tirsdag 25. august 2009

"Nattønsket" av Anne B. Ragde



Anne B. Ragde er blitt hva man må kunne karakterisere som en populær og anerkjent forfatter i Norge. Etter suksessen med Neshov-trilogien, som også er blitt filmatisert, vil hun være blant de etterspurte og mye solgte forfatterne nesten uansett hva hun leverer.
Jeg har lest det meste av det Ragde har skrevet, og hun har gitt ut mye bra. Det beste hun har skrevet er ”Arsenikktårnet” etter min mening, men ”En tiger for en engel”, ”Zona frigida”, ”Berlinerpoplene” og ”Eremittkrepsene” er også gode bøker.

NATTØNSKET er blitt lansert som en kjærlighetsroman og handler om Ingunn som går i sitt trettiniende år. Hun er singel og ønsker ikke noe varig forhold til noen mann. Hvorfor har hun analysert seg fram til og dette legges fram i en overtydelig og litterært sett uelegant forklaring ganske tidlig i boka. Det har seg nemlig slik at Ingunn er redd for å vise seg sårbar og hun er redd for å bli avvist. Derfor slår hun alltid opp med kjærestene sine, før de rekker å slå opp med henne. Men hun tørster stadig etter sex - i en slags bipolar syklus får vi inntrykk av, der hun i perioder kjenner seg mett og trives som avholdende, for så å veksle over i en vanvittig hunger etter sex i andre perioder. I disse hungerperiodene boltrer hun seg ukritisk med hvem det skal være, slik det framstilles i boka. Mellom oss sagt virker hun ikke riktig klok – hun gir blaffen i seksuelt overførbare sykdommer, bruker ikke kondom fordi det er ekkelt.
Det virker også temmelig risikabelt at hun får kontakt med menn på nettet som hun ber hjem til seg, i leiligheten. Dette er slett ikke bra. Men det skjer ikke noe galt med Ingunn, selv om hun tar sjanser. Neida.
Omtrent halvparten av boka er skildringer av forhold Ingunn har og har hatt.
Det blir mye erotikk, og selv om det er friskt og freidig blir det faktisk kjedelig, siden det blir så mye og for så vidt repeterende.

Ingunn har kvinnelige kolleger som ikke forstår at hun kan orke eller våge å leve som hun gjør. I samtaler med disse kollegene får vi servert forsvarstale etter forsvarstale fra Ingunn. Hun virker overbevist og tilfreds, og hun mener at det er best å leve alene og bare ha seg når man har behov.
Men i midtdelen av boka svinger forsvarstalene mer over til en slags debatt, der Ingunn innrømmer at hun skjønner at andre reagerer og hun også kan lure på seg selv iblant, om hun er helt rett navla?

I en sånn grublefase innser Ingunn at hun lever usunt. Her starter romanen på et hastig og usannsynlig vendepunkt.
For å gjøre noe med det usunne livet kjøper Ingunn staver. Hun vil begynne å gå med staver i marka. Den aller første kvelden hun er ute med stavene sine møter hun en hund, et barn og dette barnets far. Et skjebnemøte, skal det vise seg.

Det er vanskelig å skrive mer om hva boka handler om uten å røpe hvordan det slutter. Jeg synes Ragde fører et lett og lettlest språk, slik hun pleier - det flyter godt. Det er litt sjargong, engelske ord og noe "søl" i språket her, men for det meste er det ryddig og greit det hun skriver. Men det er ingenting som glitrer i denne boka; Ragde er ikke så god som jeg vet hun kan være.
Også når det gjelder handling og innhold må Ragde tåle at jeg forventer mer fra henne enn det hun har prestert her. Både innhold og språk burde det vært arbeidet mer med.
Boka er tidvis kjedelig, fordi det er så mye likt, nærmest gjentakelser. Det er mye erotikk i første halvdel, og mange forsvarstaler – argumentasjon for at Ingunns liv er spennende, fantastisk og mye bedre enn ”vanlige” kvinners liv.

Og slutten... Jeg beklager, men den står ikke til troende. Det snur for brått og mannen hun møter er en klisje; han er rett og slett ikke mulig.
I det hele tatt henger ikke boka sammen – den kalde sexatleten Ingunn som presenteres i første halvdel kan ikke så plutselig bli den elskelige engelen Ingunn som boka ender opp med. Jeg tror i alle fall ikke på dette og kjenner at jeg er skuffet over Ragde idet jeg legger fra meg boka.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar