lørdag 11. september 2010

«Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai» av Mary Ann Shaffer


Dette er en perle av ei bok! Tonen er munter og lett – dette er ei bok du kan hygge deg med, selv om du også finner noen rystende historier og menneskeskjebner fra 2. verdenskrig her. De dystre innslagene gjør hele boka mer troverdig og gripende, og de lykkelige øyeblikkene – som boka har flest av – føles enda mer skinnende.

Dette er en brevroman som allerede etter noen få sider ga meg assosiasjoner til 84 Charing Cross Road av Helene Hanff, bortsett fra at hovedpersonen i «Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai» fremstår som yngre og mindre krass i måten hun uttrykker seg på. Dessuten er Hanff mest av alt en bokelsker, mens hovedpersonene i «Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai» virker mest opptatt av bøkenes innhold og lesingens velsignelser. Men liker du den ene av disse bøkene, kan det godt være du liker den andre også.

Denne romanen består altså av brevveksling mellom Juliet og hennes to bestevenner Sophie og Sidney, samt mellom Juliet og stadig flere venner hun får på øya Guernsey. Juliet er forfatteren som er på jakt etter et bokprosjekt som kan tenne henne nok til at hun orker å legge sjelen sin i det, og arbeide mye og hardt – alt som skal til om man skal skape en bok.
Juliet finner et bokprosjekt på Guernsey, og hun finner mer…

Forfatteren døde av kreft i 2008. Jeg kunne lese i innbretten av bokomslaget at Mary Ann Shaffer rakk å fullføre «Guernsey forening for litteratur og potetskellpai» før hun døde i februar 2008. Boka var hennes første roman. Å vite dette før jeg begynte å lese i boka, var sterkt. Underveis i boka møtte jeg så mye menneskelig varme, humor og klokskap, samt flere spesielle og rørende menneskeskjebner. Dette er ei bok til å le og gråte av; hele følelsesregisteret ditt får god mosjon underveis.

Jeg må gi dere et artig sitat fra s 56 – det er fra et brev bonden Clovis Fossey skriver til Juliet. Han erkjenner: «I begynnelsen ville jeg ikke gå på noen bokmøter. Det er mye arbeid på gården min, og jeg ville ikke bruke tiden på å lese om mennesker som aldri fantes, og som drev på med ting de aldri gjorde
Jeg kjenner mange som sikkert kunne kjent seg igjen i det utsagnet!

Denne boka kan jeg trygt anbefale – særlig til alle elskere av litteratur og lesing!

PS: Ikke vær redd for at brevroman-formen skal bli kjedelig – de enkelte brevskrivernes fortellerglede, meddelelsesbehov, humor og uttrykksevne gjør dette til en bok med godt driv, som er lett å lese.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar