mandag 20. september 2010

«Bernhard Hvals forsnakkelser» av Lars Saabye Christensen


Lars Saabye Christensen er en forfatter jeg følger med på. Jeg har likt de aller fleste bøkene hans svært godt.
Denne romanen handler om mennesker som er annerledes, som skiller seg ut, og på en slik måte at omverdenen oppfatter dem som merkelige og/eller plagsomme. Bernhard Hval er jeg-forteller i romanen og hans motiv for å skrive, er at han ønsker å fortelle historien om kappgangeren Notto Fipp – som han beundrer – men samtidig forteller han også historien om sitt eget liv. Både Hval og Fipp er hva Hval kaller «kantete». I vår tid (Hval er født 1900, Fipp 1885) ville de høyst sannsynlig fått en diagnose og kanskje blitt medisinert, slik at de hadde mistet kantene sine, blitt rundere og passet bedre inn blant resten av befolkningen?
De to har tvangslidelser. Fipp er redd for å bli tjukk, og også for at tankene ikke skal plage ham, går han. Han sier: «Når jeg går tenker jeg mindre.» Han går og går. Hval beundrer Notto Fipp, kanskje fordi han lever ut sine tvangstanker? Selv har han sine slitsomme, energikrevende tics, han skjærer tenner, vasker hender, tramper med føttene, veiver med armene og greier ikke å forhindre at det kommer uønskede grovheter ut av munnen. Han forsøker å holde seg fra å gjøre alt han føler trang til, i alle fall skjule for omverdenen at han har disse tilbøyelighetene. Ikke sjelden forsvinner han inn i et bøttekott, der han tramper, skjærer tenner og veiver med armene en stund for å få noe ut, før han tøyler seg, og går tilbake til menneskene igjen.

Boka har en litt vrien start. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg leste ca 60 sider før jeg greide Hvals fortellerstemme – den var liksom anmassende, kraftutbruddene kom for tett; jeg var bare ikke på bølgelengde med en gang. Men fra ca s 60 og utover ble jeg vant til stemmen og grepet av historien, og siden var det bra driv helt til slutt.

Christensen er en mester til å lage underfundige, uforutsigbare dialoger. Å være flue på veggen og overvære samtaler i hans bøker, er en fest. Han er også en mester i å balansere det komiske og det tragiske, slik at disse ytterpunktene holder hverandre oppe og gir hverandre kraft.

Notto Fipp er en person som faktisk har levd, og Christensen fikk ideen til boka da han fant en pamflett om Fipp i et antikvariat. (VG 17.08.2010)

Christensen er en mester med ord – han lager gode og originale bilder og beskrivelser.
Noen eksempler:
S 49, om Notto Fipp: «Han måtte ha avstander og utsikt, ikke dalfører og dørkarmer å skalle i. Han måtte ha veier og ikke gjerder.»
S 170: «Den første sneen falt.
Det var som himmelen knustes og himmelens støv var hvitt.
»
S 230 – et eksempel på en vittig dialog:
« - Kall meg Notto, sa han plutselig.
- Og kall meg det samme. Jeg mener Bernhard. La oss ikke forstyrre hverandre med efternavn og bruke unødvendig tid på det

S 285, om toastmasteren i Hvals bryllup: «Han var ungkar og talentløs, hadde en liten portefølje som han klarte seg på uten å gjøre noe som helst. Og når han ikke gjorde noe som helst, gjorde han også minst skade. En glimrende løsning. Flere burde få lønn for ikke å gjøre ugagn.»
S 519: «Sigrid satt på terrassen med en drøy og dry martini …»
S 521 – Bernhard Hvals beskytter(?), direktør Lund er død. Hval sier: «Jeg følte det samme som da far tok sitt liv: Jeg var fri og ingen kunne beskytte meg lenger.»

Dette er ei ganske omfangsrik bok med sine 586 s, men den føltes ikke for tykk, da jeg først kom skikkelig i gang. Boka er både tankevekkende og underholdende, og anbefales herved!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar