tirsdag 29. september 2009

"Operasjon Isbjørn" av Eirik Wekre



Jeg var først usikker på om jeg skulle blogge om denne boka – for jeg orket nemlig ikke å fullføre den. Men jeg leste i alle fall to tredjedeler av den og skummet slutten for å få med meg løsningen på plottet.

Jeg ble nysgjerrig på denne boka etter å ha lest en svært god omtale i Aftenposten. Da jeg begynte på boka oppdaget jeg at handlingen var lagt til Rendalen, og da Østerdalen er et område jeg synes jeg kjenner litt, var interessen vekket.

Etter å ha kommet et stykke ut i boka, syntes jeg handlingen begynte å bli tynn og stillestående – det var bare min egen velvilje og stahet som drev meg videre. Etterforskeren dro hit og dit, snakket med den ene og den andre. Lite opplysninger eller fremdrift kom ut av alt dette. Handlingen tok seg opp etter hvert, men da var jeg gått lei. Jeg erkjenner at denne sjangeren ikke er min favoritt, og når jeg begynner å kjede meg henger jeg meg opp i språket og hvordan det lyder og flyter.

Dessverre er ikke språket spesielt godt – jeg lurer på om både forfatteren og konsulenten hadde det ekstra travelt de dagene de jobbet med språkvask og korrektur. Jeg skjønner at noen av uttrykkene er tenkt å gi variasjon og tilføre noe nytt, men problemet er at meningen kan bli svekket og diffus.
Den aller første setningen i boka er som følger:
”Isbjørnens appetitt skulle stilles klokken tolv.” Denne opptakten hang jeg meg opp i. Jeg mener at hunger eller sult blir stillet, mens appetitten heller blir tilfredsstilt. Ingen god språklig start for boka og meg, men jeg var fortsatt positiv.
På side 13 skjer det igjen: ”Togsettet bremset hylende ut av tåken og inn på stasjonen.”
Med litt velvilje kan jeg se bildet for meg – et tog som kommer i retarderende fart ut av en tåkedott – men dette var ikke veldig elegant formet.
Videre utover i boka ser jeg stadig tegn på at forfatteren ikke får det helt til. Han vil gjerne forme uttrykk på nye og spennende måter, men resultatet blir ikke som han ønsker.
Er uttrykket ”bundet til rullestolen” (s 149 ”Nå er hun bundet til rullestolen”) bedre enn klisjeen ”lenket til rullestolen”? Jeg synes ikke det – jeg blir heller mer bevisst hva bildet forteller og ser for meg et menneske sittende i en rullestol, surret fast med tau.
På side 138, første avsnitt – her benyttes ordet ”egentlig” tre ganger i løpet av tre setninger etter hverandre. ”Stillingen virket ikke egentlig veldig interessant. Hun funderte på om det egentlig var prestisjen som motiverte henne. Hun ble ikke kvitt tanken på at det som egentlig drev henne, var ønsket om å bevise noe overfor brødrene.”
Disse eksemplene ovenfor viser at man burde tatt seg bedre tid og lest nøyere korrektur. Det hadde høynet kvaliteten på sluttproduktet.

Selv om dette ikke var veldig god bok for meg, så kan den være det for deg! Plottet vil helt sikkert interessere mange, og om du greier å la deg drive med og ikke henger deg opp i at språket hakker noe, så kan du ha glede av boka. Vi lesere er ulike – og smaken er forskjellig. Heldigvis :-)

mandag 28. september 2009

"Panserhjerte" av Jo Nesbø



Denne boka har jeg ventet på og gledet meg til. Nesbøs bøker med politietterforskeren Harry Hole i hovedrollen er virkelig spennende lesning. De to første bøkene - ”Flaggermusmannen” og ”Kakerlakkene” - er etter min mening betydelig svakere enn de som følger senere i rekken av åtte bøker om Harry Hole. Som for så mange andre forfattere er det også for Nesbø tydelig å se en forbedring utover i forfatterskapet.

”Panserhjerte” innfrir forventningene; dette er spennende lesning og man fryder seg over at boka er tykk, slik at man kan se frem til mange timer med god underholdning. Nesbø kan kunsten å spenne oss på pinebenken – her kan vi aldri føle oss trygge. Hvem er de snille, hvem kan vi stole på?
Vi kan ikke stole på at Nesbø skåner helten sin heller, alkoholikeren Harry Hole, som har så rikelig med undergangskrefter i seg.
Som leser vet jeg at Nesbø kommer til å lure meg, så jeg er på vakt. Det hjelper lite: Flere steder i løpet av bokas gang ble jeg overrasket over vendingen historien tok. Sammen med politiet trodde jeg igjen og igjen at NÅ var vi i nærheten av den endelige løsningen, men nei… Nesbø legger en mengde feller underveis for oss lesere, og denne leseren lot seg lure gang etter gang.

Hvis jeg skal kritisere noe i boka, må det være at noe av handlingen føles usannsynlig, slik deler av ”Snømannen” også virket vel konstruert.
Dessuten synes jeg at noen av dialogene virker mindre gjennomarbeidet. En gjennomgangsreplikk i boka er ”Mm.” Den kommer igjen ofte underveis – så ofte at jeg begynte å legge merke til det lenge før jeg var kommet halvveis. At Nesbø bruker ”Mm.” i dialogene et par ganger hadde ikke gjort noe, men den kommer igjen gang etter gang. Til slutt ser jeg dette som en glipp – her har det vært for lite engasjement og bevissthet hos forfatteren. Han som ellers tydelig legger så mye arbeid i utførelsen av hver setning, hver beskrivelse.

Men: Innvendingene mine er bare småpirk. Gled deg til denne boka!

onsdag 16. september 2009

"Små sitroner gule" av Kajsa Ingemarsson



Dette er første bok jeg leser av Ingemarsson, selv om jeg har visst om henne en stund og faktisk lånt ei bok tidligere også, som jeg av en eller annen grunn bare leverte igjen uten å ha lest den. Jeg kommer til å lese flere, for dette synes jeg var lett og god underholdning.
Boka er ei typisk feelgood-bok, med ingredienser som kjærlighet, vennskap, forhold til familien, jobbfrustrasjoner og annet relatert til jobb, presentert i språk som flyter godt og ikke gir deg noe motstand.

Stilen eller stemningen i denne boka minner meg om Denise Rudbergs bøker, men etter å ha lest Ingemarsson, vil jeg foretrekke Ingemarsson. Det er kanskje fordi Rudberg skildrer overklassemiljø, og behandler tema som sex og dop på en litt for nonsjalant måte. Ingemarsson skriver om vanlige folk, så her kan man kjenne seg igjen på en annen måte.

søndag 13. september 2009

"Stompa og Swing-Wing" av Anthony Buckeridge

Bøkene om Stompa - Stein Oskar Magel Paus Andersen - er koselig og lett lesning. Jeg har lest mange av bøkene (uten å ha ført noen nøye oversikt), og noen har jeg lest flere ganger. I tillegg har jeg hørt mange av hørespillene om Stompa som pleide å gå i Lørdagsbarnetimen da jeg var liten.
Nå kan disse hørespillene gjenhøres som lydbøker, som du for eksempel kan låne på biblioteket. Gisle Straume som - umph! - lektor Tørrdal er helt ubetalelig.

Stompa-bøkene er fine fordi de byr på humor, gjenkjennelige situasjoner og action uten blod og besværligheter. Og de beskriver et fellesskap det virker flott å være del av - fellesskapet mellom de oppfinnsomme guttene på Langåsen pensjonatskole.
Denne boka handler om den gangen de fant en brevdue som fikk navnet Swing-Wing. Selvfølgelig stelte de i stand en masse tull og ball og brøt husregler i forbindelse med duestellet.

Stompa-bøker er fine å ty til som lett "pauselesing" mens man venter på at noe større og tyngre skal dukke opp. Eller hvis en har behov for en god latter eller å roe nervene med noe koselig og ufarlig.

Stompa (t.v.) og Bodø i ferd med å pønske ut en ny plan, som sikkert - uten at de mener det - får Tørrdal til å eksplodere...