mandag 7. juni 2010

"Mytteriet på Bounty" av John Boyne



Aller først: Av samme forfatter bør du lese ”Gutten i den stripete pyjamasen” (2006) – også det ei ungdomsbok. Den gjorde et sterkt inntrykk på meg, skrevet i en lett, munter stil, som kalte på smilet. Dette ga historien en lys bakgrunn som gjorde det mørke og dystre ekstra tydelig.

”Mytteriet på Bounty” handler om 14-årige John Jacob Turnstile (etter hvert med kallenavnet Turnips), lommetjuv og gledesgutt på et ”etablissement” ledet at den vemmelige mr Lewis. Rett før jul i 1787 blir han knepet av politiet idet han knabber et lommeur fra en fin herre. Han idømmes tolv måneders fengsel, men den fine herren som ble offer for tjuveriet, sørger for at Turnstile i stedet får tjenestegjøre som kapteinens tjener om bord på Bounty. Slik får vi anledning til å være med på det berømte skipets ferd til Tahiti, og får nærmest servert en øyevitneskildring av hva som skjedde da store deler av mannskapet gjorde mytteri mot kaptein William Bligh.

Bokas språk er lett og godt. Også i denne boka fører forfatteren en overveiende munter stil, noe som passer til jeg-personen, slik jeg ser ham for meg.

Slutten av boka virker noe trå og hastig på samme tid. Trått blir det selvfølgelig, når Turnstile gjør rede for hvordan de overlever mytteriet etter å ha blitt satt på vannet i en liten barkasse, 19 mann. Det er en strabasiøs, sein ferd for å komme over til Timor – dagene er like, de flyter i hverandre, og det meste handler om sult, tørst og smerter.
Så berger de livet de fleste av mennene, og Turnstile kommer etter hvert tilbake til utgangspunktet sitt: Portsmouth. Der møter han igjen mr Lewis, og det kommer til en ordning med både ham og ”etablissementet”. Men slik trådene blir samlet på slutten av boka, føles kanskje selve avrundingen noe hastig og lettvint.

For øvrig stiller jeg spørsmålstegn ved hvor mye man visste på denne tiden om blant annet jern og proteiner, og hva som helt konkret kunne være riktig kosthold for å unngå skjørbuk. Side 372 sier doktor Ledward til Turnstile, da sistnevnte har oppdaget at det drysser et slags flass fra hodet på ham: «Du har bare skjørbuk,» sa han. «Nesten alle her har det. Det kommer av mangelen på jern og protein i kostholdet vårt, gutt.»
Jeg vet at man i 1743 ved en tilfeldighet oppdaget at å gi sitrusfrukt til skjørbukutsatte sjømenn kunne helbrede dem, men jeg er usikker på om man visste at det var C-vitaminet som kurerte, eller at man visste noe om de øvrige bestanddelene maten besto av, på slutten av 1700-tallet.

Uansett: Dette er en spennende og eventyrlig bok. Den er tykk – hele 435 sider, så det er mulig bare de mest ivrige og lesesterke ungdommene vil gyve løs på denne boka. Forresten er den like mye å anbefale til voksne lesere!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar