torsdag 29. oktober 2009

"Bare vanlig vann" av Kajsa Ingemarsson



Hovedpersonen i boka, Stella Friberg, er berømt forfatter. Hun har skrevet en serie bøker om en kvinnelig detektiv som levde på slutten av 1800-tallet og er nå i ferd med å skrive den tiende og avsluttende boka i serien. Vi forstår at bøkene hennes ikke er store litterære høydepunkt, men de er populære og Stella har tjent grovt på dem. At hun har mindreverdighetskompleks overfor de såkalt ”seriøse” forfatterne er tydelig, slik hun hele tiden rakker ned på dem og deres tilhengere.
Fram til et godt stykke inn i boka blir Stella framstilt som overmåte bortskjemt, ufølsom og kald – hun er en person vi vanskelig kan like. Men så skjer det noe skikkelig leit som får oss til å føle med henne og ”heie på henne”. Dette vendepunktet kommer først på side 178. Dramaturgisk mener jeg at dette vendepunktet kommer litt sent – her kan Ingemarsson risikere at leserne ramler av før de kommer så langt; jeg begynte selv å telle på knappene om jeg skulle orke å fullføre boka. Men etter dette vendepunktet fikk jeg endelig medfølelse med Stella og det kommer spenning inn i historien – jeg vil vite hvor det ender.

Boka er ispedd utdrag fra romanen Stella holder på med – som en slags smakebiter som skal illustrere hva hun må slite med av planlegging og pusling for å få detaljene på plass. Disse utdragene er trykket i en lite leservennlig skrifttype som framhever tekstbitene på en måte som føles malplassert. Det er som vi skal forstå disse utdragene som ekstraordinært gode eller spennende. Jeg synes ikke de er gode i det hele tatt, og den gyselige skrifttypen gir meg enda et påskudd til å skumme raskt gjennom dem. Jeg begriper ikke hvorfor forfatteren synes disse skal med. Romanene om 1800-tallets kvinnelige detektiv interesserer meg ikke spesielt mye. Innholdet fra tidligere bøker i serien refereres også i hovedtrekk gjentatte ganger i denne romanen, og det betyr en del unødvendige og kjedelige repetisjoner for leseren.

Boka har enkelte sludrete partier, da det skjer lite annet enn at det blir ramset opp hva Stella har på seg av dyre, fine merkeklær og ditto makeup.
Etter min mening kunne boka vært betydelig bedre om Ingemarsson hadde skåret vekk en del daukjøtt og laget en strammere komposisjon.
Men innvendingene til tross, mener jeg at dette er god underholdning, med velkomne innslag av humor nennsomt fordelt gjennom hele boka.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar