torsdag 2. desember 2010

«Blodleie» av Johan Theorin


Av Theorin har jeg lest alle bøkene han har utgitt så langt. «Skumringstimen», «Nattefokk» og «Blodleie» utgjør de tre første bøkene i en serie på fire med handling fra Öland. Gjennomgangsfiguren er gamle Gerlof Davidsson. I «Blodleie» har han blitt 83 år gammel, og velger å flytte ut fra aldershjemmet og inn i sommerhuset sitt. Planen hans er å nyte våren, kanskje for siste gang. I sommerhuset finner han kona Ellas dagbøker – som han egentlig lovde henne at han skulle brenne – og når han leser i dem, blir han uroet.

Boka handler noe om alver og troll, sagn som knytter seg til disse mytologiske vesenene. Blodleiet – fra tittelen på boka – skriver seg fra et slikt sagn. Trollene og alvene kriget, og der kampen utspilte seg, ble marken farget rød av blod. Ellers handler boka om moral, pornoindustri, sykdom, alderdom og psykiske problem. Forlaget markedsfører boka som en kriminalroman, men det er i alle fall ingen tradisjonell kriminalroman, som starter med en forbrytelse, som siden politiet eller en detektiv jobber med å få oppklart. Det blir begått drap og startet mordbranner i boka, men krimhistorien er bare én av mange nærmest sidestilte tema, slik jeg ser det. Hvis du griper boka i den tro at det er en tradisjonell kriminalroman, tror jeg du kan bli skuffet. Møter du boka med litt andre forventninger, kan de hende du vil finne den spennende, slik jeg gjorde – jeg kjente hele tiden lyst til å fortsette, fordi jeg ville vite hvordan det gikk med alle sammen – Vendela, Per, og ikke minst Pers datter, Nilla, som har kreft. Krimhistorien var kanskje det jeg var minst nysgjerrig på, når jeg tenker meg om?

Boka er skrevet i fortid, med unntak av tilbakeblikkene til Vendelas barndom – disse er skrevet i nåtid. Disse kapitlene skiller seg også ut ved å ha fått overskriften «Vendela og alvene», der de andre kapitlene bare er nummerert. Jeg tolker dette dit hen at alvetemaet og Vendela selv, anses av forfatteren som ett av bokas viktigste fokus.

Språket i boka fungerer stort sett greit. Enkelte uttrykk og bilder skurrer litt, som for eksempel
S 88: «Han dro inn luft og prøvde å fortelle, men luftrøret føltes istykkertørket
s 212, der Per og Vendela er ute på løpetur sammen: «De la i vei fra steinbruddet side om side, og falt raskt inn i hverandres rytme og åndedrett mens de sprang, parallelt med sola som gikk ned.» Hvordan kan man løpe parallelt med en solnedgang?
S 225: Vendela og Per er ute på nok en løpetur: «Det ble stille. Bare skrapingen av skoene over bakken hørtes, og Pers dype åndedrag.» Skraping av sko over bakken? Det var vel ingen særlig god beskrivelse av løpelyder?
s 226: «Min barndom suser her

Alt i alt var dette en fin leseopplevelse. Jeg likte denne boka bedre enn «Nattefokk», som var befolket av litt for mange gjenferd etter min smak, mens «Skumringstimen» er den av disse tre bøkene jeg har likt best.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar