torsdag 29. oktober 2009

"Bare vanlig vann" av Kajsa Ingemarsson



Hovedpersonen i boka, Stella Friberg, er berømt forfatter. Hun har skrevet en serie bøker om en kvinnelig detektiv som levde på slutten av 1800-tallet og er nå i ferd med å skrive den tiende og avsluttende boka i serien. Vi forstår at bøkene hennes ikke er store litterære høydepunkt, men de er populære og Stella har tjent grovt på dem. At hun har mindreverdighetskompleks overfor de såkalt ”seriøse” forfatterne er tydelig, slik hun hele tiden rakker ned på dem og deres tilhengere.
Fram til et godt stykke inn i boka blir Stella framstilt som overmåte bortskjemt, ufølsom og kald – hun er en person vi vanskelig kan like. Men så skjer det noe skikkelig leit som får oss til å føle med henne og ”heie på henne”. Dette vendepunktet kommer først på side 178. Dramaturgisk mener jeg at dette vendepunktet kommer litt sent – her kan Ingemarsson risikere at leserne ramler av før de kommer så langt; jeg begynte selv å telle på knappene om jeg skulle orke å fullføre boka. Men etter dette vendepunktet fikk jeg endelig medfølelse med Stella og det kommer spenning inn i historien – jeg vil vite hvor det ender.

Boka er ispedd utdrag fra romanen Stella holder på med – som en slags smakebiter som skal illustrere hva hun må slite med av planlegging og pusling for å få detaljene på plass. Disse utdragene er trykket i en lite leservennlig skrifttype som framhever tekstbitene på en måte som føles malplassert. Det er som vi skal forstå disse utdragene som ekstraordinært gode eller spennende. Jeg synes ikke de er gode i det hele tatt, og den gyselige skrifttypen gir meg enda et påskudd til å skumme raskt gjennom dem. Jeg begriper ikke hvorfor forfatteren synes disse skal med. Romanene om 1800-tallets kvinnelige detektiv interesserer meg ikke spesielt mye. Innholdet fra tidligere bøker i serien refereres også i hovedtrekk gjentatte ganger i denne romanen, og det betyr en del unødvendige og kjedelige repetisjoner for leseren.

Boka har enkelte sludrete partier, da det skjer lite annet enn at det blir ramset opp hva Stella har på seg av dyre, fine merkeklær og ditto makeup.
Etter min mening kunne boka vært betydelig bedre om Ingemarsson hadde skåret vekk en del daukjøtt og laget en strammere komposisjon.
Men innvendingene til tross, mener jeg at dette er god underholdning, med velkomne innslag av humor nennsomt fordelt gjennom hele boka.

mandag 26. oktober 2009

"Vidunderbarn" av Roy Jacobsen



Jacobsen har i år kommet med en forholdsvis slank bok, en oppvekstroman der handlingen er lagt til 60-tallet på Årvoll i Oslo.
Bokas hovedperson, Finn, forteller selv i en muntlig stil om hvordan livet hans tar en overraskende og brå vending idet han og mora får en leieboer, samtidig som Finns halvsøster kommer for å bo hos dem. Ei søster som viser seg å være enda mer spesiell enn leieboeren.

Stemningen i boka er en fin blanding av humor og alvor. Vi forstår hvor dramatisk Finn opplever endringene i livet sitt, uten at det brukes store eller voldsomme ord. Boka er lett å lese og den har god framdrift.

I starten opplevde jeg i alle fall boka som lett og lettlest, men utover i boka blir det faktisk slik at den muntlige stilen gjør boka tung og det gode drivet bremses. Det blir lange, kronglete setninger med mange bisetninger – og av disse krumspringene blir det fryktelig mange kommaer – den reneste kommaøvelsen innimellom!
Av og til misforstår jeg det som er ment – hva peker tilbake på hva – og leser feil. Da må jeg begynne på setningen på nytt, og slik sett blir boka mer tunglest enn jeg setter pris på i perioder.

Fra side 247-248 skal dere få et av de mer ekstreme eksemplene på hva jeg mener:
”Og de ble sittende ved siden av hverandre som to jevngamle jentunger, og det er på grunn av dette bildet jeg alltid tenker på barndommen som gul, disse lysene som for én gangs skyld skinte for ingenting, det var ikke en bil å se, mens hjertet mitt tikket i en klokke av matt glass – da muttern plutselig begynte å snakke i det samme alvoret som hun hadde forlatt oss med på øya i sommer, om dette sykehuset hun hadde vært på, som ikke var noe vanlig sykehus, som for eksempel Aker, som vi kunne skimte gjennom den fallende snøen, der man fikk fjernet en mandel eller en blindtarm, men et sykehus som arbeidet med å utrydde vonde minner, om at man for eksempel var blitt sperret inne og banket helseløs i barndommen, av sin egen far, minner som ble liggende og blø som sprukne blindtarmer i hukommelsen samme hvor voksen man ble, og truet med å forgifte selv den minste tanke, så selv om vi kanskje syntes at det hadde vært et vanskelig år, så hadde det vært bra for henne, når alt kom til alt, hun hadde bare ikke skjønt det før nå, i dette øyeblikk faktisk, både på grunn av det gåtefulle sykehuset og det at vi hadde fått Linda, som hadde gitt henne nytt mot og lært henne noe hun trodde hun ikke kunne lære om igjen, og også meg, føyde hun heldigvis til, som fortsatt var der og ikke viste tegn til å bli gæren, med det første.”
Hele setningen går over mer enn en halv bokside. Jacobsen har nok en mening med det, men hvis jeg hadde vært konsulent ville jeg anbefalt å dele opp de lengste setningene. Om ikke annet, så av hensyn til leseren.

Konklusjonen er likevel at dette er en god bok. Interessant, lærerik, følelsesvekkende og godt fortalt. Den inneholder en del kostelige scener og poetiske beskrivelser – les og nyt!

lørdag 17. oktober 2009

"Opp Oridongo" av Ingvar Ambjørnsen



Boka handler om en mann som har kommet til et sted ute på landet for å slå seg ned en stund, muligens permanent?
Stedet forstår vi av beskrivelsene befinner seg ved kysten i Norge. Stedet heter Vaksøy og er et fiktivt sted, det kan jeg lese i et intervju med Ambjørnsen på Bokklubbens hjemmeside.
http://www.bokklubben.no/SamboWeb/side.do?dokId=558079
Han tenker seg at dette stedet ligger et sted mellom Trondheim og Bodø.
På Vaksøy bor han sammen med ei kvinne vi forstår at han kanskje kjenner fra ungdommen, og som han nå har kommet til, etter at hun har mistet mannen sin, eller hva det er som har hendt. Det er en kjærlighetshistorie her, godt pakket inn i gåtefullt spinn av halvkvedete viser. Jeg liker kjærlighetshistorier, men dette blir for ullent.
Jeg har for lengst erkjent om meg selv som leser at jeg foretrekker tekster som kommuniserer med meg og møter meg. Hvis jeg må gruble og analysere for å få tak i det forfatteren har å fortelle, så går jeg ofte lei.

Hva som videre skjer i ”Opp Oridongo” får jeg ikke vite, siden jeg valgte å avslutte lesningen etter ca 80 sider. Fortellingen greide ikke å fange meg i løpet av disse sidene, og ettersom jeg har en del annet liggende som venter på å bli lest, tok jeg beslutningen om å klappe igjen boka og la resten forbli ukjent.
Det er klart at ikke alle bøker må ha tydelig eller mye ytre handling. Ei bok kan være god likevel. Da er det kanskje heller indre handling eller gåter og uavklarte ting som dukker opp, som du ønsker en avklaring på, og dette driver deg videre.
Jeg fant ikke noe i opptakten av denne boka som gjorde meg interessert nok, dessverre.

Språket i boka er langsomt å lese, noe som forsterker utålmodigheten min etter at noe må skje som fenger og hjelper meg videre. Språket oppleves langsomt fordi Ambjørnsen stadig vil understreke, kommentere eller moderere det han akkurat skrev. Han har muligens gjort det slik fordi vi skal fornemme hovedpersonens måte å tenke på.
Et eksempel fra side 82: ”Og jeg ser henne naken. Jeg gjør jo det. Men det er ikke som før. Heldigvis er ingenting som før. Ingen uro. Ingen nedrige fantasier og forestillinger. Jeg ser henne bare naken på badet der hun står og betrakter seg selv i speilet før hun legger seg, eller like etter at hun har stått opp.”
Et eksempel fra side 83: ”Jeg lister meg rundt. Ja, slik er det. Slik er det den første tiden, og slik forblir det lenge etter at jeg har satt meg selv i forlegenhet med denne elendige hatten som jeg fornekter ethvert kjennskap til, for ikke å snakke om bussturen ut til Viken fra fergeleiet i Laugen, den bussturen som det ikke blir noe av fordi… Fordi Bendik Haga sitter der bak rattet og gliser til meg via det skråstilte speilet over frontruten, mens motoren durer og går på tomgang.”
Det siste eksempelet viser også at enkelte setninger blir urytmiske, lange og tunge.

Liker du langsomme bøker om forholdet mellom (litt gåtefulle?) mennesker, så er dette sikkert boka for deg. Noen har jo likt dette og mener det er ”Fint og nært om sårbare mennesker”

Jeg valgte dessverre å gi opp Ambjørnsen denne gangen.

søndag 11. oktober 2009

"Skjebnehjulet" av Kajsa Ingemarsson



Denne boka kom på norsk i 2008. På svensk heter den "Lyckans hjul" og utkom i 2007.
Boka handler om tre kvinner som bor i samme nabolag.
Miriam er 58, gift og har voksne barn. Hun er også bestemor og hjemmeværende husmor.
Nina er snart 40, frisør, skilt, har en sønn som nærmer seg voksen.
Ellinor er snart 30, gift, lite barn. Utdannet jurist, men for tiden hjemmeværende, siden hun og mannen nettopp har flyttet og det ikke er mange jobbmuligheter for henne på dette nye stedet.

Noe tilfeldig blir disse tre kvinnene venner. Vennskapet avstedkommes gjennom felles bekymring for om en nyinnflyttet kvinne i nabolaget holder på med bordellvirksomhet. Det viser seg å være helt feil - hun spår i tarotkort. Miriam synes i utgangspunktet dette er like sjokkerende, men hun kommer over det. De tre kvinnene oppsøker spådamen etter tur og blir fascinert av hva hun gir dem av råd angående fremtiden.

Denne boka er ikke Ingemarssons beste etter min mening. Faktisk ble jeg nokså skuffet. Her skjer det lite og pjattes mye, og det er altfor opplagt hva som kommer til å skje med hver og en av de tre.
Siden tre personer må dele plass i en roman blir de hver for seg noe overfladisk behandlet. Språket er ikke spesielt glitrende og personkarakteristikkene er platte. Nei, les heller "Små sitroner gule"!

fredag 9. oktober 2009

"På det fjerde skal det skje" av Kajsa Ingemarsson



Dette er Ingemarssons debutbok, men utgitt på norsk etter ”Små sitroner gule”, som er Ingemarssons tredje bok på svensk. Det skjer iblant at en forfatters debutarbeid blir mer interessant når hun har gjort tilstrekkelig suksess med en senere bok.
I denne sammenhengen gjør ikke rekkefølgen på utgivelsene noe, for bøkene er avsluttende og handler om ulike personer.

Denne bokas hovedperson, Paula, har problemer med å få skikk på livet sitt i den forstand at hun ikke helt vet hva hun skal bli eller hva hun har lyst til å jobbe med. Hun har reist en del alene rundt om i verden og er kanskje en rastløs og rotløs person. For å være ærlig er det vanskelig å diagnostisere helt hva Paulas problem består i.
Hun bor sammen med Johan. En snill, ryddig, ansvarsbevisst politimann som gang på gang har ventet på Paula mens hun har vært utenlands, og tatt imot henne med åpne armer når hun har vært klar til å komme hjem igjen. Han står for matlagingen, innkjøpene og klesvasken. Ja, det er vel flere enn jeg som synes det er for godt til å være sant?
Uansett blir man irritert over at Paula hele tiden tar dette for gitt og ikke ser eller vil gjøre noe med den skjeve arbeidsfordelingen.
Utover i boka virker det mer og mer tydelig at Paula ikke elsker Johan, og som leser blir jeg oppgitt over at hun kan behandle ham så råttent som hun gjør. Hun mangler selvinnsikt og forståelse for hvordan andre mennesker opplever hennes gjøren og laden – kort sagt: hun er en svært selvopptatt person.

Jeg blir stadig mer urolig for at dette paret ikke skal komme til å finne sammen igjen i slutten av boka. Et stykke ut i boka mistenker jeg at Paulas bestevenninne Rakel er flinkere til å se Johans kvaliteter enn Paula, og at det kan se skummelt ut for at det blir Rakel som stikker av med prinsen.

Ærlig talt synes jeg nok at en feelgood-roman som dette burde ende godt, på den enkle og vante måten vi lesere ønsker. Slik sett er denne boka en skuffelse – slutten var ingen feelgood for meg, i alle fall.