikkelig rede for når det skal ha funnet sted, og slik Iselins mage plutselig er blitt enorm, da må det da ha gått måneder siden sist vi hørte om henne? Dette er forvirrende.

Noen steder roter Østli med fortid og fortid av fortid, for eksempel i kapittel 27. Her har Sofie rotet seg bort på Bygdøy, og mens hun ringer til Iselin for å få hjelp og venter på å bli hentet, tenker hun tilbake på det som har skjedd i selskapet hun har vært i, tidligere denne kvelden. Her angis alt som gjøres og sies i vanlig perfektum, både det skjer der og da, og det skjedde tidligere på kvelden. Jeg vet av egen erfaring at dette er en nybegynnerfeil det er lett å begå. Dette burde konsulenten ha oppdaget og fått rettet opp i!
Østli velger i flere sekvenser å gjenfortelle ting som har skjedd, enten som i kapittel 27, der Sofie sitter og tenker tilbake, eller ting blir omtalt av bokas hovedpersoner, slik at deler av bokas handling dermed blir referert i gjengitte samtaler. I hovedsak synes jeg disse scenene kunne blitt vist i stedet for fortalt – ved at vi fikk delta som fluer på veggen – Østli skifter uansett stadig på hvem fortellerperspektivet ligger hos. Alle disse referatene og informasjon fra annenhånds kilder er ikke særlig god dramaturgi, synes jeg. Et annet alternativ er å kutte disse sekvensene helt ut, eller referere ultrakort hovedpoengene vi trenger å vite til senere. Boka blir langdryg nok, om ikke alle disse kjedelige sekvensene skal trøtte oss ut.

Språklig er det ikke veldig mye jeg må pirke på, men jeg merker meg er at Østli i perioder har en forkjærlighet for foranstilt eiendomspronomen, som på side 73, der vi finner ”sine datakunnskaper”, ”sine digitale tall” og ”sine vanlige, rolige dager,” der det kanskje hadde vært mer moderne og mindre stivt å skrive ”datakunnskapene sine” osv. De foranstilte eiendomspronomenene minner meg om dårlige oversettelser fra engelsk til norsk – der den engelske ordstillingen smitter over til den norske oversettelsen.

Innvendingene til tross, så mener jeg at dette er en bra debut. Jeg tror vi i hovedsak må legge skylden på forlaget for at de ikke har fulgt opp slik de burde, bidratt mer og fått frem de beste sidene ved boka. Konsulenten burde satt fingeren på hvor man kunne strammet inn og kvistet, for å få vekk en del av de overflødige bipersoner og bihistorier boka skjemmes av.
Boka kan anbefales for alle som liker feelgood, og jeg vil selv følge spent med på hva Østli kommer med i framtida.

torsdag 4. februar 2010

"Lek på ramme alvor" av Annika Thor



Denne ungdomsboka kom på norsk i 1999 og er en velskrevet og engasjerende fortelling om ungdoms usikkerhet, og hvordan flere uheldige omstendigheter og tilfeldigheter oppå hverandre kan ødelegge vennskap og kaste mørke skygger over ungdomstiden.

Det er en stund siden jeg var ung, men jeg kjenner meg igjen og kan huske hvor vanskelig det kunne være å gjøre det man syntes var riktig og det man innerst inne hadde lyst til, av redsel for at andre skulle synes man var teit. Jeg husker også hvordan sterke personligheter i klassen kunne føre an fordi ingen våget å si dem imot, av frykt for å bli offer for deres skarpe tunger eller fysiske avstraffelser. Alt dette viser Annika Thors bok.

Bokas hovedperson er Nora, som også er fortelleren. Etter sommerferien forstår hun at hun har mistet bestevennen Sabina til Fanny. Sabina har tydeligvis skiftet interesser, er blitt mer opptatt av gutter, kule klær og sminke – er i ferd med å bli voksen, kanskje – og bryr seg ikke mye om Nora lenger. Nora forsøker å komme innenfor med Sabina igjen og gjør ting hun selv kjenner er galt og mot hennes natur og interesser, for å bli godtatt og likt.
Karin er klassens utstøtte og hakkekylling. Hun vil gjerne være venn med Nora, nå som hun er ”ledig”, men det passer ikke i Noras plan om å være så kul at hun får henge sammen med Sabina og gjengen hennes.

Annika Thor er en dyktig forfatter som også har skrevet bøker for barn, og det finnes andre bøker av henne for ungdom du absolutt bør få med deg, nemlig de fire bøkene om søstrene Steffi og Nelli, som flykter fra Østerrike til Sverige under 2. verdenskrig for å unnslippe jødeforfølgelsene. Bøkene heter ”En øy i havet”, ”Vannliljedammen”, ”Havets dyp” og ”Åpent hav”. Dette er lærerike, følsomme og engasjerende romaner – like fine for voksne som for ungdom. Disse bøkene er også filmatisert og kan fås tak i på DVD - "En øy i havet" heter serien. Den kan også varmt anbefales!

onsdag 3. februar 2010

"Vaffelhjarte : Lena og eg i Knert-Mathilde" av Maria Parr



Boka er frå 2005 og mange har prata varmt om ho. No har eg endeleg take ho for meg, eg og!

Dette er ei herleg bok for born i alle aldrar! Ho har alt: humor, dramatikk, spaning og sterke kjensler. Det er lenge sidan eg har skrata og grine så godt som eg gjorde då eg las denne boka.

Hovudpersonen, som sjølv fortel, heiter Trille – det vil seie: egentleg heiter han Theobald Rodrik, men det er sjølvsagt altfor tungt til kvardags – difor Trille. Trille har ein nabo og besteven som heiter Lena. Trille reknar i alle fall Lena som bestevenen sin, men er noko usikker på om ho tenkjer om han på same måte. Noko av spaninga i boka ligg i nett dette – om ho er like glad i han som han er i henne, og om ho kjem til å seie det nokon gong.

Persongalleriet elles i boka er og spenstig og mangslunge. Dei er stutt og poengtert presentert, på ein effektiv, artig og observant måte.
Språket i boka er variert og godt. Det er nesten ikkje tomme passasjer her i det heile – alt som står er meiningsberande og tettpakka, på eit vis.

Eg finn veldig lite å pirke på her – det einaste er eit og anna småord som kunne vore stroke ut, for å gjere framstillinga endå reinare. Eg skal gje eitt døme:
S 158: ”… og mista det eine auget sitt i ei ulukke.
”Sitt” er ikkje strengt nødvendig å ta med – kva auge skulle han elles miste? Det kunne fint stått ”… og mista det eine auget i ei ulukke,” og me ville likevel fått meininga. Men dette er verkeleg småpirk, altså!
På side 8 står det ”…kome deisande frå himmelen som eit overmode eple.” Det rette ville vel vore å skrive ”overmoge” eller ”overmodent”, men eg veit ikkje om dette kan vere eit dialektord.
Ein del andre ord verkar og framande for meg – som ordet ”klivre” (tyder: klatre, klive). Men eg får treff på det i nynorskordboka, så det er nok berre eg som ikkje har høyrt det tidlegare.
Alt i alt er språket i boka variert og godt, nett av di forfattaren har brukt gode og spenstige uttrykk frå det rikhaldige lageret nynorsken faktisk har.

Dette er ei skikkeleg godbok! Så puss rusket av nynorskkunna di, og les stilt for deg sjølv eller høgt for ein eller fleire som står deg nær!
(Sjølv gler eg meg til å lese ”Tonje Glimmerdal”, som forfattaren ga ut i 2009)

mandag 1. februar 2010

"Shackleton : en polarhelt for vår tid" av Roland Huntford


Portrett av Sir Ernest Shackleton


Når man leser om Roald Amundsen og Robert Scott, dukker Ernest Shackleton stadig opp som en figur litt ute i kulissene. Dette oppgir Huntford som utgangspunkt for at han ønsket å skrive Shackletons biografi. Hvem var denne mannen, som virket som en slik sympatisk og dyktig fyr, men som aldri lyktes hundre prosent med sine polfarerprosjekt?

Boka er omfangsrik og beskriver deler av Shackletons liv og virke med detaljrikdom og nærsynthet. Faktisk blir boka noe tung å komme gjennom som følge av alle detaljene, spesielt fra Shackletons legendariske sydpolferd som endte opp som en gedigen redningsoperasjon i stedet. Shackleton planla å gå sydpolkontinentet fra kyst til kyst. Siden Sydpolen allerede var erobret av Roald Amundsen, måtte han finne på noe nytt. Skuta Endurance frøs dessverre fast i isen og ble til slutt knust av ismassene. Shackleton og hans menn forflyttet seg først over is og delvis fløt de på bevegelig is, deretter berget de seg i land på Elefantøya med småbåter. De fleste mennene ble liggende i leir på Elefantøya, mens Shackleton og fem andre dro videre i en båt som til slutt førte dem i land på Sør-Georgia. Der ble tre menn etterlatt, mens Shackleton og to til slet seg til fots over på andre siden av øya, til Hvalbukta. Der møtte de folk og fikk – med tid og stunder – hjelp til å plukke opp resten av mannskapet.

Shackleton virker som å ha vært en jovial og hyggelig fyr, og på mange måter en av de bedre lederne av disse polfarerne jeg har lest om. Han følte stort ansvar og omsorg for sine menn. Han lot ingen skuffelser knekke motet hos seg selv. Der ett mål brast, fant han et nytt, selv om skuffelsen var stor over planene som derved måtte kullkastes. Han greide dessuten å forholde seg i ro (vente!) når det var påkrevd, selv om handling var det som tiltrakk ham mest.
Shackletons drivkraft virker å ha vært ønsket om berømmelse og rikdom. Han hadde håp om å finne gull eller andre verdifulle materialer til utvinning i det nye landet han oppsøkte og utforsket.
Han var i likhet med Scott ingen stor planlegger, men stolte på intuisjon og at løsningene ville åpenbare seg underveis. Sammen med en dose flaks skulle det vel gå bra? Det virker faktisk som om ”hell og lykke” var noe man trodde på som leder den gangen? Interessant, synes jeg. Scott og Shackleton mente vel at Gud og skjebnen sto på engelskmennenes side, kanskje?

Det aller siste kapitlet i boka – en epilog – ble for meg det mest spennende ved hele framstillingen. Schackleton var visstnok ingen mester til å skrive – han var den muntlige fortellingens mann. Derfor dikterte han sine bøker til en Saunders, som siden sørget for å få beretningene nedskrevet. Denne gjennomgangen fant Shackleton krevende – i følge Leonard Tripp som var til stede ved en slik anledning – minnene om strabasene kom så tydelig fram for ham på nytt. Til slutt fikk han ut av seg hva som plaget ham mest – nemlig tanken på ”den fjerde mann.” Han fortalte at han – da de tre mennene slet seg over Sør-Georgia – hadde følt at det var en fjerde mann ved deres side – en usynlig følgesvenn. Senere kom det fram at flere hadde hatt en lignende fornemmelse mens de slet ute i isødet – ” en rar følelse av at det var en annen person sammen med oss.”
Dette gjorde meg nysgjerrig, og jeg stiller meg følgende spørsmål: Hvem mente de at denne fjerde mannen var? En følgesvenn? En engel? Gud selv? Et gjenferd?


Om du er interessert i Sir Ernest Shackletons sydpolferd, kan jeg anbefale filmen ”Shackleton” med Kenneth Branagh i hovedrollen som Shackleton. Det er en virkelig spennende film som viser strabasene på en troverdig og nervepirrende måte. Dessuten er Branaghs utseende veldig likt Shackletons, etter hva jeg kan se av gamle portrett – slik at jeg får følelsen av at det virkelig er Shackleton selv jeg ser på skjermen.