torsdag 25. november 2010

«Malstrømmen» av Frode Granhus


Jeg har ikke lest noe av Granhus tidligere, men ser på hjemmesiden til Cappelen Damm at Granhus debuterte som forfatter i 2003 med kriminalromanen «Hevneren». Han har også gitt ut boka «Be en bønn for Sikas», som i følge Cappelen Damm skal være en blanding av skrekkfortelling, kriminal og psykologisk thriller. Årets roman er utgitt av Schibsted.

Handlingen i boka er lagt til to forskjellige steder: Landegode utenfor Bodø og Bergland, 30 mil nord for Bodø. Ved Landegode oppdager noen gutter en mann nede i vannkanten. Han sitter med hendene lenket fast, slik at hender og armer stikker ned i det iskalde havet.
I Bergland oppdager turgåere en porselensdokke som kommer flytende inn mot land på ei flåte laget av bast. Dette funnet fyller turgåerne med skrekk, og de ringer lensmannen for å melde fra. Han på sin side synes ikke dette er noe særlig å ta på vei for, men det skjer ting senere, som gjør at dokkene (det kommer ei til litt senere) må tillegges større betydning.
Senere i romanen dukker det opp flere skadde personer, og også mistenkelige dødsfall i Bergland, og de to historiene i boka flettes etter hvert sammen.

Boka er for så vidt spennende, og med god framdrift, med unntak av en avdeling like etter starten. Der må jeg innrømme at jeg holdt på å legge boka fra meg, men så kom det seg utover i boka, slik at jeg fikk lyst til å fullføre.
Språket er friskt, og det er mange gode beskrivelser og bilder underveis. Likevel er jeg ikke helt fornøyd. Språket er ikke optimalt – jeg kunne ønsket meg enda en runde med språkvask og korrektur for å rydde vekk flere klønete formuleringer og ukjente (dialekt?) uttrykk. Når det gjelder plottet i historien, synes jeg det er for innfløkt, tydelig konstruert og usannsynlig. Og epilogen ble litt for mye – vi trengte ikke en understreking og nærmere forklaring på hvorfor gjerningsmannen ble som han ble.
Jeg tror forfatteren med fordel kunne gjort plottet enklere, ved å fjerne en del personer og enkelthendelser. Det ble for meg uoversiktlig at deler av handlingen foregikk ved Bodø – med sine hovedpersoner, og andre deler i Bergland. Persongalleriet ble for meg litt for stort og utydelig – jeg klarte ikke hele tiden å skille de ulike personene og personlighetene fra hverandre.

Språket er konservativt, her skrives det for eksempel ”dukke” og ”stod”, mens dialogene ofte er iblandet muntlige, dialektpregede uttrykk. Stort sett er språket godt, men det kunne klart vært bedre. Jeg nevner noen eksempler på ting jeg kunne ønsket meg formulert annerledes:
S 13: «Sønnen repliserte med en håndbevegelse…» Repliserte kunne vært byttet ut med noe så enkelt som ”svarte”.
S 23: «Og natten var svart som lystene til en stallslått prestefrue…» Hva betyr dette ordet: stallslått?
S 24: «Strikvargen som kom og hentet meg…» Jeg vet hva en varg er, men strikvarg?
S 37: «… hun ble stående med hendene dypt begravd i frakkelommene, der hun sjonglerte med noe han tippet var et nøkkelknippe.» I stedet for ”sjonglerte”, kunne det heller stått ”fomlet” eller ”fiklet”.
S 77: «Niklas kjente små monsterkryp forflytte seg med lysets hastighet langs ryggraden.» Ikke noe godt bilde, synes jeg.
S 78: «Her er trampet i flokk.» Et eksempel på nesten bibelsk klingende setninger, som forfatteren har en del av. Det virker stivt og unaturlig.
S 91: «Hun rakte frem en beinete hånd prydet med klirrende armbåndsringer.» Armbånd holder.
S 103: «… som om han fortsatt vasset i surklete myr.» Jeg synes ”surklende myr” lyder bedre.
S 103: «… huden fregnet av fødselsmerker over det hele.» Det er vel strengt tatt bare fregner som gjør huden fregnet, hva med å kalle den ”flekket” eller ”spettet”?
S 104: «Da takker jeg for din velvillighet.» Eksempel på oppstyltet, stivt språk i en dialog.
S 116: «Døren var som ventet låst.» Bedre om ordene ble stokket om, til: «Som ventet var døren låst.»
S 141: «Da jeg hørte om Kim, tenkte jeg først at det var god peising til den jævelen.» Peising er dialekt antar jeg, for jeg har hørt om ”hestpeis”, men hva menes det med at noen får ”god peising”? Kanskje jeg ikke vil vite det…
S 162: «Hultin ble sendt hjem fordi Brocks så behovet for at de alle fikk hentet seg inn, og mot at han var førstemann ut neste morgen.» Denne setningen forsto jeg rett og slett ikke meningen i.
S 252: «… som lot sønnen seile sin egen sjø loks inn i helvetes farvann…» ”Loks”? Menes det ”lukt inn i”?
S 316: «Hytta vokste mot ham i bruddstykker, men det tok ham ikke mange sekundene å konstatere at den var tom.» Jeg syntes heller ikke denne formuleringen var helt god.

En liten kuriositet: s 81 overværer vi en diskusjon mellom Tommy og Rino som ga meg litt å tygge på. Rino spør Tommy hvor gammel sønnen hans er, og svaret er åtte. Da spør Rino om gutten går i andre klasse, og Tommy svarer at det gjør han antakelig. Rino sier han er forbauset over at Tommy ikke vet nærmere beskjed. Tommy svarer: «Hva har det å si om gutten går i første eller andre klasse
Poenget med diskusjonen må vel være at vi skal forstå at Tommy ikke følger med, slik en tilstedeværende og interessert far burde, for han virker ikke sikker på hvor gammel gutten er og aner i alle fall ikke hvilken klasse han går i. Enda verre blir jo dette når vi vet at unger som er åtte år om høsten, går i tredje klasse – ikke i første eller andre som Tommy går ut fra. Mente forfatteren at det var slik vi skulle tolke scenen, at Tommy var helt på bærtur, eller vet ikke forfatteren selv hvilke klasse en åtteåring går i?

Jeg tror sikkert at lesere som foretrekker å lese krim, vil like «Malstrømmen». For oss søringer er jo Nord-Norge eksotisk, og jeg synes det var en del gode beskrivelser og bilder i boka, selv om jeg bare har gitt eksempler på de dårlige formuleringene her.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar