tirsdag 15. juni 2010

"Fyrvokteren" av Camilla Läckberg


Vi er kommet til den syvende boka i rekken av Läckbergs kriminalromaner, der handlingen er lagt til idylliske Fjällbacka i Sverige. Forfatteren Erica og ektemannen, politimannen Patrik, dumper stadig oppi nye kriminalsaker. Denne gangen starter det med at en traust og godmodig fyr, økonomiansvarlig i kommunen, blir funnet drept i sin egen leilighet – skutt bakfra gjennom hodet.
Som vanlig tar Läckberg oss også med bakover i tid, til noe som skjedde en gang for lenge siden i eller ved Fjällbacka. Denne gangen dreier de historiske tilbakeblikkene seg om uhyrligheter som har hendt rundt 1870 ute på Gråskjär, eller Gastholmen, som folk vil kalle øya, siden det sies at sjelen til de som dør der ute, blir der. Ei skikkelig spøkelsesøy, altså.
Også som vanlig bruker Läckberg mange sider i boka på å beskrive dagliglivet til Erica og Patrik, samt Ericas søster Anna (og hennes familie). Forrige bok sluttet dramatisk, med at Patrik fikk hjertekrampe (vi fikk ikke vite da, hva det var som feilte ham), samtidig som Erica og Anna – begge høygravide – var ute for en bilulykke. I ”Fyrvokteren” har Erica og Patrik guttetvillinger å ta hånd om, mens Anna og Dan mistet sin gutt, og Anna er i sterk depresjon som følge av dette.
Tanker og følelser hos pårørende til offeret, og tanker og følelser hos en hel rekke andre mennesker får vi også ta del i. Faktisk blir det såpass mye utenomsnakk i denne boka, både om – for historien – perifere personer, og såpass hyppige skift av fortellerperspektiv, at det føles nokså utmattende det hele. Dette er hva jeg kaller en typisk ”hopp og sprett”-roman, der leserens konsentrasjon stadig brytes og utfordres, fordi forfatteren skal skape spenning ved ikke å si for mye om gangen, mens du er innom de ulike personene i fortellingen. «Vi avbryter nå, mens det er som mest spennende her, men vi er straks tilbake, når vi bare har vært innom Erica og Hellberg en kort sekvens – Følg med – se hva som skjer!» Det må jo være for å sikre spenningen at Läckberg gjør det slik?
En strammere regi hadde gjort seg – med færre sceneskift, færre personer, enkelte opplysninger leserne trenger i utviklingen av historien kunne blitt servert oss på en raskere, mer effektiv og spennende måte, enn gjennom langdryge politiavhør og ditto samtaler mellom politifolkene.

Jeg synes ikke dette er en spesielt vellykket eller minneverdig roman, selv om man skulle slumpe til å like blandingen av krim og feelgood. Språket er slapt og komposisjonen lurvete og rotete. Når det gjelder språket vet jeg ikke om det kommer fra Läckberg selv eller oversetteren, men her er noen eksempler på hva jeg synes er dårlig språk:
s. 10: ”… lyden av stemmen hennes fikk det til å pirre i hele ham.”
s 101: ”Fortsatt kunne hun kjenne varmen fra kroppen hans og følelsen av ham inni seg…” (Det er vel følelsen hun får fra en spesiell kroppsdel, ikke hele ham?)
s 98 og s 99: ”«Hvordan har det gått for deg?»” og ”«Hvordan gikk det for dere?»” (Her oppsummerer politiet i et møte, hvordan etterforskningen utvikler seg.)
s 103: ”«Hvordan går det for dere?»” (Her spør Erica Patrik om hvordan det går med politietterforskningen. Hva skjedde med uttrykket: Hvordan går det med dere? eller hva med å variere: Fant dere ut noe? Hva kom dere fram til? osv.)
s 187: ”Det fantes nesten ingen personlige ting der i det hele tatt.”
s 219: ”Noa var den glupskeste av de to.”
s 334: "En blomsterbukett og en flaske vin skiftet hender..."

Innvendingene til tross; Läckberg skal ha stort pluss for overraskende og handlingsmettet avslutning av boka!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar