mandag 26. oktober 2009

"Vidunderbarn" av Roy Jacobsen



Jacobsen har i år kommet med en forholdsvis slank bok, en oppvekstroman der handlingen er lagt til 60-tallet på Årvoll i Oslo.
Bokas hovedperson, Finn, forteller selv i en muntlig stil om hvordan livet hans tar en overraskende og brå vending idet han og mora får en leieboer, samtidig som Finns halvsøster kommer for å bo hos dem. Ei søster som viser seg å være enda mer spesiell enn leieboeren.

Stemningen i boka er en fin blanding av humor og alvor. Vi forstår hvor dramatisk Finn opplever endringene i livet sitt, uten at det brukes store eller voldsomme ord. Boka er lett å lese og den har god framdrift.

I starten opplevde jeg i alle fall boka som lett og lettlest, men utover i boka blir det faktisk slik at den muntlige stilen gjør boka tung og det gode drivet bremses. Det blir lange, kronglete setninger med mange bisetninger – og av disse krumspringene blir det fryktelig mange kommaer – den reneste kommaøvelsen innimellom!
Av og til misforstår jeg det som er ment – hva peker tilbake på hva – og leser feil. Da må jeg begynne på setningen på nytt, og slik sett blir boka mer tunglest enn jeg setter pris på i perioder.

Fra side 247-248 skal dere få et av de mer ekstreme eksemplene på hva jeg mener:
”Og de ble sittende ved siden av hverandre som to jevngamle jentunger, og det er på grunn av dette bildet jeg alltid tenker på barndommen som gul, disse lysene som for én gangs skyld skinte for ingenting, det var ikke en bil å se, mens hjertet mitt tikket i en klokke av matt glass – da muttern plutselig begynte å snakke i det samme alvoret som hun hadde forlatt oss med på øya i sommer, om dette sykehuset hun hadde vært på, som ikke var noe vanlig sykehus, som for eksempel Aker, som vi kunne skimte gjennom den fallende snøen, der man fikk fjernet en mandel eller en blindtarm, men et sykehus som arbeidet med å utrydde vonde minner, om at man for eksempel var blitt sperret inne og banket helseløs i barndommen, av sin egen far, minner som ble liggende og blø som sprukne blindtarmer i hukommelsen samme hvor voksen man ble, og truet med å forgifte selv den minste tanke, så selv om vi kanskje syntes at det hadde vært et vanskelig år, så hadde det vært bra for henne, når alt kom til alt, hun hadde bare ikke skjønt det før nå, i dette øyeblikk faktisk, både på grunn av det gåtefulle sykehuset og det at vi hadde fått Linda, som hadde gitt henne nytt mot og lært henne noe hun trodde hun ikke kunne lære om igjen, og også meg, føyde hun heldigvis til, som fortsatt var der og ikke viste tegn til å bli gæren, med det første.”
Hele setningen går over mer enn en halv bokside. Jacobsen har nok en mening med det, men hvis jeg hadde vært konsulent ville jeg anbefalt å dele opp de lengste setningene. Om ikke annet, så av hensyn til leseren.

Konklusjonen er likevel at dette er en god bok. Interessant, lærerik, følelsesvekkende og godt fortalt. Den inneholder en del kostelige scener og poetiske beskrivelser – les og nyt!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar