torsdag 17. desember 2009

"Dagen og dagene" av Tordis Ørjasæter



Dette er en liten bok, bare 109 sider og i et lite format, men ingen ubetydelig bok. Jeg tenker om boka at det er en trøstebok, den har ganske sikkert vært til trøst for forfatteren å skrive, og den kan være til trøst for mennesker å lese, som opplever det samme som henne – å bli enke etter et langt ekteskap og i en alder da man ikke takler forandringer og kriser så godt lenger.
Forfatteren henviser også til andre bøker som kan være til trøst. Slik kan boka være en slags selvhjelpsbok, og anspore sørgende mennesker til å starte en bevisstgjøring rundt hva som skjer mentalt og fysisk med en når man gjennomlever kriser og sorg, og være en hjelp til hvordan man kan være sin egen terapeut.
Boka handler ikke bare om sorg, men også om utfordringene man stilles overfor når man blir gammel.
Språket i boka er godt og lett, usentimentalt, men med sterk virkning – du må ”lytte”, når Ørjasæter skriver.

Jeg vil anbefale boka til alle, ikke bare til eldre eller sørgende. Vi har alle godt av å bli påmint at døden og sorgen er en del av livet.

tirsdag 15. desember 2009

”De fire store : og hvordan de ledet sine menn” av Ragnar Kvam jr.



Min interesse for tidligere tiders polferder gjorde at jeg lånte denne boka på biblioteket. Den tar for seg fire av de største polarfarerne, nemlig Robert Falcon Scott, Ernest Shackleton, Roald Amundsen og Fridtjof Nansen.
De fire er viet hver sin del av boka, der Kvam forteller om de største bragdene deres og særlig ønsker å vektlegge hvordan de fungerte som ledere. Absolutt et interessant aspekt, men i forhold til hva man vil tenke når man leser undertittelen på boka synes jeg ikke dette ledertemaet blir så sterkt belyst som jeg forventet.
Og hvorfor er de fire presentert i følgende rekkefølge?:
1. Robert Falcon Scott
2. Roald Amundsen
3. Ernest Shackleton
4. Fridtjof Nansen
Jeg synes det hadde vært mer naturlig å holde en kronologisk orden og begynne med Nansen, siden det er ferden over Grønland det handler mest om, og den fant sted før de fleste andre ferdene boka forteller om. Delen om Nansen er også den tynneste, muligens fordi Nansen er mye omskrevet i andre bøker?

Alle de fire får sine pass påskrevet, som det heter – alle fire hadde sider ved sin personlighet som gjorde at ikke alt de gjennomførte som ledere var like vellykket. Shackleton og Scott virker som de mest sammensatte og interessante personlighetene, til tross for at disse to var de dårligste til å planlegge og gjennomføre, noe som fikk fatale følger både for dem selv og andre.

Boka kan tjene som en første innføring i stoffet. For en som har lest en del om temaet før blir dette hovedsakelig gammelt nytt.

mandag 14. desember 2009

"Den usynlige" av Lise Indahl



Denne barneboka plukket jeg med meg fra biblioteket, siden jeg hadde lest innlegg på Barnebokkritikk.no om at den skulle være bra.

Jeg har lest en stykke inn i boka, men droppet den uten å fullføre. Jeg syntes rett og slett den var kjedelig. Handlingen virket i utgangspunktet spennende – boka handler om Elvira som nettopp har flyttet til et nytt sted, og som opplever uforklarlige ting på rommet sitt i huset familien hennes har flyttet inn i. Senga er plutselig oppredd uten at noen i familien har gjort det, og etter hvert er det en eller annen som begynner å skrive i dagboka hennes for å kommunisere med henne.
Omtrent hit kom jeg, da jeg syntes at oppbyggingen av historien og språket stadig var uelegant og kjedelig.
Uhyggen i det som skjer – det skremmende i at noen ukjente og usynlige holder på med ting i huset til Elviras familie og særlig på rommet til Elvira – kommer ikke fram. Forfatteren signaliserer når vi skal føle et grøss, ved å slenge på et utropstegn her og der. Dessverre – det holder ikke for meg.

La meg gi et eksempel fra teksten, s. 48:
”Jeg slengte meg ned på ryggen på senga. Her skulle jeg bli liggende til jeg råtnet. Jeg slo sint på sengeteppet.
Men hva var dette?
Jeg satte meg opp. Senga var redd opp i dag også!
Så rart. Jeg skjønte ingenting.”

Og på side 49:
Jeg satte meg ned midt imellom puslespillbitene på gulvet og så utover de ferdigsorterte haugene. Snart skulle jeg begynne med selve tømmerbilen, så fort himmelen var ferdig. Men hva i…?
Himmelen var lagt ferdig! Hele himmelen!
Vanligvis når merkelige ting skjer, tror man at det finnes en naturlig forklaring.
Men denne gangen kunne jeg ikke komme på noen.”


Det kan være at barna finner spenningen og sluker denne historien, men for meg føltes lesing av boka som spilt tid.

"En pingles dagbok : Greg Heffleys dagbok" av Jeff Kinney



Dette er en barnebok som passer best for elever på mellomtrinnet.
For en gutt er nok det å være klassens pingle fryktelig sårt og vanskelig, noe denne boka antyder.

Personlig har jeg alltid synes det er noe fascinerende med å lese andres dagbøker. Ikke nødvendigvis fordi jeg liker følelsen av å spionere på folks innerste tanker og følelser, men fordi det er spennende å komme helt innpå folks indre liv.
Til en dagbok betror man gjerne det aller mest private, det man ikke tør å si til noen andre. Men ofte er det slik at det man egentlig ikke tør å fortelle noen, ikke er så revolusjonerende annerledes fra det andre folk har å stri med.
Slik er det også med denne pinglen – Greg Heffley. Denne dagboka er ikke mye skummel eller utleverende, den er bare småpussig og ironisk. Som et svakt forsøk på å lage en variant av ”Hemmelig dagbok for Adrian Mole 13 ¾ år”, bare for barn.
Boka er satt med en skrifttype som ligner håndskrift, sikkert for at vi skal føle hvilken autentisk dagbok dette er. Boka er også rikt illustrert med tegneserielignende karakterer.

Jeg skjønner at boka er humoristisk ment, men jeg verken gapskratter eller fniser. Kanskje noen barn vil gjøre det?

Hvis du liker å lese andres dagbøker, men ikke synes denne fenger, så kan du heller prøve serien med ”Berts dagbok”, skrevet av Anders Jacobsson og Sören Olsson, eller selvfølgelig: Adrian Moles dagbok, forfattet av Sue Townsend

tirsdag 1. desember 2009

"De gales hus" av Karin Fossum



På tide å få lest denne boka som kom ut i 2003 – jeg har ellers lest det meste av Karin Fossum og holder henne høyt – og jeg har hørt og lest så mye bra om denne.

Bokas hovedperson, Hajna, havner på Varden - et mentalsykehus – etter at hun har hoppet gjennom en vindusrute, i et forsøk på å ta livet av seg.
På Varden får hun være mye i fred først, mens hun er på lukket avdeling. Hun sulter seg lenge uten at det blir oppdaget. Siden blir hun flyttet til åpen avdeling og møter forpliktelser i forhold til samtaler med psykolog, gruppeterapi, og oppmøte til måltider.
Hajna har lyst til å dø. Å sulte seg til døde virker som en metode hun kan befinne seg vel med – det går sakte og kontrollert. Hun kan når som helst ombestemme seg, mener hun.

Hajna er forteller i boka, med unntak av noen kapitler/avsnitt, der andre på Varden kommer til orde. Disse som ser Hajna utenfra virker ikke å ha noe særlig positivt bilde av henne, der de tenker tilbake på den gangen de holdt til på Varden sammen.

Hajna har inntatt en slags observatørrolle. Hun beskriver de andre beboerne og de som arbeider der, og hun gjengir ting som blir sagt. På mange måter føles det ikke som om Hajna engasjerer seg helt og fullt, eller en gang har et eget liv. Dette er kanskje en følelse som Fossum ønsker at vi skal få, slik Hajna hele tiden ønsker å utslette seg selv.

Jeg er usikker på hva jeg egentlig synes om boka. Det er ingen tvil om at Fossum vet og forstår en hel del om psykiske lidelser og mennesker som rammes av slikt. Dette er på mange måter en lærerik og i høy grad bevegende bok. Samtidig mener jeg at den ikke fungerer veldig godt som roman betraktet. Det er vanskelig å spore noen planlagt handling i boka. Det er enkelte episoder som er godt fortalt, der vi føler at vi er tilstede og lar oss bevege. Men boka som helhet fører ingen steder. Det er mer som en oppramsing av sorg, smerte og vanskelige liv – en (sikkert nyttig) titt inn i en verden som er ukjent for mange av oss.
Jeg forstår bokas agenda dit hen at det er en kritikk av psykiatrien, slik den fungerte (eller ikke fungerte) på 70-tallet.

Jeg synes Fossum legger for mye tolking og forklaringer inn i både dialoger og annen tekst. Det kan godt være at psykisk syke mennesker har så god innsikt i egen og andres sykdom, men mye av det beboerne på Varden snakker med hverandre om føles ikke troverdig. Jeg synes Fossum kunne konsentrert seg mer om å vise hva som skjer mellom beboerne, og la dem samtale der ting kom mer indirekte frem. Eventuelt kunne hun konsentrert seg om å beskrive skjebnen og forklare tankeverdenen til én eller få av alle personene som er med.

Boka er bra, men forventningene mine var for høye til at jeg klarte å gi meg helt over.