torsdag 18. november 2010

«Drømmetypen» av Kjersti Scheen


Kjersti Scheen har arbeidet som forfatter og illustratør i mange år – hun debuterte i 1973 og har mange fine bøker på merittlisten sin. Hun har skrevet noen voksenbøker, men flest barne- og ungdomsbøker. Av ungdomsbøkene hennes har jeg særlig likt romanene «Månefeen» (1993), «Engel uten vinger» (2001), «Stup» (2004) og «Emma3 og ToreHund» (2007).

«Drømmetypen» handler om Moa, en dagdrømmens mester. Sammen med venninna Sisken (hun heter egentlig Sigrid) møter hun et par eldre gutter utenfor en kino. Den ene av guttene er veldig kjekk, synes Moa, og hun begynner å dagdrømme om at han er kjæresten hennes. Hun vet ikke en gang hva han heter, men kaller ham Lasse. Siden Moa bor i Oslo, er det virkelig små sjanser for å møte ham igjen, men likevel gjør hun faktisk det. Til slutt klarer hun også å opprette kontakt med ham, og selv om han har fast kjæreste, virker han interessert i å være venn med henne. Men er det riktig av ham å flørte med Moa, samtidig som han er sammen med Kathrine? Og er han like flott og fin i virkeligheten, som Moa har drømt om?

Boka handler om forelskelse, om hvordan forestillinger og forventninger kan forvrenge virkeligheten, og ødelegge for at de ekte følelsene får komme fram.

Boka er utgitt i Gyldendal forlags serie «Sukkerspinn». Forlaget markedsfører serien som ”FEELGOOD-BØKER FOR JENTER SOM TØR OG VIL OG KAN”. I beste forstand synes jeg ikke denne boka er helt og holdent feelgood – den har mer ved seg enn bare en søt og fin kjærlighetshistorie, og stikker dypere enn som så.

Boka har en ganske treg start – det tar tid før jeg klarer å engasjere meg i Moa. Det skjer lite, konfliktstoffet virker uinteressant og historien har liksom ingen retning.
Dessuten virker Moa og Sisken barnslige og umodne, på en måte som gjør dem spake og blasse. Først et godt stykke ut i boka får vi vite at jentene er 14 år – da hadde jeg gjettet ut fra spor som ligger i teksten at jentene var maksimum 12-13. (På s 29 er jentene på bytur, og de har sneket seg til å ta på mascara før de reiste hjemmefra. Det er også noe med måten de ordlegger seg på og tingene de snakker om, som gjør at jeg tror de er yngre enn forfatteren har ment at de skal framstå som.)
Men jeg synes å merke at jentene modnes underveis i boka – og kanskje viser romanen på en realistisk måte hvordan man i den alderen er en blanding av barn og ungdom på samme tid?
Når det gjelder hvilken aldersgruppe boka vil passe for, blir jeg litt usikker, men lander på 10-14, slik forlaget selv tenker i forhold til serien «Sukkerspinn».

Boka er skrevet i fortid, med unntak av siste kapittel, som er skrevet i nåtid. Jeg regner med at årsaken til denne vrien, er et ønske om at vi som leser skal leve oss helt og inderlig inn i den lykkelige sluttscenen?

Scheens språk er som vanlig gjennomarbeidet og godt. Jeg fant noen få bilder og uttrykk jeg ikke syntes var helt gode. S 11: «To par oppsperrete øyne med strittende øyenvipper.»
S 109: «Du som er så diger på å søke på nettet, kan ikke du…»
S 263: «Hun vil si noe overglattende…»

Alt i alt var dette en fin leseopplevelse, når jeg altså først kom meg gjennom den litt langdryge starten, og kjente hvordan historien grep tak i meg.

2 kommentarer:

  1. jeg liker veldig godt denne boka , forresten jeg er fjortis

    SvarSlett
  2. Hei Anonym!
    Takk for at du legger igjen en kommentar. Kanskje du har lest andre bøker av Kjersti Scheen du har likt også? Jeg nevner noen øverst i innlegget mitt som jeg kan anbefale deg å prøve, hvis du ikke har lest dem før.

    SvarSlett