tirsdag 18. mai 2010

"Den urolige mannen" av Henning Mankell


Kurt Wallander begynner å bli gammel, helsa og hukommelsen skranter – han henger med hodet, billedlig talt. Ikke å undres over kanskje, at det blir slapp kriminal av dette; kjedsommelig og langtrukkent strekkes de få interessante poengene over side etter side. Som leser drives jeg videre av stahet og nysgjerrighet – jeg vil vite hva som har skjedd med ekteparet som har forsvunnet – først Stefan von Enke, så kona Louise.

Grunnen til at boka blir kjedelig er de lange, refererende partiene, og distraherende beskrivelser fra Wallanders dagligliv, samt tilbakeblikk på liv og virke. Disse beskrivelsene oppleves som forstyrrende digresjoner, og har lite eller ingenting å bety for den egentlige handlingen i boka. Man kan lure på om forfatteren har tenkt at han skal skrive visst mange sider, uansett om han så må tyne strikken farlig tynn både her og der.
Forfatteren velger også å fortelle og referere, i stedet for å vise, der det hadde vært så mye mer spennende om han hadde gått inn i scenen han forteller om, og latt oss være med og opplevd nært hva som skjer. Det er ikke det samme å få episoder gjenfortalt, gjennom en mann som forteller til Wallander hva han var med på for flerfoldige år siden.

Forfatteren gjør det tydelig helt i slutten av boka, at dette er den siste romanen om Kurt Wallander, og det er vemodig. Mange av de tidligere bøkene har vært interessante og spennende, men dessverre kan jeg ikke si at dette var en verdig avslutning på Wallander-verket.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar