tirsdag 28. september 2010

«Fedrenes løgner» av Tom Egeland


Tom Egeland er en forfatter jeg liker å følge med på; jeg har lest nesten alle bøkene han har utgitt og likt de fleste veldig godt.

På vaskeseddelen kan du lese: (Jeg hører for meg en mystisk, mørk herrestemme si dette, omtrent som det skulle vært en filmtrailer) «Tre menn. Tre historier. Tre skjebner. Tre helter.»
Slik kan man se romanen, men i bunn og grunn fortelles det her om fire menn tilhørende fire generasjoner, hvis man regner med jeg-fortelleren Victor, noe jeg synes vi bør. Hans andel av opplevelser i boka er av et visst omfang og bør regnes med.
Victor sammenligner sitt liv med forfedrenes, og føler seg liten ved siden av dem – alle tre berømtheter langt utenfor Norges grenser.
Victor Scott skal skrive bok om disse sine tre berømte forfedre:
Alexander Scott, Victors oldefar
William Scott, Victors bestefar
Carl Christian Scott, Victors far.
Alle tre står for spennende livshistorier og skjebner, og i romanen får de slippe til med hver sin «taletid». Egeland skildrer og beretter med innlevelse og nærvær – det er som om vi er på isflaket sammen med Carl Christian, som om vi er på den øde øya sammen med Alexander. Det er også som om vi sitter med William over hans manus og sliter med ordene, som aldri føyer seg sammen på en måte som kan gjøre William fornøyd.

Når Egeland forteller om de ulike mennene, hjemmehørende i ulike tidsrom, kan vi merke at han ordlegger seg som om vi har flyttet oss bakover i tiden. Det gir en egen slags tidskoloritt, og det er lettere å leve seg inn i den tiden de ulike hovedpersonene tilhørte.
Det glipper en og annen gang for forfatteren, men det ødelegger ikke for hovedinntrykket mitt av at Egeland har satt seg inn i og kjenner tiden han skriver om.
Jeg gir eksempel på hva jeg mener er glipp i forhold til dette med å gi et tidsriktig inntrykk:
S 372: Alexander møter sin hustru Isabelle igjen etter å ha vært antatt forlist og avgått ved døden, dette møtet skjer rundt 1900. De fører en samtale og hun sier blant annet: «Jeg var seksten da du reiste. Jeg var tjuefem da jeg giftet meg igjen.» Jeg mener at det er mer sannsynlig at Isabelle har sagt «femogtyve» eller «femogtjue». Såkalt «ny tellemåte» ble innført ca 1950.
S 364: Alexander er på en øde øy, forlist og kommet i land etter et fryktelig uvær. Lommeuret hans har stoppet. «… lommeuret hans var låst til det samme klokkeslett: 3.51
Er ikke dette en vel digital og moderne måte å se et klokkeslett? Ville det ikke være mer sannsynlig at Alexander tenkte noe sånt som «ni minutter på fire»?
S 93: Siv og Carl Christian Scott møtes for første gang på Det norske Geografiske Selskab. Dette skal være i 1938. Det står om møtet:
«Hei, sa hun.
Hei, sa han

Det er mulig jeg tar helt feil, men jeg trodde «Hei» var et mer moderne hilseord, muligens influert av tilgangen vi nordmenn etter hvert fikk til svensk TV? Selv om vi skal bli forklart at disse to unge menneskene hilser på en noe uformell måte, ville det kanskje oppfattes som uformelt nok om de hadde sagt noe sånt som: «God kveld», «’kveld», eller kanskje «Hallo»?

Egeland skriver godt – flyt og fremdrift er utmerket.
Språket er gjennomarbeidet og rent, jeg finner derfor bare noen få tilfeller av det jeg kaller unødvendige småord.
Eksempel: s 207: «Hun var en feminist.» Personlig synes jeg det lyder bedre å skrive: «Hun var feminist.»
S 319: «… ja, han kunne nok selv bli en prest om han ville…» Jeg mener det ville vært bedre slik: «… ja, han kunne nok selv bli prest om han ville…»

Noen få steder bruker Egeland presens der han skulle brukt preteritum. Eks: s 251 «Igjen lovte jeg å tenke på det. Jeg hater å holde foredrag. Jeg trakk dynen over hodet.» Jeg mener det skulle stått: «… Jeg hatet å holde foredrag…»

Personlig synes jeg rammen Egeland setter rundt historien om de tre (fire) mennene, med Føniks forlags brev og anmerkninger (Føniks er forlaget Victor har avtale om bokutgivelse med), ikke ga boka noe ekstra – for meg ble dette snarere forvirrende og uinteressant på en avsporende måte. Styrken i romanen - etter min mening - ligger i de flotte eventyrene som brettes ut for oss etter hvert som vi kommer helt nær de ulike personlighetene og får være med på disses dramatiske opplevelser. Og poenget med at alt i bunn og grunn er løgn, slik at Victors mindreverdighetsfølelse i forhold til sine forfedre viser seg å være bortkastet energi, føles ikke så sjokkerende som kanskje forfatteren ønsker at vi skal mene.

Men innvendingene mine er ikke annet enn bagateller – boka fortjener absolutt å bli lest!
Mange beskrivelser og bilder i boka er rett og slett glimrende. Særlig godt likte jeg beskrivelsene fra Carl Christians tilhold i isen og fra Alexanders sjøreise. Slik Egeland beskriver uværet og forliset, følte jeg nesten behov for å klamre meg fast til stolen jeg satt i mens jeg leste.
Boka gir meg mange gode assosiasjoner, til Hamsuns romaner, til polarhelters reisebeskrivelser, til Robinson Crusoe, samt beretninger fra seilskutetiden. Boka er på mange måter som en skattekiste av opplevelser, drama og eventyr.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar