onsdag 12. august 2009

"Sex, død og ekteskap" av Jon Øystein Flink



Dette er en bok av typen jeg ikke pleier å lese. Det er fordi jeg sjelden klarer å få særlig mye ut av bøkene til de såkalt ”kritikerroste, unge forfatterne” – jeg må kanskje vedgå at jeg har en slags fordom der?
Grunnen til at jeg tok med boka hjem likevel, var at jeg skulle høre Flink på en bokkveld og ville vite noe på forhånd om hva og hvordan han skriver.
Jeg vil likevel påstå at jeg forsøkte å nærme meg boka med en positiv og velvillig innstilling, selv om jeg altså vanligvis ikke kaster meg over denne type bøker.

Denne boka er innadvendt. Det er som om forfatteren skriver i et rom der han sitter alene, eventuelt sammen med noen få andre som er innviet i hva dette dreier seg om.
Jeg får i alle fall en følelse av å være utenfor fordi jeg ikke får tak på hva forfatteren egentlig prøver å si eller fortelle – hva ligger under.
Bitevis vekker teksten interessen min, men det er hele tiden en klagende, livstrøtt undertone hos jeg-personen som gjør at jeg opplever boka som overflatisk, provoserende og negativ.

Apropos ”negativ”, så er kanskje det et spor. Jeg-personen i boka gir råd til ei trettenårig jente som skal sende inn en novelle til en konkurranse:
"Helt avslutningsvis minner jeg henne på at alle kan skrive god litteratur hvis de bare gidder, men det aller vanskeligste, det er å skrive negativt, og dette vil du skjønne når du blir litt eldre, sier jeg til henne: Det er bare den negative litteraturen som er verdt å lese.
Folk leser side opp og side ned med oppbyggelig, forførende og såkalt "god" litteratur, men det er bare den negative, på mange måter "dårlige" litteraturen som virkelig har livets rett, og det er bare hvis du strekker deg etter den, at du kan oppnå en tilfredsstillende tilværelse som forfatter.
"

Forsøker Flink å skrive Sex, død og ekteskap etter denne oppskriften tro?
Folk flest pleier å velge bøker stikk motsatt av det jeg-personen i denne boka mener hadde vært best for oss – folk velger lesestoff som bekrefter det de allerede "vet" og folk flest holder seg til å lese det de vet at de liker. Slik er jeg selv også, men leser jeg bare dårlig litteratur av den grunn, og er jeg en dårlig, lite lærd leser?
Er litteratur god, bare når den provoserer og når leseren settes på prøve og utfordres? Etter min mening er det ingen automatikk i dette – for det vil være ulike ting som provoserer og utfordrer ulike lesere.

Språket i boka er meget godt. Det flyter lett og uanstrengt, slik jeg liker det.

Til konklusjonen: Jeg synes altså at dette er en innadvendt og selvsentrert tekst. Jeg føler ikke at Flink skriver for noen andre enn seg selv, bortsett kanskje for kritikerne - enten han mener å ha gjennomskuet dem og erter dem med denne boka, eller han virkelig ønsker å gi dem noe de pleier å like.

Etter å ha hørt Flink fortelle om boka fikk jeg opplysninger som gjør at jeg ser annerledes på den. Flink sa at han skrev denne boka da han var nedfor, deprimert, langt nede. Da er boka kanskje å forstå som en beskrivelse av hvor vond og meningsløs tilværelsen kan fortone seg når man ikke er på høyde med seg selv.
Med denne viten innabords har jeg medfølelse for Flink, men fremdeles kjenner jeg det som at boka ikke nådde inn til meg.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar