fredag 26. juni 2009

"Pondus. Eliteserien 3" av Frode Øverli



Det er ikke stort å skrive om denne - den er bare helt herlig, som vanlig når det er Pondus! Jeg ler og koser meg; dette er humor av ypperste sort! :-)

mandag 22. juni 2009

"Dby" av Taran L. Bjørnstad


”Dby” er Bjørnstads tredje bok for ungdom. De to første heter ”Flaut” (2004) og ”Salto” (2006). Forlaget presenterer boka (på omslaget – ikke på tittelbladet) som en roman, men den er bygd opp etter samme lest som de to første og kan heller beskrives som en samling av fortellinger, som henger sammen gjennom persongalleri, tid og sted.
I denne boka er det sju ungdommer som er på samme fest, og som gjør ulike valg eller gjør noe for første gang. Disse sju har hvert sitt kapittel, eller fortelling i boka.
De to første bøkene til Bjørnstad var jeg udelt begeistret for (slik jeg husker det nå, i alle fall) – språket var godt og gjennomarbeidet, temaene som ble tatt opp fenget, og personene var interessante å bli nærmere kjent med.
Jeg synes ikke Bjørnstad har lyktes fullt så godt denne gangen. Språklig virker det som om hun har hatt det mer travelt.
Det er vanskelig å huske nå om hun brukte så mange kule og ungdommelige uttrykk i de to første bøkene, men i denne boka er det en del av sorten, i tillegg til at det slenges på engelske uttrykk her og der. Meningen er selvfølgelig å gi teksten et undommelig uttrykk. Det er mulig hun lykkes - siden det for meg blir så jeg føler meg ekstra gammel innimellom. Ellers har slike uttrykk lett for å bli tom staffasje og skroter ned det inntrykket man ellers har av teksten, som at den virker gjennomarbeidet og med høy bevissthet og tilstedeværelse. Jeg tror gjerne at forfatteren kjenner godt til hvordan dagens unge snakker, men ikke helt klarte å legge alle disse uttrykkene naturlig inn i teksten. Tekstens stil for øvrig er hva vi kan karakterisere som ”pent bokmål”. Kanskje det er kontrasten mellom det "pene bokmålet" og de mest kule uttrykkene som blir for stor?
Til sammen blir det mange av de alvorlige tema som behandles, og det blir litt tungt stoff og mye på en gang – mektige porsjoner, rett og slett. Jeg skulle ønske Bjørnstad kunne valgt ut en av personene med tilhørende tema, og fordypet seg grundigere i denne ene – gjerne fylt en hel roman med bare en av ”skjebnene”. Slik jeg ser det, ville det være et skritt videre i forhold til det hun har laget så langt. Ideen med å skrive historiene til en gjeng ungdom og samle dem til en "roman" er grei nok, men jeg ønsker som sagt at hun kunne gå mer i dybden.
Til tross for de små innvendingene jeg kommer med her vil jeg absolutt anbefale boka!

søndag 21. juni 2009

"Kampen om Sydpolen" av Tryggve H. Gran

Denne boka ble utgitt i 1961, og Gran forteller her historien om Sydpolens oppdagelse og utforskning, fra Diaz’ passering av ekvator i 1470 og fram til Scott og Amundsen kom helt inn til polpunktet i 1911-1912.
Største delen av boka er viet Scott og Amundsens ekspedisjon, naturlig nok, siden Gran selv var med i Scotts ekspedisjon som skiinstruktør. Han var ikke med på selve sydpolsferden, men han var med i gruppa som la ut for å lete etter Scott og de fire som var med ham, da det ble klart at de ikke hadde overlevd ute i isødet.
Å lære engelskmennene skisportens kunster var nok ikke den enkleste eller mest takknemlige oppgave. Kanskje var det mangel på motivasjon, eller manglende tro på at "treplankene" kunne utgjøre noen forskjell?

Grans framstilling av ekspedisjonen tilkjennegir ikke noe særlig utenom det jeg visste fra før. Det er tydelig at Gran hadde stor respekt for Scott, og det å komme med negative beskrivelser virker uaktuelt.
Mens jeg leser er det noen spørsmål som dukker opp på nytt, og som jeg tror er hovedårsaken til at jeg stadig vil lese denne historien om igjen i ulike varianter.
Var det tilfelle at Evans fikk et mentalt sammenbrudd etter at gruppa kom til Sydpolen og skjønte at de kom etter nordmennene, eller var han rett og slett gal av sult? Evans var den store og sterke av dem, men han fikk ikke mer mat enn de andre. "Større maskiner trenger mer drivstoff", men Evans fikk ikke mer enn de andre, og måtte ha blitt preget og plaget av sult mye tidligere enn de andre. Eller var det nederlaget ved å komme som nummer to som tok knekken på ham? Eller var det såret i hånda og frostskadene, eller skjørbuk? På turen tilbake fra polpunktet falt han og slo hodet, og sannsynligvis ble han så skadet av dette fallet at det var det som avslutningsvis tok livet av ham. Men før han døde hadde han sinket hele ekspedisjonen.
Hvordan føltes det? De visste at mannen sinket dem, de visste at sannsynligheten for at han ville overleve og klare veien tilbake til sivilisasjonen var ytterst liten. Likevel kunne de ikke gå fra ham og etterlate ham hjelpeløs.
Dette må man jo beundre dem for. At de ikke forlot ham, at de fremdeles var mennesker og medfølende, selv om de altså risikerte sine egne liv.

Senere var det Oates som fikk problemer. Han strevde videre, dag etter dag, men han sinket gruppen. Til slutt ba han om å få bli liggende igjen i soveposen sin da de andre skulle starte neste dags marsj. De andre ville ikke dette. Oates valgte da å forlate teltet, uten beskyttelse mot vind og kulde. De andre visste at han gikk ut for å dø. Dette måtte de ta imot som en gave og en mulighet for dem selv til å komme seg videre og berge egne liv. Men forlate ham aktivt ville de ikke. Nok en gang et tegn på at de var mennesker og gentlemen til det siste.
Eller? Var de sløvet av sult og utmattelse? Det er vanskelig å tenke klart og resonnerende når man er så langt nede som disse var. Eller hadde de gitt opp og tenkte at det skjer, det som skal skje?

Gran var altså med på ekspedisjonen som la ut for å lete opp Scott. Da de fant ham, Wilson og Bowers, lå de døde i teltet i soveposene sine. I følge Gran lå Wilson og Bowers godt nedpakket i hver sin sovepose, mens Scott var halvveis ute av sin. Det virket som om Wilson og Bowers hadde sovnet fredelig inn, mens Scott muligens hadde hatt en stri dødskamp.


Scotts grav

søndag 14. juni 2009

"Skriv revytekster!" av Linda Lillevik

På scenen sto en skjør og vever liten kvinne. Hun var så gammel at hun skalv helt ned i spaserstokken hun støttet seg på. Med følsomt bevrende røst begynte hun å synge: ”Æ e så stinn av alt det som æ angre på at æ renn over snart…”
Det var i mars 2008, ”Hælsikes kvinnfolk” var på bytur, til selveste hovedstaden, for å opptre på Chat Noir. Det var litt av en happening, og gjett om jeg var glad for at jeg var der!
Jeg satt i salen sammen med en god venninne, og den gamle, skjøre kvinnen på scenen var gestaltet av Linda Lillevik, ei felles venninne og tidligere studiekamerat av oss.

Jeg var stolt og beveget; Linda hadde skrevet nesten alle revynumrene gruppa opptrådte med den kvelden, og det ene nummeret var akkurat like mye høydepunkt som det forrige. Jeg lo og gråt om hverandre. Selvfølgelig var det spesielt for meg, som kjenner Linda så godt, men det virket som om alle i salen var akkurat like begeistret.
Det som gjør at jeg av og til ler så jeg gråter og kjenner vemod midt inni latteren, er det alvoret som ligger i bunnen av Lindas tekster. For eksempel ”Angrepillen” som handler om den gamle kvinnen som er så stinn av anger at hun kunne ønske seg en angrepille hun kunne ta for å komme over det hele. Helt til slutt forstår vi at dama mest av alt angrer alt det hun ikke gjorde - at hun ikke levde litt villere (les: sto i med flere mannfolk når ektemannen var ute på fiske) da hun var ung. Og det er dette vi intuitivt vet – det er alt man ikke gjør eller forsøker seg på som man angrer på senere, eller hva?
Dette nummeret framførte altså Linda selv, på en rørende og innlevende måte som gir deg en følelse av at det hele kunne vært en sann fortelling om en sann skjebne.

En annen favoritt må være nummeret ”Bare en mann”. Her kjente jeg meg dessverre altfor godt igjen! Sangen, som går til melodien ”Bare en mann” av Bjørn Eidsvåg, handler om den premenstruelle samboende eller gifte kvinne. Hun prøver så hardt hun kan på å være snill og god mot mannen hun faktisk elsker. Det er bare at når hormonene raser er det så lett å ønske livet av ham fordi han slurper, smiler eller puster(!), for ikke å forglemme når han ikke kan huske hva hun sa den gangen på badet… for ett år siden!

Omslagsbildet viser den premenstruelle "søtnosen" slik Dagfinn Bakke ser henne...

Hvorfor Linda lykkes så godt med sine humoristiske tekster tror jeg er fordi hun bruker små, nennsomme grep. Hun er aldri voldsom eller brautende, det er ingen store, teatralske geberder eller ville overdrivelser. ”Less is more”. Hun overlater mye til vår egen fantasi og fatteevne, overforklarer ikke. Og så er det selvfølgelig de alvorlige tema som ligger i bunnen og som får humoren til å tindre lyst opp mot den mørke bakgrunnen.

Nå har Linda gitt ut boka ”Skriv revytekster! : en eksempelsamling”, illustrert av Dagfinn Bakke og med forord av Arthur Arntzen. Her publiserer hun en del av tekstene hun har laget, og for de fleste av dem kommenterer hun litt om melodivalg, noe om hvorfor og hvordan teksten er blitt til, og noen tips på tampen. Boka er ment som inspirasjon og hjelpemiddel for andre som har lyst til å skrive revytekster. Ei veldig fin bok er det blitt; denne kan være til nytte og glede for mange.

tirsdag 9. juni 2009

"Scott og Amundsen" av Roland Huntford



Scott og hans menn på Sydpolen.
De ser slitne og bedrøvede ut.


I vinter oppdaget jeg at jeg har en nerde-interesse, nemlig interessen for historier om polferder, og aller helst vil jeg lese om kappløpet mot Sydpolen – kampen mellom Robert Falcon Scott og Roald Amundsen om hvem som kunne plante flagget først på verdens sydligste punkt.
Det er mange fascinerende elementer ved historien - og det er mye å undre seg over. Hvorfor var disse mennene så oppsatt på å dra ut i isødet? Jeg tenker ikke bare på lederne for ekspedisjonen, men også mennene som ville være med. Flere hadde deltatt på slike reiser tidligere, og enda var de ikke lei av strev og slit i snø og kulde. Var det eventyr og berømmelse som lokket? Var det erobringen av nytt land som var det viktige? Ga det et særlig adrenalinkick å utsette seg selv for livsfare? Var det noe annet som lokket i isødet - stillheten, kulden, renheten i den urørte, uoppdagede villmarka?

Før jeg leste ”Scott og Amundsen”, har jeg sett filmene/seriene "Kappløpet mot Sydpolen : Scott vs Amundsen" og "Et iskaldt kappløp". Den første filmen er et dokudrama og har fullt opp av kjente norske og engelske skuespillere, og selveste Amundsen spilles av Sverre Anker Ousdal. Den andre filmen er en form for rekonstruksjon av de to sydpol-lagenes reise i 1911-1912. Med denne rekonstruksjonen forsøkte man å finne ut mer om hva det var som gjorde at Scott mislyktes, og Amundsen lyktes.
Jeg har også lest Kåre Holts roman "Kappløpet", "Den siste reisen :
kaptein R.F. Scott's dagbok" og Tor Bomann-Larsens biografi om Roald Amundsen.

Særlig etter å ha lest Huntfords bok synes det helt klart at Scott ikke mislyktes på grunn av uflaks og mye dårlig vær, som han selv skyldte på. Amundsen planla grundig og omstendelig, og la inn gode sikkerhetsmarginer. Scott planla tilfeldig, la ikke inn sikkerhetsmarginer når det gjaldt rasjoner av mat og brensel, og satset på et innfløkt transportsystem der både motorsleder, ponnier og hunder inngikk i planen, men det aller viktigste: mennene skulle selv stå for mye av sledetrekkingen, og det siste stykket inn til sydpolen var det bare menneskekraft han satset på.
Av flere grunner trodde ikke Scott at hunder var noe tess - og snudde dermed ryggen til det tidligere polfarere hadde erfart, nemlig at hunder var det eneste som gjaldt i det strenge klimaet. Ponniene, som Scott var så overbevist om ville gjøre susen, tålte ikke kulden - hester svetter gjennom pelsen, mens hundene transpirerer gjennom tunga når de peser. Dette førte til at på ponniene frøs svetten til is på kroppen, og de led som følge av dette. Hestehovene gjorde det vanskelig å forsere snødekket terreng; beina skar gjennom snø og skare og de forsvant ned i snøen til buken ved enkelte partier og snøforhold. Motorsledene (som Amundsen var redd skulle gi Scott en uslåelig fordel) var ikke nok utprøvd. Scott hadde hatt dem med til Fefor i Gudbrandsdalen og prøvekjørt dem, men underlaget i terrenget inn mot Sydpolen var av en ganske annen og mer krevende beskaffenhet. Motorsledene var ikke nok testet på andre måter heller, så maskineriet fusket stadig.
Og menneskekraften; Scott anså det som edelt og rent at mennene selv, alene, skulle gå inn til Sydpolen og trekke med seg det de trengte av mat og utstyr. Hva han ikke heftet seg nevneverdig ved, var at dette betydde at sikkerheten ble mye dårligere - når mennene trakk gikk det for sakte, de ville bruke lang tid og været ble tøffere når sommeren gikk mot slutten. Mennene fikk dessuten altfor lite mat. Det å trekke sledene var beinhardt slit, og de forbrant hele tiden mer kalorier enn de fikk inn. De ble rett og slett sulteforet. Scott visste heller ikke nok om trygt kosthold i forhold til skjørbuk, noe man antar at Scott og de fire han hadde med seg inn til polen alle led av i mindre eller større grad. Amundsen visste ikke helt beskjed om vitaminer og den slags han heller, men han hadde merket seg at ferskt kjøtt var kost som holdt skjørbuken unna. Nordmennene hadde også med bær og syltetøy som de fikk i seg mens de lå i vinterleiren før sydpolsferden.

Roald Amundsen kom først til Sydpolen.14. desember 1911 var punktet nådd, mens Scott ikke nådde fram før 17. januar 1912. Scott og hans menn oppdaget snart at nordmennene hadde vært der før dem.
Mange ville ha det til at skuffelsen over nederlaget var så stor at Scott nærmest mistet lysten til å returnere til sivilisasjonen. Å komme først hadde betydd så mye at nå kunne det være det samme med alt.

Da det senere ble kjent at Scott og de fire mennene som var med ham til Sydpolen var omkommet, fikk Scott nærmest heltestatus i hjemlandet. Innsatsen deres hadde vært heroisk, mente man. Og man mente at Amundsen var en snik. Først lurte han alle med å si at han skulle nordover, mens han i virkeligheten planla å reise sydover og konkurrere med Scott om å komme først til polpunktet. Dessuten var han så sleip at han brukte hunder, som han pisket og fikk til å dra seg fram til målet. Ikke nok med det: Han slaktet mange av hundene, og brukte dem til mat både til seg selv og sine menn, samt til de gjenlevende hundene.

Roland Huntford synes ikke Scott var noen helt. Nå er det også såpass lenge siden Scott døde, at det ikke koster så mye å si det rett ut, hvordan han egentlig var. Amundsen blir av Huntford ganske panegyrisk hyllet som en solid planlegger og dyktig leder. (Amundsen hadde nok sine sider han også, som Bomann-Larsen i biografien om Amundsen kommer inn på; disse mer negative sidene bryr ikke Huntford seg om å beskrive i detalj.)
Man kan uansett trekke konklusjonen at Amundsen lyktes fordi han var dyktig, mens Scott mislyktes fordi han ikke forsto hvor farlig det var å dra ut i isødet uten skikkelig utstyr, uten sikkerhetsmarginer og uten en vanntett plan, både for ferden inn mot polen, og tilbake igjen. Uansett om Scott var en dårlig leder, uklok og lite flink, så kan man ikke unnlate å føle medlidenhet med ham og den skjebnen han og hans menn led. Dagboka hans gir oss inntrykk av en mann som stoisk møtte døden, da han innså at det ikke fantes noen annen utvei.

”Scott og Amundsen” gir en ryddig og grei innføring i historien om de to polfarernes liv og virke. Vi følger vekselsvis Scott og Amundsen – vi blir kjent med dem fra tida før ekspedisjonen, følger dem i planleggingen og gjennomføringen av reisen.

Slik vi liker å se nordmenn: rolige, sterke, solide. Her har Amundsen og kompani plantet det norske flagget på verdens sydligste punkt

mandag 8. juni 2009

"Visning" av Lars Saabye Christensen


Lars Saabye Christensen. En lur og klok ordkunstner

LSC er en forfatter jeg liker å følge med på. Jeg har lest det aller meste av det han har skrevet – i alle fall av romaner og noveller.
Akkurat denne boka var jeg ikke så ivrig etter å se nærmere på, etter oppslag i aviser og bokhandelblad som fikk dette til å framstå som en erotisk roman. Noen har tydeligvis den ideen av sex selger mer enn alt annet?
Det stemmer nok at det finnes en tilhengerskare for erotisk litteratur der ute, men man må ikke selge inn en roman som erotisk, når den ikke er det! Å gå i gang med en bok med gale forventninger – det pleier å gå galt.
Jeg lurer på om det er det som ligger bak slaktet i Dagbladet. "Dørgende kjedelig" mener anmelderen der at boka er.

”Visning” er ikke en erotisk roman. Hvis du nærmer deg boka i den tro at det venter deg masser av dampende erotikk fra første til siste side, så blir du garantert skuffet. Spenningen i boka ligger ikke i sexen som hovedpersonene, samboerparet Will og Cathrin, utfører eller fantaserer om å utføre mens de er på visning i hus og leiligheter som er til salgs. Spenningen ligger i helt andre sider ved fortellingen.
Hovedpersonen og jeg-forteller i romanen er Will. Han har vært sammen med Cathrin i fire år, og det virker som om hun er den sterke i forholdet. Hun er fra beste vestkant av Oslo, mens han er - skrekk og gru - fra landet, fra Hurdal. Hun har pengene og hun eier leiligheten de bor i. Hva han har å by på av sterke sider og kvaliteter er temmelig diffust - for Will også, virker det som.

Will synes redd for å miste Cathrin. Når hun foreslår at de skal gå på visninger, enda de bor i en stor og flott leilighet, og han etter hvert forstår at grunnen hennes er at hun fantaserer om å ha sex mens andre mulige boligkjøpere sirkulerer i leiligheten rundt dem, tror han at hun muligens kjeder seg i forholdet. Og han blir med på leken, sikkert fordi han er interessert i å holde på henne og tror at dette er veien. Det virker ikke som om Will er spesielt ivrig i utgangspunktet, på å holde på med denne typen sex selv.

Spenningen ligger i bokas komposisjon og fortellerteknikk. Will er i romanen både jeg-fortelleren og den middelmådige filmmanusforfatteren, og forteller på denne måten med to stemmer. (Eller kløvet tunge?) Det er fascinerende å se hvordan en filmmanusforfatter og en "vanlig" forfatter jobber på hver sin måte med den samme historien.
Fortellingen tar stadig uventede vendinger, og enkelte sekvenser får paralleller i Wills utkast til filmmanus. Det er som om handlingen stopper opp noen ganger, og det begynnes på nytt, med nye fortsettelser eller konsekvenser. Stadig presenteres nye varianter av hva som kan ha skjedd, i forhold til hva som kan være forklaringen på Cathrins oppførsel.
Sikker på hva som er den endelige/rette versjonen, blir leseren ikke. Det er som å få tildelt en rekke brikker, som man må sette sammen selv, og en kan få ulike svar etter hvordan en setter dem sammen. Dette kan være krevende for leseren, samtidig som det er spennende.

Språklig er Christensen en sann mester, som alltid - det er som om det formelig glitrer av gullkorn her og der inne i teksten. Jeg synes det er viktig at disse gullkornene ikke kommer for tett (slik det periodevis gjorde i
Halvbroren, for ikke å snakke om første halvdel av Bisettelsen) - da blir teksten for mektig og fremdriften taper terreng.
I "Visning" er det akkurat passe dose av gullkorn, nennsomt strødd utover.
Dialogene hos Christensen er som vanlig merkelige og underfundige, og hele stilen og komposisjonen er gåtefull og utfordrende.

Hvis jeg skal kritisere noe i boka, så er det starten. Der er språket gjort muntlig og resultatet blir en plaprende stil som jeg ikke likte noe særlig. Heldigvis bedres dette utover i boka, og språket blir strammere og mer presist. Er det lov å gjette at Christensen har skrevet begynnelsen av boka helt til slutt, og i hastverk? Den virker rett og slett ikke så gjennomarbeidet og målbevisst som resten.

Så en språklig raritet: Som for å understreke at Will kommer fra bondelandet, omtaler Will faren sin som "far min". At det står "far mins bursdag" flere steder er kanskje med vilje, men det språklige og mest dialektisk korrekte ville være å skrive "bursdagen til far min".

Alt i alt er dette solid arbeid fra LSC, og boka fortjente i alle fall ikke slaktet i Dagbladet!

"Beretningen om herr Roos" av Håkan Nesser

Dette er bok nummer tre om etterforskeren Gunnar Barbarotti. De to
første: "Menneske uten hund" og "En helt annen historie" bør du lese, hvis du er glad i krim, altså.
De to første Barbarotti-bøkene er finurlig bygd opp og du blir overrasket, nærmest lurt. (Eller kanskje det er bare meg - jeg er ekstra naiv, antakelig?) Og avslutningen henger litt i det blå, men på en sånn måte at du tilgir forfatteren dette. (Det skal jo helst være slik i kriminalromaner, at man oppklarer og rydder opp og samler trådene til slutt!)

Denne tredje boka er jeg dessverre ikke så tilfreds med. Starten er meget bra. Man fornemmer at det ligger noe uhellssvangert i lufta. Og beskrivelsen av herr Roos' hverdag og kjedsommelige tilværelse er skrevet slik at det fenger.
Så skjer det en meget dramatisk hendelse, men derfra og ut - siste halvdel av boka - da blir det mye uinteressant plapring og tomgang, synes jeg. Det er faktisk slik at jeg ikke er helt sikker på om boka er anbefalesesverdig, men jeg er muligens for streng?

Blogg nummer to


Bilder av mennesker som leser - er ikke det et fredelig og vakkert syn?

Jeg liker å holde litt orden i sakene, og derfor har jeg nå opprettet en egen blogg der jeg fører oversikt over bøker jeg har lest. Så holder jeg lesingen på en side, og skrivingen på en annen.
Det hadde vært gøy å lage en retrospektiv oversikt også, men det holder vel lenge å føre en fullstendig oversikt over det en pløyer igjennom i tida framover!
Jeg leser mindre nå, som jeg har begynt å skrive såpass mye og målrettet. Det er ikke fordi jeg er redd for å bli påvirket av det jeg leser - tvert imot - jeg tenker at det jeg leser (eller det jeg ser på film eller TV) kan være til inspirasjon, men det er rett og slett et spørsmål om kapasitet og tidsressurser. Tro det eller ei folkens, men det tar mye tid å skrive! Særlig når det enda har nyhetens interesse, og man er blitt litt hekta, slik som jeg er blitt! :-)

I leseloggen min har jeg lyst til å gi en slags anmeldelse eller vurdering av bøkene jeg har vært gjennom.

Hvis du lurer på hva Pervoluto betyr - så er det latin for å rulle ut (unroll) og lese bok.