tirsdag 1. desember 2009

"De gales hus" av Karin Fossum



På tide å få lest denne boka som kom ut i 2003 – jeg har ellers lest det meste av Karin Fossum og holder henne høyt – og jeg har hørt og lest så mye bra om denne.

Bokas hovedperson, Hajna, havner på Varden - et mentalsykehus – etter at hun har hoppet gjennom en vindusrute, i et forsøk på å ta livet av seg.
På Varden får hun være mye i fred først, mens hun er på lukket avdeling. Hun sulter seg lenge uten at det blir oppdaget. Siden blir hun flyttet til åpen avdeling og møter forpliktelser i forhold til samtaler med psykolog, gruppeterapi, og oppmøte til måltider.
Hajna har lyst til å dø. Å sulte seg til døde virker som en metode hun kan befinne seg vel med – det går sakte og kontrollert. Hun kan når som helst ombestemme seg, mener hun.

Hajna er forteller i boka, med unntak av noen kapitler/avsnitt, der andre på Varden kommer til orde. Disse som ser Hajna utenfra virker ikke å ha noe særlig positivt bilde av henne, der de tenker tilbake på den gangen de holdt til på Varden sammen.

Hajna har inntatt en slags observatørrolle. Hun beskriver de andre beboerne og de som arbeider der, og hun gjengir ting som blir sagt. På mange måter føles det ikke som om Hajna engasjerer seg helt og fullt, eller en gang har et eget liv. Dette er kanskje en følelse som Fossum ønsker at vi skal få, slik Hajna hele tiden ønsker å utslette seg selv.

Jeg er usikker på hva jeg egentlig synes om boka. Det er ingen tvil om at Fossum vet og forstår en hel del om psykiske lidelser og mennesker som rammes av slikt. Dette er på mange måter en lærerik og i høy grad bevegende bok. Samtidig mener jeg at den ikke fungerer veldig godt som roman betraktet. Det er vanskelig å spore noen planlagt handling i boka. Det er enkelte episoder som er godt fortalt, der vi føler at vi er tilstede og lar oss bevege. Men boka som helhet fører ingen steder. Det er mer som en oppramsing av sorg, smerte og vanskelige liv – en (sikkert nyttig) titt inn i en verden som er ukjent for mange av oss.
Jeg forstår bokas agenda dit hen at det er en kritikk av psykiatrien, slik den fungerte (eller ikke fungerte) på 70-tallet.

Jeg synes Fossum legger for mye tolking og forklaringer inn i både dialoger og annen tekst. Det kan godt være at psykisk syke mennesker har så god innsikt i egen og andres sykdom, men mye av det beboerne på Varden snakker med hverandre om føles ikke troverdig. Jeg synes Fossum kunne konsentrert seg mer om å vise hva som skjer mellom beboerne, og la dem samtale der ting kom mer indirekte frem. Eventuelt kunne hun konsentrert seg om å beskrive skjebnen og forklare tankeverdenen til én eller få av alle personene som er med.

Boka er bra, men forventningene mine var for høye til at jeg klarte å gi meg helt over.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar