torsdag 7. oktober 2010

«Si det!» av Elen Fossheim Betanzo


Denne ungdomsromanen handler om 14-åringen Ingvild og moren Hedvig. Disse to har et nokså spesielt forhold – de forholder seg til hverandre mer som venninner enn som mor-datter.
Idet boka starter reiser de til Rakbygda, der Hedvig har et ukesoppdrag som journalist. Ingvild må være med fordi hun ikke kan bli overlatt til seg selv alene hjemme i byen, etter morens mening. Moren oppfører seg merkelig, nærmest krakilsk mens de er i Rakbygda, og hevder hardnakket at hun aldri har vært der før, til tross for at Ingvild får flere indikasjoner på at dette ikke stemmer.

Ingvild går til slutt mer rett på moren for å få henne til å si sannheten, og Hedvig forteller omsider. Det vi da får vite var jeg overhodet ikke forberedt på – så her greide forfatteren å overraske meg, selv om jeg i ettertid ser at hun har lagt ut flere finurlige spor til oss som leser...

Parallelt med mor/datter-problematikken, løper det også en kjærlighetshistorie. Ingvild møter nemlig Jonas da hun går til elva om dagene, mens moren er på jobb.

Boka fortelles i en slags rolig, forstandig grunntone som jeg kjenner at jeg er komfortabel med – det er behagelig slik. Og forfatteren er flink til å få det store ut av det lille. Språket er rent og estetisk, om kanskje litt oppstyltet en og annen gang. Eksempel s 57, her snakker Ingvild og Hedvig sammen, og Ingvild sier at hun ikke har noen far:
« – Jeg vet ikke hvem han er, i hvert fall. Han bestemmer ikke over mitt liv.»
Måten Ingvild ordlegger seg på her, høres kunstig og teatralsk i mine ører – kanskje hun heller hadde sagt noe sånt som: «Han bestemmer ikke over meg.»

Forfatteren beskriver forelskelsen mellom Ingvild og Jonas på en var, fin og samtidig troverdig måte.
Eksempel s 70: «Ingvild kjenner at noe fint holder på å vokse fram mellom dem, noe som er helt i starten, noe som kan knuses når som helst. Så deilig! Så skummelt!»

Litt pirk:
S 10: «Hun veiver med armene og danser så godt hun kan, sittende i en bil med setebelte på.» For det første er det vel mer naturlig å kalle beltet ”bilbelte” eller ”sikkerhetssele”, og selv om jeg skjønner at det er Ingvild som er festet med belte, så står det vel egentlig at det er bilen som har det på.

S 71-72 forteller Ingvild en hel del vi lesere allerede vet – for vi har vært med og opplevd det gjennom bokas gang – til Jonas. Dette ser jeg som en kjedelig og unødvendig repetisjon.

At Ingvild og Hedvig har et spesielt forhold, blir kanskje understreket et par ganger mer enn nødvendig. Det hadde holdt å vise dette gjennom måten de omgås hverandre og snakker sammen.

Men dette er bare pirk. Alt i alt syntes jeg dette var ei fin og engasjerende ungdomsbok! (Dessuten syntes jeg tittelen passet veldig godt!)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar