mandag 14. desember 2009

"Den usynlige" av Lise Indahl



Denne barneboka plukket jeg med meg fra biblioteket, siden jeg hadde lest innlegg på Barnebokkritikk.no om at den skulle være bra.

Jeg har lest en stykke inn i boka, men droppet den uten å fullføre. Jeg syntes rett og slett den var kjedelig. Handlingen virket i utgangspunktet spennende – boka handler om Elvira som nettopp har flyttet til et nytt sted, og som opplever uforklarlige ting på rommet sitt i huset familien hennes har flyttet inn i. Senga er plutselig oppredd uten at noen i familien har gjort det, og etter hvert er det en eller annen som begynner å skrive i dagboka hennes for å kommunisere med henne.
Omtrent hit kom jeg, da jeg syntes at oppbyggingen av historien og språket stadig var uelegant og kjedelig.
Uhyggen i det som skjer – det skremmende i at noen ukjente og usynlige holder på med ting i huset til Elviras familie og særlig på rommet til Elvira – kommer ikke fram. Forfatteren signaliserer når vi skal føle et grøss, ved å slenge på et utropstegn her og der. Dessverre – det holder ikke for meg.

La meg gi et eksempel fra teksten, s. 48:
”Jeg slengte meg ned på ryggen på senga. Her skulle jeg bli liggende til jeg råtnet. Jeg slo sint på sengeteppet.
Men hva var dette?
Jeg satte meg opp. Senga var redd opp i dag også!
Så rart. Jeg skjønte ingenting.”

Og på side 49:
Jeg satte meg ned midt imellom puslespillbitene på gulvet og så utover de ferdigsorterte haugene. Snart skulle jeg begynne med selve tømmerbilen, så fort himmelen var ferdig. Men hva i…?
Himmelen var lagt ferdig! Hele himmelen!
Vanligvis når merkelige ting skjer, tror man at det finnes en naturlig forklaring.
Men denne gangen kunne jeg ikke komme på noen.”


Det kan være at barna finner spenningen og sluker denne historien, men for meg føltes lesing av boka som spilt tid.

5 kommentarer:

  1. det er den beste boka jeg har lest

    SvarSlett
  2. hvorfor sier du at det er en dårlig bok, det er den beste boka jeg har lest i mitt liv

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Anonym! Jeg skriver vel ikke rett ut at boka er dårlig, men jeg skjønner at det er det du leser mellom linjene; jeg var nok ganske krass i omtalen.
      Jeg skriver at den ikke fenget MEG, at JEG fant den kjedelig - i oppbygging og språk. Det er veldig ofte delte meninger om bøker. Ei bok du synes er verdens beste, er en jeg ikke får til å like. Jeg håper vi ikke blir uvenner av den grunn.

      Slett
  3. da har du vel ikke lest så mange bøker

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg er gjerne med på å diskutere bøker og leseopplevelser, men da må vi snakke om bøkene, ikke gå til angrep på hverandre fordi vi mener forskjellig. "Da har du vel ikke lest så mange bøker" hjelper ikke meg til å forstå hvorfor du synes denne boka er bra og hvorfor du synes jeg tar feil. Ut av dette leser jeg bare at du er veldig skuffet over at jeg kan få meg til ikke å like ei bok som du synes er bra.
      Jeg synes selv jeg har lest veldig mange bøker. Jeg har alltid likt å lese; da jeg vokste opp hjalp lesingen mot at jeg følte meg ensom, for jeg hadde ikke mange å leke med utenom skoletid, slik jeg bodde til.
      Uansett om man har lest mye eller lite, har man lov til å like ei bok, eller la være. Det går an å diskutere hvorfor noe er bra og hvorfor noe er dårlig, men da må man forsøke å snakke om boka, ikke gå til angrep på den som mener noe annet.

      Slett