fredag 29. oktober 2010

«Noen vet» av Trude Teige


Dette er en meget god kriminalroman fra 2009.
Journalisten Kajsa Coren befinner seg tilfeldigvis i nærheten av åstedet da drapet på et eldre ektepar blir meldt, og hun blir sendt for å dekke det for TV-kanalen hun arbeider i, selv om hun ikke opererer som krimjournalist lenger.
Dobbeltdrapet viser seg å ha forbindelser med en annen sak Kajsa arbeider med, nemlig overgrep gjort mot barnehjemsbarn i en ikke altfor fjern fortid.

Historien er godt fortalt og spennende oppbygd, det var slik at boka var vanskelig å legge fra seg. Av praktiske årsaker måtte jeg ta pauser i lesingen, men jeg kjente at boka fulgte meg i tankene og jeg gledet meg til å ta fatt på nytt så snart jeg kunne. Persongalleriet er interessant og troverdig skildret.

Teiges språk er konservativt, for eksempel skriver hun konsekvent ”stod”, og bruker ofte foranstilt eiendomspronomen, som ”din bestemor”, ”min mor”. I dialoger føles dette kanskje litt stivt og unaturlig? Ellers er språket rent, ryddig og konsekvent – og det glir lett, slik jeg liker det.

Teige skiller ikke alltid mellom fortid og fortid av fortid, noe jeg kanskje synes at hun burde fått til, i alle fall med litt hjelp.
For spesielt interesserte skal jeg forklare hva jeg mener:
På side 11 er Kajsa på full fart inn i Stortinget, men har morgenens strev i bakhodet. «Thea på fire år hadde slått seg helt vrang denne morgenen.» I denne setningen er det korrekt brukt fortid av fortid: ”hadde slått.” Men fra neste setning er det vanlig fortid, og slik er det i resten av scenen fra barnehagen. Det fungerer – jeg forstår hva forfatteren mener, og det kan også være et bevisst valg fra henne å gjøre det slik, siden denne scenen går over noen sider. Jeg ville anbefalt å løse dette på en annen måte – for eksempel ved å skrive kronologisk, begynne med scenen i barnehagen, før hun reiser til Stortinget.
På side 39 er Kajsa på åstedet for dobbeltdrapet. Her møter hun en ung politimann, som har blitt uvel av synet av de drepte. « - Tips, svarte hun, og møtte blikket til mannen som spydde.» Her mener jeg det skulle stått: «… møtte blikket til mannen som hadde spydd», ellers må jeg forstå det slik at mannen spyr idet de to snakker sammen.
S 135: «For hun hadde sett det på øynene hans, da hun til slutt satte ord på smerten ved å miste faren, at han følte han hadde lykkes.» Her mener jeg det skulle stått: «… at han hadde følt at han hadde lykkes.»
S 166: «Men så kom krigen og snudde opp ned på alt. Fra da av er deres liv som hentet ut av en krigsroman.» Her skulle det stått: «Fra da av var deres liv…»
S 166: «Alfhild og Jørgen ble kjærester noen år etter krigen og hadde giftet seg i 1952.» Her er det ikke samsvar – enten må det stå: «Alfhild og Jørgen hadde blitt kjærester noen år etter krigen og (hadde) giftet seg i 1952.» Eller: «Alfhild og Jørgen ble kjærester noen år etter krigen og giftet seg i 1952.»
Til slutt noe annet småplukk for spesielt interesserte:
S 171: «Rommet han viste henne inni…» Det skal vel stå «Rommet han viste henne inn i», eller kanskje enda enklere: «Rommet han viste henne.»
S 173: «Sofaen var i konjakk- og beigefarget chenille, treseter og toseter.» Her skal det vel være «Sofaene var…»
S 211-212: «Hun kveppet til da hun hørte en lyd…» Her skal det være: «Hun kvapp til…»
S 238: «Han kjøper seg ut av selskap like før aksjekursen stuper.» Det er vel riktigere å si: «Han selger seg ut…»
S 270: «Det stemmer. Ketamin, dop, morfin, avskåret hender…» Det skulle vel stått ”avskårne hender.”

Innvendingene mine er ikke noe å henge seg opp i – denne boka bør du lese! Jeg er også spent på årets kriminalroman fra samme forfatter: «En hjelpende hånd.»

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar