mandag 20. desember 2010

«Barnepiken» av Kathryn Stockett


Handlingen i denne romanen er lagt til første halvdel av 1960-årenes USA, nærmere bestemt småbyen Jackson i Mississippi, og gir oss innblikk i hvordan raseskillet mellom hvite og svarte på den tiden fungerte, og hvordan svarte og hvite dermed levde ulike liv og hadde ulike rettigheter.
Fortellerperspektivet skifter mellom de to svarte barnepikene/hushjelpene Minny og Aibileen, samt den unge, hvite Miss Skeeter. Skeeter tilhører samme vennegjeng som Minnys og Aibileens husfruer. Slik får vi se hovedpersonene med flere øyne og blir kjent med flere av sidene deres.

Skeeter drømmer om å bli forfatter, og får tips fra en kvinnelig forlagsredaktør om hva hun burde skrive om. Da – kanskje – kan hun få gitt ut bok på forlaget. Prosjektet Skeeter går for, er å skrive om de svarte hushjelpenes liv, hvordan de fungerer som reservemødre for de hvite barna. Barna ser mange ganger på barnepikene med større kjærlighet enn sine egne mødre. Men da de blir voksne, blir de selv husfruer med svarte hushjelper – og kjærligheten og hengivenheten forsvinner når de svarte kvinnene må ses på og behandles som tjenere, i stedet for reservemødre.

Boka har interessante tema, hovedpersoner og skjebner.

De svarte kvinnenes kapitler er skrevet i et noe mer muntlig, slangpreget språk. Det vil si – man finner enkelte ord og uttrykk som skiller seg ut, som ”efta”, ”ete” og ”arbeidskara”. Disse ordene og uttrykkene blir å se som tegn på at vi nå ”hører en uskolert kvinnes tale”, men dette virker ikke helt gjennomført, slik at språket stort sett framstår som ganske litterært og ”pent” likevel. Eksempel s 8: «Miss Leefolt glodde på meg, smal i blikket, som om jeg skulle gjort noe gærent, og løsna den hylende jentungens grep om foten min.» Jeg tror setningen ville virket mer muntlig om det hadde stått: ”… og løsna grepet den hylende jentungen hadde tatt om foten min.”
Men her kan språket ha vært mer gjennomført ”muntlig” i originalutgaven.
Alt i alt er boka skrevet i et greit, lettlest språk, og det er lite å henge seg opp i.

Boka føltes litt lang mot slutten. Det mest spennende i boka er unnagjort når Skeeters bok er utgitt, siden blir det mest tråkking fram mot en noe halvhjertet avrunding. Med så mange hovedpersoner blir det mange tråder og tema å følge opp, og vi får ikke avklaring på absolutt alt. Boka virket derfor litt uforløst på meg. Men alt i alt var dette en god, spennende og interessant bok.

2 kommentarer:

  1. Jeg likte denne veldig godt, men stiller som deg spørsmål ved oversettelsen. Tror den hadde vært en enda bedre opplevelse på orginalspråket.

    SvarSlett
  2. Hei mbfjord!
    Takk for kommentaren! Boka er sikkert bedre på originalspråket, som de fleste bøker, vil jeg tro? Det er nok ikke lett å gjøre en optimal oversettelse - ofte har nok oversetterne tidspress på seg, noe som kan slå uheldig ut. Men oversettelsen her var ikke ille, selv om den kanskje kunne vært mer gjennomført i de "muntlige" partiene.

    SvarSlett