onsdag 22. juli 2009

Lesing på solsenga

Sommer og ferie er lesetid… To uker på solsenga ved bassenget hadde ikke vært det samme uten bøker!

Første boka jeg leste i løpet av årets sol- og badeferie var ”Levende begravet” av Peter James. Den var ”klaustrofobisk spennende” i åpningen. Det gikk ikke fullt så lett hele veien i boka, men alt i alt var dette en OK spenningsroman. Språket var dessverre ikke spesielt bra – typisk oversatt i hastverk av en eller annen grad.

Den andre boka jeg leste var ”Tyskungen” av Camilla Läckberg. Denne kjøpte jeg i fjor da vi ferierte ei uke like i nærheten av Fjällbacka, som er stedet Läckberg vokste opp og stedet hun bruker i bøkene sine til å stedfeste alle mordene og fælslighetene hun bygger romanene sine rundt. Jeg hadde fra før lest et par av hennes bøker på norsk, og syntes ikke språket i bøkene var all verden. Særlig syntes jeg dialogene ”haltet” – en slags umusikalitet eller dårlig rytme – jeg kan ikke helt forklare hva jeg reagerte på. I alle fall hadde jeg opparbeidet en nysgjerrighet etter å sjekke hvordan Läckberg er i originalpakning, og svensk er jo uansett et vakkert språk som det ikke er særlig vanskelig for oss nordmenn å forstå.
Konklusjonen vedrørende språket er: Jeg synes Läckberg så absolutt er bedre på svensk.
For øvrig: Personlig har ikke jeg noe imot kriminalromaner som fletter inn forbryternes og etterforskernes privatliv, men i denne boka synes jeg det blir litt for mye av det gode. Periodevis blir dette en nokså snakkesalig bok, slik det sludres i vei for eksempel om Majas fødselsdagsselskap der Ericas svigermor er så ”tåpelig” at hun gir Maja klær i gave. (Noe jeg synes er skrekkelig påstått, ikke bare fordi det er politisk ukorrekt – jeg kjenner flere barn som faktisk liker myke pakker.) Videre får vi nok en gang beskrevet Mellbergs hentesveis som stadig kommer på ville veier, og nå har han dessuten, motvillig, blitt reserveeier for en herreløs hund. Morsomt, men… Vi får også høre mye om Patriks vanskeligheter med å være ”bare” hjemme i perioden han har pappapermisjon – politiarbeid er jo så spennende, må vite. Særlig mord.
Jeg gremmer meg dessuten over Patriks og bibliotekar Christians utrolig slappe holdning til taushetsplikten. Det er ikke bra at Läckberg bare kjører løs med dette uten å gi noen slags forklaring eller unnskyldning for hvorfor de ikke opptrer mer profesjonelt.

Neste bok i ferielektyren ble ”La den rette komme inn” av John Ajvide Lindqvist. Boka kjøpte jeg mest fordi jeg trodde den ville falle i smak hos mannen min, for min egen del tenkte jeg at jeg kanskje kom til å synes den var for rå, usannsynlig eller spesiell – den handler tross alt om vampyrer. Men saken er at jeg likte boka kjempegodt; dette var rett og slett en råspennende bok som jeg slukte i løpet av kort tid – ”umulig å legge fra seg”, som man sier.

Jeg snoket i det bittelille hotellbiblioteket på feriestedet, der man bare kunne låne med seg de bøkene man hadde lyst til å lese, og der sto faktisk ”Sjöjungfrun” av Camilla Läckberg – den føles ny og frisk, siden den kom på norsk nå i 2009, med tittelen ”Havfruen”.
Begynte kanskje å bli litt vel mye Läckberg på en gang, men dette var en bedre bok enn ”Tyskungen” – ikke fullt så mange digresjoner her. Men slutten… Fy, Camilla… Det skulle vært forbudt å avslutte ei bok slik – slutten henger fullstendig i luften (selv om kriminalhistorien er ryddet opp og i orden) og det er fryktelig å vite at du må vente sannsynligvis mer enn ett helt år på å få vite hva som skjer videre med Erica, søsteren Anna og Patrik, som alle tre ser ut til å være i livstruende situasjoner idet boka slutter. Der var du grusom mot leserne dine, Läckberg!

Jeg begynte på ei bok til, som jeg kjøpte i kiosken på hotellet der i syden, men den var såpass dårlig at jeg ikke vet om jeg kommer til å fullføre den. Den heter ”De overlevende” og er skrevet av Lisa Gardner.

lørdag 4. juli 2009

"Lucifers evangelium" av Tom Egeland


Egeland er en forfatter jeg har lest det meste av. Jeg synes det han skriver er vel verdt å følge med på. Egeland er også en dyktig blogger som (blant annet) raust deler med andre sine erfaringer rundt forfatterskapet. http://www.forfatterbloggen.no/roller/egeland/
Bøkene hans får gode anmeldelser, han selger bra og han sier at han ønsker å dyrke den gode fortellingen. Han er rett og slett en forfatter man ser opp til.
Egeland har for øvrig egen hjemmeside: http://www.tomegeland.com/no/

Jeg leste ikke debutboka hans da den var ny, men først for to-tre år siden (”Ragnarok” – utgitt første gang 1988 under tittelen ”Stien mot fortiden”). En original ide til en spennende historie, som han helt sikkert kunne fått mer ut av i dag; det er tydelig at forfatteren har utviklet seg i en positiv retning siden debuten.

”Lucifers evangelium” begynte jeg på, samtidig som jeg holder på å lese ”Paktens voktere” (2007). ”Paktens voktere” sliter jeg litt med, må jeg innrømme – jeg fikk følelsen av at boka var mer en samling ”transportetapper” enn godt regissert og meningsfylt handling. Hovedpersonen Bjørn Beltø starter opp med et første spor, tyder koder, leter, finner flere spor som må tydes, leter videre, finner nye spor og så videre. Jeg synes boka blir noe programmatisk og dermed lite spennende, men så må jeg også innrømme at sjangeren ikke er helt min favorittsjanger. Her må du like gåter, myter, symboler, rebuser, teksttyding og historie. Ikke at jeg ikke liker alt dette, men det kan vel bli for mye av det.
”Lucifers evangelium” er slett ikke slik som ”Paktens voktere”. Her tør Egeland å ”hvile” mer i en og en scene, han kommer med mer utdypende personkarakteristikker som gir historien liv og fylde, og oppbyggingen av historien er finurlig og meget dyktig gjort. Bjørn Beltø er hovedpersonen som vet at manuskriptet han har fått tak i er kontroversielt og det må forhindres at det havner på gale hender. Stort mer vet han ikke i utgangspunktet, og bit for bit, samtidig med at Bjørn Beltø finner eller får informasjon, får også vi lesere kjennskap til hvorfor manuskriptet er ettertraktet og hvorfor ikke feil personer må få kloa i det.
Mens jeg leser gjetter jeg hvilken vei det bærer og tror stadig jeg vet hvor historien skal ende, men siden forstår jeg at jeg trakk for raske slutninger. Boka er hvileløst spennende – her skjer det noe hele tiden, og det er så å si ingen kjedelige øyeblikk.
Stemningen i boka fra starten tilsier at det ligger noe skjebnesvangert og venter på oss – så vi føler nerver; vi blir urolige og engstelige for hva vi har i vente. Samtidig greier Egeland å legge til en humoristisk undertone som gjør oss litt mer bekvemme – det er jo tross alt en underholdningsroman!

Dette er en historie om kampen mellom det onde og det gode, og jeg merker at jeg får satt i gang noen interessante tanker rundt uttrykket ”Som Fanden leser Bibelen”. Gå løs på en tekst med visse forhåpninger eller fordommer om hva du vil finne, og du finner det! Les alt med en negativ innstilling, og tro at teksten skal gi deg ryggdekning for dine ”onde hensikter” – du finner det garantert, bare teksten er åpen nok. Åpne tekster gir leseren stort tolkningsrom, og ulike mennesker kan komme til vidt forskjellige meningsinnhold i en og samme tekst.

Konklusjonen: Dette er en spennende og underholdende roman, samtidig som den setter i gang tankevirksomheten rundt interessante tema. Anbefales!