lørdag 17. oktober 2009

"Opp Oridongo" av Ingvar Ambjørnsen



Boka handler om en mann som har kommet til et sted ute på landet for å slå seg ned en stund, muligens permanent?
Stedet forstår vi av beskrivelsene befinner seg ved kysten i Norge. Stedet heter Vaksøy og er et fiktivt sted, det kan jeg lese i et intervju med Ambjørnsen på Bokklubbens hjemmeside.
http://www.bokklubben.no/SamboWeb/side.do?dokId=558079
Han tenker seg at dette stedet ligger et sted mellom Trondheim og Bodø.
På Vaksøy bor han sammen med ei kvinne vi forstår at han kanskje kjenner fra ungdommen, og som han nå har kommet til, etter at hun har mistet mannen sin, eller hva det er som har hendt. Det er en kjærlighetshistorie her, godt pakket inn i gåtefullt spinn av halvkvedete viser. Jeg liker kjærlighetshistorier, men dette blir for ullent.
Jeg har for lengst erkjent om meg selv som leser at jeg foretrekker tekster som kommuniserer med meg og møter meg. Hvis jeg må gruble og analysere for å få tak i det forfatteren har å fortelle, så går jeg ofte lei.

Hva som videre skjer i ”Opp Oridongo” får jeg ikke vite, siden jeg valgte å avslutte lesningen etter ca 80 sider. Fortellingen greide ikke å fange meg i løpet av disse sidene, og ettersom jeg har en del annet liggende som venter på å bli lest, tok jeg beslutningen om å klappe igjen boka og la resten forbli ukjent.
Det er klart at ikke alle bøker må ha tydelig eller mye ytre handling. Ei bok kan være god likevel. Da er det kanskje heller indre handling eller gåter og uavklarte ting som dukker opp, som du ønsker en avklaring på, og dette driver deg videre.
Jeg fant ikke noe i opptakten av denne boka som gjorde meg interessert nok, dessverre.

Språket i boka er langsomt å lese, noe som forsterker utålmodigheten min etter at noe må skje som fenger og hjelper meg videre. Språket oppleves langsomt fordi Ambjørnsen stadig vil understreke, kommentere eller moderere det han akkurat skrev. Han har muligens gjort det slik fordi vi skal fornemme hovedpersonens måte å tenke på.
Et eksempel fra side 82: ”Og jeg ser henne naken. Jeg gjør jo det. Men det er ikke som før. Heldigvis er ingenting som før. Ingen uro. Ingen nedrige fantasier og forestillinger. Jeg ser henne bare naken på badet der hun står og betrakter seg selv i speilet før hun legger seg, eller like etter at hun har stått opp.”
Et eksempel fra side 83: ”Jeg lister meg rundt. Ja, slik er det. Slik er det den første tiden, og slik forblir det lenge etter at jeg har satt meg selv i forlegenhet med denne elendige hatten som jeg fornekter ethvert kjennskap til, for ikke å snakke om bussturen ut til Viken fra fergeleiet i Laugen, den bussturen som det ikke blir noe av fordi… Fordi Bendik Haga sitter der bak rattet og gliser til meg via det skråstilte speilet over frontruten, mens motoren durer og går på tomgang.”
Det siste eksempelet viser også at enkelte setninger blir urytmiske, lange og tunge.

Liker du langsomme bøker om forholdet mellom (litt gåtefulle?) mennesker, så er dette sikkert boka for deg. Noen har jo likt dette og mener det er ”Fint og nært om sårbare mennesker”

Jeg valgte dessverre å gi opp Ambjørnsen denne gangen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar