onsdag 21. juli 2010

«Dypet» av Tom Kristensen


«Dypet» er nok en spenningsroman fra forfatteren som debuterte med «En kule» i 2001. Jeg har lest alle bøkene hans og synes han lager god spenningslitteratur.

Boka starter bra, med klaustrofobisk spennende scener fra farlige dykk i Nordsjøen, vinteren 1981. Dykkeren Tord deltar på et traumatisk dykk, der en av kollegene dør og han selv så vidt overlever.
Halve bokas handling er lagt til 1981, og Tord er hovedpersonen. Den andre halvparten av boka har Tords sønn – Jonas – hovedrollen, og denne delen foregår i 2010.
Utenfor det lille universet rundt Tord viser det seg å pågå storpolitiske ting, og i siste del av boka finner Jonas ut hvordan ting hang sammen.

Bokas plot er spennende nok, men personlig synes jeg ikke dette kan regnes blant det beste Kristensen har skrevet, siden utførelse og språk er for dårlig.
Historien kan føles usannsynlig – havari av to oljerigger utenfor norskekysten, i løpet av samme vinter, uten at verdenen dermed går av hengslene? – men vi glemmer gjerne det og lar oss rive med. Likevel: Det kjennes merkelig at såpass spektakulære hendelser ikke gir meg større følelse sjokk og ubehag. Er det meg som ikke lar meg rive med likevel, selv om jeg sier jeg er villig, eller er det noe med måten boka er skrevet på?
Historien virker periodevis noe programmatisk, fortalt i en hastig og summarisk stil. Enkelte scener har lav energi og virker halvhjertede – som det bare er staffasje eller fyllstoff som forfatteren må ha med fordi personer skal møtes og ting skal skje. Eksempel kapittel 22, der Tord møter Isabella for første gang. Jeg skjønner at det er ment å være spenning i lufta mellom dem, men det kjennes ikke slik for meg som leser.

Språklig er dette langt fra topp. Det virker som om den siste språkvasken og korrekturen er droppet. Her kunne man gått gjennom boka minst en gang til, studert teksten virkelig nøye og luket ut unødvendige småord og søkt større variasjon i uttrykksmåten.
Et lite ord som går igjen gjennom boka er ”så”. Noen setninger – gjerne der handlingen er mettet og spent – begynner med ”så”. Eksempel s. 184: «Så gikk han inn og lukket døra igjen etter seg.»
Dette er samtidig et eksempel på at man kunne rensket ut unødvendige ord, og resultatet ville blitt renere, mer poengtert – for her i dette eksempelet kunne det stått: «Han gikk inn og lukket døra etter seg.»
S 201 har jeg et annet eksempel: «De ble begge to stående og stirre olmt på hverandre.»
”Begge to” er ikke nødvendig her – det er bare to menn tilstede i rommet. Det holder med: «De ble stående og stirre olmt på hverandre.»
S 251: «Eirik nappet til seg brevet og leste det, han også. Etter at han også hadde lest, …» Her kunne forfatteren kuttet ut det første ”han også”.

Jeg kan også gi eksempler på uttrykk forfatteren kunne variert og forbedret:
S 18 står det: «Oljeminister Kjelsen hvilte øynene på ansiktet til Johnsen,…» og s 19: «Kjelsen nippet til kruset med kaffe mens han holdt øynene festet på Stig Johnsen.»
Det er strengt tatt ikke øynene man hviler her eller der, eller holder festet noe sted – det er blikket – og når man får to varianter av slik oppsiktsvekkende øyegymnastikk servert så tett på hverandre i teksten, vekker det negativ oppmerksomhet.
Jeg får en følelse av at Kristensen har forsøkt å være original – vri på noen klisjeer, for å være fiks og flink – men så blir det noe feil og mislykket i stedet.
Jeg har noen flere eksempler: På s 200: «Så tok han noen kubber fra en vedstabel og fyrte opp peisen.» Han fyrte vel opp eller i peisen?
S 244: «Tre biler var i ferd med å bli fylt med bensin.» Jeg håper det er bensintanken som blir fylt, ikke hele bilen?
Andre ganger holder forfatteren seg til klisjeer, eller skal vi kalle det munnhell, som s. 244: «Servitørene sprang som piska skinn.» og s 250: «Alt var et eneste stort virvar i hodet.»

Kristensen har en hang til å bruke foranstilt eiendomspronomen, for eksempel: ”deres datter”, ”sin sjef”, ”sin yrkeskarriere”, ”dine kollegaer”.
Jeg går ut fra at Kristensen liker det på denne måten, kanskje han til og med ordlegger seg slik til hverdags, men det hadde blitt mer smidig, naturlig og moderne om han hadde endret på dette til ”datteren deres”, ”sjefen sin” og så videre.

En logisk brist fant jeg i forbindelse med Tord og sønnen Jonas. Handlingen med oljeplattformen som havarerer foregår i februar 1981, og vi får vite s 80 at Tord ble gift i 1975 og sønnen Jonas ble født i 1976. («Du giftet deg i 1975 med Hanna Bakken, og hun fødte Jonas året etter?»)
Vi får også vite at Jonas, også i 1981, har blitt plaget på skoleveien. Men: I 1981 begynte barna på skolen det året de fylte sju, (seksårsreformen ble gjennomført i 1997, med de første forsøkene i noen kommuner i 1996) og når Tord forteller selv til Isabella s 115 at Jonas er seks år, så stemmer det uansett ikke med fødselsåret 1976. I 1981 må Jonas ha vært fem år og kan ikke ha begynt på skolen, med mindre han har vært tidlig skolemoden og har begynt tidligere. Forklaringen kan jo ligge der, selvfølgelig, men jeg synes uansett at Tord burde vite hvor gammel sønnen er. Eller har han vært så mye borte fra familien at han ikke vet det? Det er ikke det inntrykket jeg får – Tord er riktignok mye hjemmefra, men virker svært opptatt av sønnen, så dette burde han hatt oversikt over.
For å gjøre dette årstallsrotet enda verre, kommer det på s 170 fram at Tord og Hanna giftet seg i 1973. («Tord overtok huset og han og Hanna flyttet inn etter å ha bodd i en liten blokkleilighet i seks år – helt fra de giftet seg i 1973.») Dette burde forfatteren og/eller konsulenten greid å kontrollere og fått riktig.

Persongalleriet er stort og personkarakteristikkene er det tatt lett på, slik at det blir noe krevende å holde alle personene fra hverandre. Kristensen forteller enkelte ganger hvordan folk kler seg, hva de har med seg, bærer på og så videre. (Eksempel s. 79: «En lyshåret mann kom gående i stor fart nede i korridoren. Han var kledd i en sort genser med beige dressjakke utenpå. I den ene hånda holdt han en brun papirfolder med en bunke dokumenter inni.»)
Dette gir oss noen knagger å henge de ulike personlighetene på, men jeg synes det hadde vært bedre om forfatteren hadde vært flinkere til å la personene vise seg gjennom handling og replikker – folk ordlegger seg ulikt, og det kunne vært en hjelp til å holde personene fra hverandre om forfatteren hadde arbeidet mer med dialogene/replikkene.

Det ligger helt tydelig mye research og forarbeid bak en slik bok, noe Kristensen må få et stort pluss for. Han sier selv at han bruker halvannet år på research per bok, og et halvår til å skrive. (Dagbladet 1. juni 2010) Ære være ham for at han orker å gå såpass grundig til verks! Samtidig undres jeg på om han kanskje burde spandere minst et par måneder ekstra på selve skriveprosessen – for å la manuset modne, få avstand til teksten og arbeide seg nøye gjennom en gang eller to ekstra.

Når alt dette er sagt: Jeg er ganske sikker på lesere som gir seg i kast med Kristensens bøker ikke pleier å henge seg opp i språket – for alt jeg vet kan andre finne dette lettlest og effektivt? – så dette er nok likevel en bok som vil glede mange.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar