onsdag 29. desember 2010

«En hjelpende hånd» av Trude Teige


Etter å ha lest Teiges kriminalroman fra 2009 («Noen vet») gledet jeg meg til årets kriminalroman fra forfatteren, «En hjelpende hånd».
Dessverre innfris nok ikke forventningene mine fullt ut – boka virker både språklig og i komposisjon mindre gjennomarbeidet enn fjorårets roman.

I starten av boka møter vi igjen journalist Kajsa Coren fra «Noen vet», der hun er på pleiehjemmet Solgløtt for å besøke moren, Bibbi. Bibbi har Alzheimer og kan ikke klare seg alene lenger. Kajsa holder samtidig på med å lage en dokumentar om eldreomsorgen – hun har alltid med seg videokamera, og gjør opptak av ansatte og beboere på hjemmet når det kan passe.
Kajsa overhører en av beboerne si at hun er redd. Kort tid etter er både hun og en annen kvinnelig beboer døde – og de som virket forholdsvis friske og raske begge to. Kajsa får en stigende, urovekkende følelse av at noe ikke stemmer. Og hvor blir det av pleier Ingrid? Ingrid har bedt om å få en samtale med Kajsa, men nå er hun ikke å få tak i – og hun uteblir fra jobb, angivelig syk. Noen dager senere klarer Kajsa å komme i kontakt med Ingrids narkomane datter og får henne til å låse seg inn, hjemme hos Ingrid. Der finner Kajsa Ingrid drept. Nå er det fullstendig klart at noe ikke er som det skal på Solgløtt…

Hvorfor er ikke denne boka så god?
For det første er det altfor opplagt for oss som leser at noe er galt på Solgløtt. Det er ikke noe spennende, bare irriterende, at Kajsa ikke skjønner dette før lenge etter oss.
Starten er trasig, både fordi tema og plot er så opplagt for oss, og slik det er komponert. Vi introduseres for et stort persongalleri – mange ansatte og beboere på Solgløtt, samt to frivillige hjelpere. Dette virker hastig og uengasjert gjort, slik at informasjonen bare så vidt fester seg, og engasjerer lite. Til persongalleriet i starten kommer dessuten flere politikere som er kilde og tema for en sak Kajsa skal lage, Kajsas kolleger og familie. De sistenevnte er kjenninger fra forrige bok, likevel blir det et for stort persongalleri, for tidlig i boka, etter min mening. Og selve plottet blir uspennende lagt fram fra starten, selv om handling og driv kommer seg utover i boka. Hadde det ikke fungert bedre å begynne med drapet på Ingrid, og så – etterpå – nøstet opp omkring de mistenkelige dødsfallene på Solgløtt?

Denne kriminalromanen er grei nok, men kunne med fordel blitt jobbet mer med med hensyn til både dramaturgi og språk.

For spesielt interesserte trekker jeg fram noen eksempler på hva jeg mener er med på å trekke inntrykket ned.

Politiførstebetjent Karsten Kjølås framstår i denne boka nærmest som en pappfigur – endimensjonal, fjern – derfor engasjerer heller ikke kjærlighetshistorien mellom Kajsa og Karsten på samme måte som i «Noen vet». (Der syntes jeg følelsene mellom dem var mektig spennende å følge med på!)

Jeg finner en del floskler og klisjeer, bilder som fungerer dårlig.
Eks s. 6: «Huden i ansiktet var som på en innskrumpet rosin.» En rosin er en tørr, innskrumpet drue, så en innskrumpet rosin er vel så ille som det går an å bli?
S 18: «Det var alltid de samme tankene, som gjorde henne småkvalm og ble til en ubehagelig klump i magen; den lå og murret når hun satte seg i bilen i garasjen hjemme, vokste på veien til sykehjemmet og ble til en tung stein når hun gikk inn hovedinngangen og tok heisen opp til tredje etasje. Den trykket henne mot gulvet når hun gikk inn døren til avdelingen og lette etter moren med blikket
S 133: «I blomsterbedet ved siden av trappen var de første tulipanspirene i ferd med å brøyte seg opp av jorden.» Brøyte var vel voldsomt – det er jo ikke slik at de skuffer jorda unna seg når de kommer opp?

S 55: «Forteller at det hender pasienter dør alene fordi det er for få hender på kvelden og om natten.» Her kommer ordet ”hender” to ganger tett på hverandre, hva med: «Forteller at det hender pasienter dør alene, fordi det på kvelden og om natten er for få ansatte på vakt.»

S 190: «Kajsa holdt hånden hardt mot magen. Hjertet hadde falt ned der.» Var det ikke bedre om det sto: «Det føltes som om hjertet hadde falt ned der»?

S 55: «Så satte hun et nytt kryss ved navnet til Tora Cappelen.» Siden Tora Cappelen er et navn, virker dette litt rart. Hva med: «Så satte hun kryss på listen ved Tora Cappelen.»

S 39: «Dagen etter at Kajsa fant Ingrid død, på fredagen, ble hun…» Lettere om det ble skrevet slik: «Fredag, dagen etter at Kajsa fant Ingrid død, ble hun…»

S 173 brukes en forkortelse jeg ikke kan se at blir forklart noe sted – hva er en «VB-kommer etterpå»?

S 226 sier Kajsa til morderen: «Hva mener du med å si at du fjerner ondskapen?» Dette kan jeg ikke se at morderen har sagt i noen av replikkene forut?

S 229: «Hun myste rundt seg i rommet.
Jeg er ikke hjemme.
Så lettelse: Jeg er sammen med Anders. Jeg har funnet ham.
Så en erkjennelse: Hendene mine er bundet.
Så frykten: Jeg er fanget. Vi er fanget

Lettelse, erkjennelse og frykt som forfatteren legger inn her, blir overforklarende, overtydelig. Dette hadde framstått renere og sterkere om ”forklaringene” var blitt fjernet.

Språket er konservativt, og det er ikke noe galt i det. Men disse foranstilte pronomenene, som det kommer noen av i boka, framstår som stivt og gammelmodig: Eksempel s. 7: «De hadde vist hans tårer og latter, hans omsorg for de svakeste og hans utilslørte raseri…»

Dialogen mellom Kajsa og morderen som begynner s. 219 blir svak, får lite karakter, siden forfatteren velger å skjule for leseren lengst mulig hvem morderen er. Det er nok et valg hun har tatt fordi hun vil holde på spenningen lengst mulig, men personlig synes jeg forfatteren burde vist alle kortene fra punktet der Kajsa blir tatt til fange av morderen – her ligger det mye spenning uansett – og denne dialogen kunne blitt så mye bedre skildret.

S 246 er Kajsa tilbake på jobb og skal lage reportasje med utgangspunkt i morderens filmede materiale. Jeg lurer på hvordan Kajsa kan sitte med dette materialet – burde ikke heller politiet hatt det?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar