torsdag 17. desember 2009

"Dagen og dagene" av Tordis Ørjasæter



Dette er en liten bok, bare 109 sider og i et lite format, men ingen ubetydelig bok. Jeg tenker om boka at det er en trøstebok, den har ganske sikkert vært til trøst for forfatteren å skrive, og den kan være til trøst for mennesker å lese, som opplever det samme som henne – å bli enke etter et langt ekteskap og i en alder da man ikke takler forandringer og kriser så godt lenger.
Forfatteren henviser også til andre bøker som kan være til trøst. Slik kan boka være en slags selvhjelpsbok, og anspore sørgende mennesker til å starte en bevisstgjøring rundt hva som skjer mentalt og fysisk med en når man gjennomlever kriser og sorg, og være en hjelp til hvordan man kan være sin egen terapeut.
Boka handler ikke bare om sorg, men også om utfordringene man stilles overfor når man blir gammel.
Språket i boka er godt og lett, usentimentalt, men med sterk virkning – du må ”lytte”, når Ørjasæter skriver.

Jeg vil anbefale boka til alle, ikke bare til eldre eller sørgende. Vi har alle godt av å bli påmint at døden og sorgen er en del av livet.

tirsdag 15. desember 2009

”De fire store : og hvordan de ledet sine menn” av Ragnar Kvam jr.



Min interesse for tidligere tiders polferder gjorde at jeg lånte denne boka på biblioteket. Den tar for seg fire av de største polarfarerne, nemlig Robert Falcon Scott, Ernest Shackleton, Roald Amundsen og Fridtjof Nansen.
De fire er viet hver sin del av boka, der Kvam forteller om de største bragdene deres og særlig ønsker å vektlegge hvordan de fungerte som ledere. Absolutt et interessant aspekt, men i forhold til hva man vil tenke når man leser undertittelen på boka synes jeg ikke dette ledertemaet blir så sterkt belyst som jeg forventet.
Og hvorfor er de fire presentert i følgende rekkefølge?:
1. Robert Falcon Scott
2. Roald Amundsen
3. Ernest Shackleton
4. Fridtjof Nansen
Jeg synes det hadde vært mer naturlig å holde en kronologisk orden og begynne med Nansen, siden det er ferden over Grønland det handler mest om, og den fant sted før de fleste andre ferdene boka forteller om. Delen om Nansen er også den tynneste, muligens fordi Nansen er mye omskrevet i andre bøker?

Alle de fire får sine pass påskrevet, som det heter – alle fire hadde sider ved sin personlighet som gjorde at ikke alt de gjennomførte som ledere var like vellykket. Shackleton og Scott virker som de mest sammensatte og interessante personlighetene, til tross for at disse to var de dårligste til å planlegge og gjennomføre, noe som fikk fatale følger både for dem selv og andre.

Boka kan tjene som en første innføring i stoffet. For en som har lest en del om temaet før blir dette hovedsakelig gammelt nytt.

mandag 14. desember 2009

"En pingles dagbok : Greg Heffleys dagbok" av Jeff Kinney



Dette er en barnebok som passer best for elever på mellomtrinnet.
For en gutt er nok det å være klassens pingle fryktelig sårt og vanskelig, noe denne boka antyder.

Personlig har jeg alltid synes det er noe fascinerende med å lese andres dagbøker. Ikke nødvendigvis fordi jeg liker følelsen av å spionere på folks innerste tanker og følelser, men fordi det er spennende å komme helt innpå folks indre liv.
Til en dagbok betror man gjerne det aller mest private, det man ikke tør å si til noen andre. Men ofte er det slik at det man egentlig ikke tør å fortelle noen, ikke er så revolusjonerende annerledes fra det andre folk har å stri med.
Slik er det også med denne pinglen – Greg Heffley. Denne dagboka er ikke mye skummel eller utleverende, den er bare småpussig og ironisk. Som et svakt forsøk på å lage en variant av ”Hemmelig dagbok for Adrian Mole 13 ¾ år”, bare for barn.
Boka er satt med en skrifttype som ligner håndskrift, sikkert for at vi skal føle hvilken autentisk dagbok dette er. Boka er også rikt illustrert med tegneserielignende karakterer.

Jeg skjønner at boka er humoristisk ment, men jeg verken gapskratter eller fniser. Kanskje noen barn vil gjøre det?

Hvis du liker å lese andres dagbøker, men ikke synes denne fenger, så kan du heller prøve serien med ”Berts dagbok”, skrevet av Anders Jacobsson og Sören Olsson, eller selvfølgelig: Adrian Moles dagbok, forfattet av Sue Townsend