søndag 15. august 2010

«I fritt fall» av Ingrid Berglund


Dette er en kriminalroman, utgitt i 2009, og forfatterens debut.
Profilereren Didrik Clausen kommer hjem til Norge på besøk etter å ha vært nærmere 20 år i USA. I Norge har Didriks ungdomskjæreste Liv Hege Furuset nettopp blitt drept, og Kripos ber ham om å bistå i etterforskningen. Han velger å ta på seg oppgaven med å finne ut av gjerningsmannens profil, til tross for at han kjente offeret godt.

Hvis navnet Berglund lyder kjent, så er det sikkert fordi du har hørt om Anitas søster, Ingrid Berglund, også hun forfatter av kriminalromaner.

Dette ble ingen stor leseopplevelse for meg. Jeg syntes boka var kjedelig, til tross for en nokså slående start. Kanskje er det smaken min, eller rett og slett det faktum at kjemien ikke matcher, men jeg vil nevne noen ting som jeg synes trekker inntrykket ned.
Språket er greit, men på en måte stivt og for ”pent”. Det er på en måte flinkt, nøye og forseggjort – kan vi kalle det litt omstendelig? Jeg kan nok ikke helt sette fingeren på hva det er jeg ikke får til å like som leser, men i lange partier merker jeg at jeg jobber meg gjennom ordene uten å få med innholdet, fordi det kjeder meg. Det mangler kanskje saft og kraft, melodi, rytme eller innlevelse?
Dialogene og samtalene greier ikke å tegne karakterene til de som snakker – for meg høres det ut som om alle snakker likt.

Informasjon og enkelte momenter som kan være viktige for leserne å få med seg, gjentas og kommer om igjen i en annen samtale, en annens tanker. Et eksempel er dette studentbrorskapet Sophis som det stadig prates om. Slike gjentakelser kan være kjedelige.
Mange av samtalene i boka føles meningsløse – det kommer lite eller ingenting ut av dem, det er som om de er med, bare fordi forfatteren ønsker å vise oss hele gangen/sammenhengen i etterforskningen og handlingen.

Forfatteren burde strammet inn og luket ut en del kjedelige og unødvendige passasjer. Et eksempel på hva jeg mener finner jeg på s 47: ”«Jeg vet ikke om vi har fått det på det rene ennå. Vent et øyeblikk.» Lederen for den taktiske etterforskningen grep telefonen, og like etter bjeffet han inn i telefonrøret. «Nei,» sa han idet han dyttet telefonen ned i skjortelommen igjen og henvendte seg til Jon Jørgensen. «Verken Sommerro eller Denva var klienter i firmaet hennes.»”
Her brukes det altså et par linjer for å fortelle at lederen for etterforskningen tar en telefon, og det eneste den inneholder av informasjon for oss er at en politietterforskers hverdag er travel og full av avbrudd, som for eksempel telefonsamtaler som kommer inn på alle mulige slags tidspunkt. Men trengte vi denne informasjonen? Nei, den ødelegger konsentrasjonen og framdriften og burde ikke vært der. I boka er det stadig telefoner som kommer inn og bryter inn i samtaler og innleder sceneskift. Dette bryter lesernes konsentrasjon – jeg synes ikke dette er god regi.

Persongalleriet er stort og uoversiktlig, og hovedfokus flyter noe mellom profilereren Clausen, Julia Sommerro (som følger oss gjennom en del av de mest spennende og handlingsmettede kapitlene i boka) og politimannen som leder etterforskningen. Forfatteren bruker stadig fullt navn på de impliserte – det er jo en hjelp til å holde personene fra hverandre, samtidig som det understreker at det er vanskelig å bli ordentlig dus med dem.

Til tross for mine innvendinger er det sikkert noen som vil ha glede av å lese boka. Det er en tradisjonell kriminal på mange måter; begynner med et mord og viser i fortsettelsen ulike etterforskere som leter, gjennomfører avhør og nøster seg sakte men sikkert mot løsningen. For meg var ikke dette noen stor bok, til det er drivet for dårlig, språket for flatt, og persongalleriet ikke interessant nok.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar