tirsdag 19. januar 2010

"Pondus. Eliteserien 5" av Frode Øverli



Der kom det en Pondus til - vi trenger å muntres opp i januar!
Her var det også mye å le av! :-)

søndag 10. januar 2010

"Den elskelige giftblandersken" av Arto Paasilinna


Flere har gjort meg oppmerksom på denne finske forfatteren, som debuterte i 1972. ”Harens år”, som regnes som hans gjennombrudd, utkom på finsk i 1975, men kom først i 2004 på norsk.
”Den elskelige giftblandersken” kom ut på finsk i 1988, og på norsk i 2008.
Det er mulig jeg er for kritisk om dagen, men akkurat denne boken fullførte jeg mest på trass, og fordi den var såpass tynn (175 sider) at det ikke kostet meg all verden.
Boka handler om den 77-årige enkefruen Linnea Kavaska, som nærmest blir plaget fra gård og grunn av den ufyselige nevøen Kauko Nyyssönen og to skrekkelige kompiser han har med seg overalt. Lenge har hun latt seg herse med, men etter hvert i bokas gang er det ugjenkallelig slutt og hun delvis tar og får en grusom hevn. Bokas tittel avslører mye av hva som skal komme til å skje – noe man kanskje kunne valgt annerledes.

Boka er skrevet i en munter stil, og jeg antar at det er denne munterheten mange liker. Boka føles lett, og samtidig kan munterheten utgjøre en tydeliggjørende kontrast til alt det vonde som skjer i boka. Personlig mener jeg at denne tonen stadig tenderer mot ”eplekjekk”, så for meg skaper den ikke den kontrasten jeg tror den er ment for. Jeg klarer ikke å føle med den stakkars enkefruen, slik forfatterens tone dytter meg unna for å observere det hele med en heller kjølig og udeltakende distanse.
Forfatterens stil er også noe omstendelig, refererende og ordrik – teksten har mye unødig fyllstoff og framdriften blir deretter. I enkelte passasjer er det mye og tett handling, i andre passasjer er det utbroderte beskrivelser og framdriften blir dårlig.
Enkelte steder i boka merker vi at fortelleren er tilstedeværende, ved at han tolker og beskriver tankene hovedpersonene har, nærmest vil forklare hvorfor slik og slik skjer. Eksempel side 117: ”Jari hadde drept en gang tidligere, han hadde sparket i hjel en gammel gubbe i Brunakärr og ikke engang blitt tatt for det. Men det hadde på sett og vis vært en ulykke, og det hendte det gnagde i tankene. Men hvis han nå kastet Linnea på havet, ville den gamle historien liksom bli glemt. Den ville bli erstattet av denne nye affæren, som var mer offisiell, planlagt og profesjonell. I underbevisstheten hadde Jari en følelse av at den nye affæren ville dekke over den gamle – og den nye var i grunnen tvingende nødvendig.” På slutten av dette avsnittet ser man også hvordan forfatteren her sier en og samme ting nesten tre ganger. Slike kjedelig gjentakelser burde vært luket vekk.

Det er mulig at ”Den elskelige giftblandersken” ikke hører med blant de beste av Paasilinna og at jeg burde prøve flere av samme forfatter for å finne gullet i forfatterskapet.
Uansett vil jeg ikke dømme forfatteren helt nord og ned – jeg hører at det er mange som setter pris på bøkene hans, og jeg er med på at persongalleriet og handlingen er frodig og fantasifullt laget. Sprudlende og muntert er dette også, om kanskje noe utemmet.