mandag 6. desember 2010

«Pitbull-Terje på sporet av den tapte far» av Endre Lund Eriksen


Dette er Endre Lund Eriksens fjerde bok om Jim og Pitbull-Terje. De tre første heter: ”Pitbull-Terje går amok” (2002), ”Pitbull-Terje og barnevernet” (2006) og ”Pitbull-Terje blir ond” (2007).
Jeg har lest alle disse bøkene, men husker ganske lite av handlingen i tredje bok. Dette oppdaget jeg da jeg leste årets Pitbull-Terje bok, som henviser til at noe som hendte i bok tre, som er årsak til at Pitbull-Terje og faren skys av Jim og mora hans i denne fjerde boka. Det er tross alt tre år siden forrige bok om Jim og Terje kom ut, og for eventuelt nye lesere, som det heter (for man skal ikke behøve å lese alle i rekkefølge?) kunne forfatteren ha lurt inn et lite, lett handlingsresymé som forklarte hvorfor Jim absolutt ikke vil være kamerat med Terje nå, i bok fire.

Jim bor alene med mor, som fortsatt har store psykiske problem. Mora har fortalt at Jims far het Tor Inge Olsen, og døde før Jim ble født. Men er dette helt sant?
Pitbull-Terje kommer trekkende med ei diktbok, skrevet av en mann ved navn Arne Sandberg. Terje viser Jim portrettet av forfatteren på boka, og Jim kan også se at det er en stor likhet mellom denne Arne og ham selv. Like etter er Jim på graven til Tor Inge, der han møter Tor Inges kone og sønn, og han oppdager at Tor Inge umulig kan være faren hans likevel. Mora må ha løyet… Terje har for lengst tilbudt Jim hjelp til å spore opp den egentlige faren, og nå takker han motvillig ja. Det umake paret – den lille pingla og den store bølla – setter seg i sving, og som vanlig blir historien både morsom, spennende og emosjonell.

Jeg likte boka godt. Den var lett å lese og hadde god framdrift. Språklig glir det lett, men ikke alle dialekt-(?)uttrykkene forfatteren bruker er like vellykkede. I det minste kan disse uttrykkene skape avstand og virke uforståelige, for folk som ikke kjenner dem.
Noen uttrykk lurer jeg på om er oppfunnet av forfatteren selv, for eksempel s 20: «Stemmen trudler frenetisk.» I samme scene «heller» mor poteter på Jims tallerken, og «måkker» kjøttkaker. Jeg forstår at hensikten er å variere språket, men dette blir litt for spesielt etter min smak.

Etter min mening hadde det vært mulig å få til en liten nivåhevning av språket i boka, med enda en nøye gjennomgang. Eksempel på ting som kunne vært fikset på:
S 61: «På den tida jeg trodde alle bildene av ham hadde brent opp i en brann.» Hva med heller å skrive: ”… gått med i en brann” eller ”… blitt borte i en brann”?
S 144: «Jeg forter meg å klikke bort bildet, ser fort bak på henne.» Jeg er faktisk litt usikker på hva som menes her, men antar at Jim ser fort bakover mot henne, eller fort tilbake på henne, som i ”én gang til”.
S 182: «Arne Sandberg ser blek og dratt ut i bildene.» Her menes det vel ”på bildene”.
S 229: «Vel, jeg får si alt går krute godt…» Eksempel på et dialektuttrykk (?) jeg ikke forstår. Det vil si, jeg forstår at forfatteren mener å understreke ordet godt.
S 263: «… så det klodrer og gnistrer i panna mi.» Er ”klodrer” et ord forfatteren har funnet på selv?

Jeg fant en påstand om bibliotekarer i boka, som jeg gjerne vil gjøre oppmerksom på, da jeg synes det er godt observert!: «Det er ingen grenser for hvor langt bibliotekarer er villige til å gå for å prøve å få ungdom til å lese

Og en påstand om intellektuelle s. 130: «Bare intellektuelle setter bøkene i alfabetisk rekkefølge!» (Sin egen, private boksamling, vel å merke.)

Jeg anbefaler boka, og tror den passer aller best for barn i alderen 10-13 år.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar