mandag 8. november 2010

«Vinterjenter» av Laurie Halse Anderson


Denne ungdomsromanen handler om Lia, og det er hun som er fortelleren i boka.
Lia har nettopp mistet bestevenninnen Cassie, det vil si: en stund før Cassies død var det ”knute på tråden” mellom de to. Dagen Cassie døde ringte hun 33 ganger til Lia, som nektet å ta telefonen. Etterpå sliter Lia med skyldfølelse i tillegg til sorgen over å ha mistet en god venn. Cassie hadde bulimi, Lia har anoreksi, høyst sannsynlig hadde de ingen god påvirkningskraft på hverandre. Enda en grunn til at Lia føler skyld.

Boka var litt tung å komme inn i, men da jeg hadde lest noen sider og fikk oversikt over navn og hva historien handlet om, samt ”fikk tak på” fortellerstemmen, syntes jeg boka ble interessant. Jeg tror forfatteren har greid å gi et troverdig bilde av hvordan en person med alvorlig spiseforstyrrelse sliter med virkelighetsoppfatningen og er opphengt i destruktive tankemønster. Denne boka gir deg ingen forklaring på hva spiseforstyrrelser er, hva det kommer av, eller hvordan man kan bli frisk fra det. Boka gir deg heller en ganske ekkel opplevelse av hvor forvirrende og håpløst alt virker, når du sitter midt oppi en vanskelig, fastlåst situasjon, der du ønsker kontroll, men kanskje ikke helt vet HVA du ønsker å kontrollere.
På den ene siden kan spisevegring tydes som et skrik om hjelp, om oppmerksomhet, om å bli sett. På den andre siden virker det som anorektikeren ønsker å krympe, bli bitteliten og IKKE synes. På den ene siden virker det som om anorektikeren er selvopptatt, drukner seg i egne problemer og ikke ser andre mennesker, på den andre siden forsøker hun fremdeles å krympe seg selv, som om hun tenker at hun ikke er noe.
Jeg har fremdeles mange spørsmål og mye undring i forhold til hva som utløser spiseforstyrrelser, og hvorfor det er så vanskelig å bli frisk.

Språket i boka er godt, variert og til tider nesten poetisk.

Jeg synes boka var en fin leseopplevelse for meg, men jeg synes kanskje det er litt vanskelig å anbefale den for unge lesere, siden den altså er litt poetisk/tung å komme inn i og fordi den er forvirrende, kanskje på en skummel måte. Det er viktig at boka ender godt, men siden jeg ikke helt skjønner hva det var som fikk henne på rett spor til slutt, er det kanskje bare en halvgod slutt?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar