fredag 22. oktober 2010

«Under en ny måne» av Stephenie Meyer


Denne ungdomsromanen er en fortsettelse av «Evighetens kyss», som jeg tidligere har omtalt på bloggen min. Jeg lurer litt på hvorfor jeg valgte å lese denne nummer to i «Twilight-sagaen», for jeg var ikke overveldende begeistret for den første, men nå har jeg i alle fall kommet meg gjennom den. Det tok litt tid, siden språket ikke flyter særlig godt.
I første bok møter vi, sammen med hovedpersonen Bella, vampyren Edward og familien hans. Edward og Bella – som bare er et vanlig menneske – forelsker seg i hverandre i første bok, men i starten av «Under en ny måne» flytter Edward og familien. Edward slår opp med Bella, og all kontakt blir brutt.
Bella kastes ut i en fryktelig kjærlighetssorg – flere måneder er hun vel nærmest som skinndød – hun eksisterer, men hun lever ikke. Ved en tilfeldighet oppdager hun at noe spesielt skjer hvis hun havner i fare – plutselig kan hun høre Edwards stemme, som om han er like ved siden av henne. Følgen av denne oppdagelsen blir at Bella bevisst oppsøker farlige situasjoner, i håp om å få oppleve Edwards stemme i/ved seg på nytt.
Jacob Black blir en svært god venn i denne perioden da Bella forsøker å komme over Edward. Jacob er forelsket i Bella, og hun vet det, likevel greier de å være sammen i vennskapelige omgangsformer. Som om ikke dette i seg selv er vanskelig nok, er Jacob varulv, og dermed svoren fiende av vampyrene og alt de står for.
Helt mot slutten i boka tror Edward at Bella er død, noe som gjør ham desperat. Han planlegger å gjøre noe som kan gi fryktelige konsekvenser.

Som for første boka, hadde jeg også sett filmen før jeg leste «Under en ny måne.» Dette føltes som en hjelp til å se miljøer, personer og handlinger for meg.

Språklig er vel denne bok nummer to litt bedre enn den første, men det er også her en del å sette fingeren på. Mange setninger er slurvete og klønete oppbygd, skildringer av følelser og tanker som i og for seg er fine, kan plutselig bli ødelagt at en klisjé – som om konsentrasjonen og viljen til å gjøre dette bra bare holder et stykke på veien.

Noen eksempler på dårlige formuleringer:
S 125: «Jeg ristet, lettere panisk, på hodet for å bli kvitt disse tankene.» Setningen ville blitt bedre om man brøt den opp og satte den sammen på en annen måte, f.eks: «Lettere panisk ristet jeg på hodet for å bli kvitt disse tankene.»
S 201: «Og så, endelig, så han på meg.» Her kunne man også tenkt og søkt forbedring, hva med noe så enkelt som «Endelig så han på meg»?
S 198: «Men å nei, Sam Uley kan ikke gjøre noe galt.» Selv om dette er et utsagn, blir det litt for muntlig uttrykt etter min smak.
S 235: «Begge hadde liksom hånden liggende tilfeldig og hvile i en unaturlig stilling med håndflaten i været.» Grammatikalsk er det vel riktig at ”liggende” og ”hvile” skal bindes sammen med ”og”, men klønete er det like fullt. Hva med: ”Begge satt med hånda tilfeldig hvilende i en unaturlig stilling, med håndflaten i været.»
S 237-238: «Jeg ville ikke gjøre dette. Og ikke bare ikke nå, men aldri.» Denne trenger ingen kommentar, tror jeg.
S 292: «Jeg fikk lyst til å måke til ham.» Ikke noe feil i å bruke verbet måke, men jeg synes like fullt det gir en litt komisk effekt. Hva med å bruke ”mæle” eller ”delje” i stedet?
S 411: «Han slengte også den andre armen rundt meg og knuget meg inntil brystet sitt så vi ble ett.» ”Slengte” er sikkert valgt fordi vi skal se for oss at dette er en brå bevegelse, men veldig romantisk synes jeg ikke det lyder. Hva med ”Plutselig la han også den andre armen rundt meg osv.”
S 481: «Jeg burde antakelig ha fulgt med ut gjennom vinduet, der først Firenze og så det toscanske landskapet suste forbi i en slørende fart.» Trenger denne noen kommentar?
S 482: «Den eldste jenta, som så vidt rakte moren til livet, …» Det skulle vel stått ”rakk”?
S 591: «Han var altså sånn en juksemaker.» Dette ble altså litt liksom sånn fjortis-språk for meg. Greit nok, med tanke på målgruppa, men da burde man kanskje forsøkt å gjøre dette til en gjennomført måte å uttrykke seg på gjennom hele boka?
S 591: Eksempel på en klisjé jeg synes ødelegger: «Hjertet mitt sluttet å slå.» Seriøst? Er det ikke sterkt nok å skrive sannheten: ”Det føltes som om hjertet mitt sluttet å slå.” Jeg synes uansett ikke man skal tulle med blodomløp og død i en historie som dette – tenk at Bella ønsker å bli udødelig, for å kunne bli Edwards likeverdige kjæreste, og det for alltid. For at dette skal gå i orden, må mennesket Bella dø og vampyren Bella skapes.

Jeg vet at unge jenter – og eldre – elsker disse bøkene, og de tenker ikke mye på hvordan språket i boka er, tror jeg. Likevel synes jeg forlaget kunne tatt seg bedre tid, selv om det haster aldri så mye med å få den norske utgaven på markedet. I den ene enden bruker forlagene «manglende litterær kvalitet» som argument for å avvise forfatteres upubliserte manus, mens de i andre enden produserer masse av dette mangelfulle selv, bare fordi boka har vært en bestselger i andre land; de vet at boka vil selge uansett om språket halter.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar