søndag 30. august 2009

"Varsleren" av Karin Fossum



Fossum fortsetter med å skrive kriminalromaner som utfordrer krimsjangerens rammer. Som så ofte før følger vi i denne romanen ugjerningspersonen – henger nærmest over skulderen på vedkommende – og vet følgelig mye mer enn politiet hele tiden. Vi får også godt innblikk i ugjerningspersonens tanker og følelser. I denne boka blir det en god del tanker og følelser hos andre personer også – mennesker som er blitt utsatt for en makaber spøkefugls ugjerninger, som for eksempel bestilling av dødsannonser i avisa, for folk som ikke er døde, blodstenking av en baby som ligger og sover ute i vogna si og falsk varsling av en alvorlig ulykke til moren til ei tenåringsjente.

Faktisk synes jeg det blir vel mye tanker og følelser her. I starten gjøres det rede for en hel rekke ugjerninger, og den påfølgende reaksjonen det vekker hos de som rammes. Det blir noe uelegant og uspennende til tider, når Fossum tolker og forklarer og skal vise oss alt. Hva med å overlate litt mer til leseren selv?
Med fordel kunne Fossum unnlatt å ramse opp så mange av de ulike ugjerningene som varsleren står bak – jeg må innrømme at jeg til slutt nesten ikke klarer å holde navnene til de impliserte fra hverandre, så mange det blir.

Skikkelig spennende blir denne boka først mot slutten, men da blir den også regelrett grusom. De uskyldige, om enn makabre, påhittene i starten av boka har gjort meg som leser trygg for at her er det ingenting skummelt eller vondt, og da slår Fossum til. Jo, hun evner å overraske og slutten av boka har et helt annet driv enn starten – her er det bare å sluke i seg resten.

Alt i alt er dette en helt grei kriminalroman, hvis du altså kan tåle at Fossum ikke holder seg strengt til krimsjangerens konvensjoner.

tirsdag 25. august 2009

"Nattønsket" av Anne B. Ragde



Anne B. Ragde er blitt hva man må kunne karakterisere som en populær og anerkjent forfatter i Norge. Etter suksessen med Neshov-trilogien, som også er blitt filmatisert, vil hun være blant de etterspurte og mye solgte forfatterne nesten uansett hva hun leverer.
Jeg har lest det meste av det Ragde har skrevet, og hun har gitt ut mye bra. Det beste hun har skrevet er ”Arsenikktårnet” etter min mening, men ”En tiger for en engel”, ”Zona frigida”, ”Berlinerpoplene” og ”Eremittkrepsene” er også gode bøker.

NATTØNSKET er blitt lansert som en kjærlighetsroman og handler om Ingunn som går i sitt trettiniende år. Hun er singel og ønsker ikke noe varig forhold til noen mann. Hvorfor har hun analysert seg fram til og dette legges fram i en overtydelig og litterært sett uelegant forklaring ganske tidlig i boka. Det har seg nemlig slik at Ingunn er redd for å vise seg sårbar og hun er redd for å bli avvist. Derfor slår hun alltid opp med kjærestene sine, før de rekker å slå opp med henne. Men hun tørster stadig etter sex - i en slags bipolar syklus får vi inntrykk av, der hun i perioder kjenner seg mett og trives som avholdende, for så å veksle over i en vanvittig hunger etter sex i andre perioder. I disse hungerperiodene boltrer hun seg ukritisk med hvem det skal være, slik det framstilles i boka. Mellom oss sagt virker hun ikke riktig klok – hun gir blaffen i seksuelt overførbare sykdommer, bruker ikke kondom fordi det er ekkelt.
Det virker også temmelig risikabelt at hun får kontakt med menn på nettet som hun ber hjem til seg, i leiligheten. Dette er slett ikke bra. Men det skjer ikke noe galt med Ingunn, selv om hun tar sjanser. Neida.
Omtrent halvparten av boka er skildringer av forhold Ingunn har og har hatt.
Det blir mye erotikk, og selv om det er friskt og freidig blir det faktisk kjedelig, siden det blir så mye og for så vidt repeterende.

Ingunn har kvinnelige kolleger som ikke forstår at hun kan orke eller våge å leve som hun gjør. I samtaler med disse kollegene får vi servert forsvarstale etter forsvarstale fra Ingunn. Hun virker overbevist og tilfreds, og hun mener at det er best å leve alene og bare ha seg når man har behov.
Men i midtdelen av boka svinger forsvarstalene mer over til en slags debatt, der Ingunn innrømmer at hun skjønner at andre reagerer og hun også kan lure på seg selv iblant, om hun er helt rett navla?

I en sånn grublefase innser Ingunn at hun lever usunt. Her starter romanen på et hastig og usannsynlig vendepunkt.
For å gjøre noe med det usunne livet kjøper Ingunn staver. Hun vil begynne å gå med staver i marka. Den aller første kvelden hun er ute med stavene sine møter hun en hund, et barn og dette barnets far. Et skjebnemøte, skal det vise seg.

Det er vanskelig å skrive mer om hva boka handler om uten å røpe hvordan det slutter. Jeg synes Ragde fører et lett og lettlest språk, slik hun pleier - det flyter godt. Det er litt sjargong, engelske ord og noe "søl" i språket her, men for det meste er det ryddig og greit det hun skriver. Men det er ingenting som glitrer i denne boka; Ragde er ikke så god som jeg vet hun kan være.
Også når det gjelder handling og innhold må Ragde tåle at jeg forventer mer fra henne enn det hun har prestert her. Både innhold og språk burde det vært arbeidet mer med.
Boka er tidvis kjedelig, fordi det er så mye likt, nærmest gjentakelser. Det er mye erotikk i første halvdel, og mange forsvarstaler – argumentasjon for at Ingunns liv er spennende, fantastisk og mye bedre enn ”vanlige” kvinners liv.

Og slutten... Jeg beklager, men den står ikke til troende. Det snur for brått og mannen hun møter er en klisje; han er rett og slett ikke mulig.
I det hele tatt henger ikke boka sammen – den kalde sexatleten Ingunn som presenteres i første halvdel kan ikke så plutselig bli den elskelige engelen Ingunn som boka ender opp med. Jeg tror i alle fall ikke på dette og kjenner at jeg er skuffet over Ragde idet jeg legger fra meg boka.

lørdag 22. august 2009

"Herre" av Niels Fredrik Dahl



Det er første gang jeg leser noe av Dahl, men jeg er fristet til å lese mer! Boka her har overbevisende, sikkert, poetisk og vakkert språk. Og et spennende persongalleri.

Dette er en historisk/biografisk roman som omhandler Bernhard Herre, en mann som var ulykkelig forelsket i Camilla Wergeland (senere Collett) og – om denne romanen gir et korrekt inntrykk – en slags stakkarslig beundrer og omgangsvenn av Johan Sebastian Welhaven. Camilla var forelsket i Welhaven, og Herre kom nær henne ved å pleie omgangen til Welhaven og fungere som en slags mellommann og budbringer mellom de to.
I boka begynner Herre å forfatte egne brev til Camilla, angivelig skrevet av Welhaven, fordi han ikke synes Welhaven elsker henne nok eller behandler henne kjærlig nok.

Vi får også stifte bekjentskap med Henrik Wergeland, Camillas bror, og han virker som en fargerik person, for å si det mildt! Faktisk ble jeg nysgjerrig på å lese mer om Wergeland, og har lånt et par biografier om ham. (Jeg har allerede funnet ut at Wergeland faktisk hadde hoggorm som kjæledyr – hoggtennene var for øvrig trukket ut.)

Dette er en stemningsfull roman, med nerve og tilstedeværelse i hver setning. Likevel får jeg på samme tid følelsen av å observere som gjennom et slør, for det er noe distansert med måten scenene, personene og øyeblikksbildene er tegnet. Jeg synes det kler fortellingen, og underbygger ”ektheten” – forfatteren lever seg inn i andre menneskers tanker og følelser – mennesker som faktisk har levd, og da er det godt at beskrivelsene ikke er for bastante, men mer antyder hvordan personene var og hvordan de levde.

Romanen hopper en del i tid – hvilket år Dahl skriver om gjøres det rede for, så denne hoppingen burde ikke være altfor krevende for leseren.
Boka er tykk, men det er mye luft på sidene og tomme sider mellom kapitlene, så boka er ikke avskrekkende lang.

Kjærligheten Bernhard Herre føler for Camilla er, så vidt jeg forstår, en historisk kjensgjerning, og det er kanskje derfor Dahl ikke beskriver eller forsøker å gå inn i denne følelsen slik at jeg tror på den. Det nevnes noe om at Camilla er vakker, at de har vanket så mye sammen og kjent hverandre i den lykkelige tiden – og det er scener der de av ulike årsaker omgås nokså intimt. Likevel får jeg ikke til å tro på eller leve meg inn i den kjærligheten Herre følte for henne. Camilla blir for fjern (et vakkert objekt der borte et sted) og som et tomt skall – men så kan det jo også være at Herres forelskelse aller mest var i forelskelsen selv?

Jeg stiller meg også spørsmålet: Hadde denne romanen vært like interessant om den omhandlet ukjente mennesker? Jeg tror kanskje ikke det. Vi liker vel egentlig å kikke nysgjerrig inn i livet til ”kjendiser”, mer enn vi fatter interesse for ukjente menneskers skjebner.

onsdag 12. august 2009

"Døden ved vann" av Torkil Damhaug



Dette var første gang jeg leste noe av Damhaug. Han er lege og har gitt ut flere bøker tidligere – tre ”vanlige” romaner, og dette er den andre kriminal-romanen hans.

Denne romanen har jeg lest og hørt skal være svært bra, og jeg fikk lyst til å prøve den. Starten var passe gåtefull og nervepirrende, slik at jeg bare måtte fortsette.
Utover i boka er det partier hvor jeg føler at handlingen står mer stille og det går trått å lese, men så kan det uventet dukke opp noe og fortellingen får ny fart.

Damhaug skriver ikke spesielt pertentlig og ordentlig – han har mange ufullstendige setninger, noe som gir en maskulin, brysk, hoggende stil. Eller kanskje ”effektiv” er ordet?
De korte setningene kan jo gjøre sitt til at rytmen jages opp og det blir avveksling til langsommere partier, der det ikke skjer så mye spennende. Personlig liker jeg språk som er mer fullstendig og ”korrekt”. Hvis språket i en roman er gjennomført og godt, så glir det så lett og umerkelig unna at du nesten ikke reflekterer over hvordan språket er, bortsett fra at det er bra. Her tenker jeg mye på det, og det forstyrrer til en viss grad. Men det kan være bare meg og mine preferanser.

Jeg vet ikke om jeg kan si det er så mye som skiller denne kriminalromanen fra andre av samme slag, men den er velskrevet og godt komponert, og jeg kan absolutt anbefale den til lesere som liker krim.

"Sex, død og ekteskap" av Jon Øystein Flink



Dette er en bok av typen jeg ikke pleier å lese. Det er fordi jeg sjelden klarer å få særlig mye ut av bøkene til de såkalt ”kritikerroste, unge forfatterne” – jeg må kanskje vedgå at jeg har en slags fordom der?
Grunnen til at jeg tok med boka hjem likevel, var at jeg skulle høre Flink på en bokkveld og ville vite noe på forhånd om hva og hvordan han skriver.
Jeg vil likevel påstå at jeg forsøkte å nærme meg boka med en positiv og velvillig innstilling, selv om jeg altså vanligvis ikke kaster meg over denne type bøker.

Denne boka er innadvendt. Det er som om forfatteren skriver i et rom der han sitter alene, eventuelt sammen med noen få andre som er innviet i hva dette dreier seg om.
Jeg får i alle fall en følelse av å være utenfor fordi jeg ikke får tak på hva forfatteren egentlig prøver å si eller fortelle – hva ligger under.
Bitevis vekker teksten interessen min, men det er hele tiden en klagende, livstrøtt undertone hos jeg-personen som gjør at jeg opplever boka som overflatisk, provoserende og negativ.

Apropos ”negativ”, så er kanskje det et spor. Jeg-personen i boka gir råd til ei trettenårig jente som skal sende inn en novelle til en konkurranse:
"Helt avslutningsvis minner jeg henne på at alle kan skrive god litteratur hvis de bare gidder, men det aller vanskeligste, det er å skrive negativt, og dette vil du skjønne når du blir litt eldre, sier jeg til henne: Det er bare den negative litteraturen som er verdt å lese.
Folk leser side opp og side ned med oppbyggelig, forførende og såkalt "god" litteratur, men det er bare den negative, på mange måter "dårlige" litteraturen som virkelig har livets rett, og det er bare hvis du strekker deg etter den, at du kan oppnå en tilfredsstillende tilværelse som forfatter.
"

Forsøker Flink å skrive Sex, død og ekteskap etter denne oppskriften tro?
Folk flest pleier å velge bøker stikk motsatt av det jeg-personen i denne boka mener hadde vært best for oss – folk velger lesestoff som bekrefter det de allerede "vet" og folk flest holder seg til å lese det de vet at de liker. Slik er jeg selv også, men leser jeg bare dårlig litteratur av den grunn, og er jeg en dårlig, lite lærd leser?
Er litteratur god, bare når den provoserer og når leseren settes på prøve og utfordres? Etter min mening er det ingen automatikk i dette – for det vil være ulike ting som provoserer og utfordrer ulike lesere.

Språket i boka er meget godt. Det flyter lett og uanstrengt, slik jeg liker det.

Til konklusjonen: Jeg synes altså at dette er en innadvendt og selvsentrert tekst. Jeg føler ikke at Flink skriver for noen andre enn seg selv, bortsett kanskje for kritikerne - enten han mener å ha gjennomskuet dem og erter dem med denne boka, eller han virkelig ønsker å gi dem noe de pleier å like.

Etter å ha hørt Flink fortelle om boka fikk jeg opplysninger som gjør at jeg ser annerledes på den. Flink sa at han skrev denne boka da han var nedfor, deprimert, langt nede. Da er boka kanskje å forstå som en beskrivelse av hvor vond og meningsløs tilværelsen kan fortone seg når man ikke er på høyde med seg selv.
Med denne viten innabords har jeg medfølelse for Flink, men fremdeles kjenner jeg det som at boka ikke nådde inn til meg.