lørdag 22. august 2009

"Herre" av Niels Fredrik Dahl



Det er første gang jeg leser noe av Dahl, men jeg er fristet til å lese mer! Boka her har overbevisende, sikkert, poetisk og vakkert språk. Og et spennende persongalleri.

Dette er en historisk/biografisk roman som omhandler Bernhard Herre, en mann som var ulykkelig forelsket i Camilla Wergeland (senere Collett) og – om denne romanen gir et korrekt inntrykk – en slags stakkarslig beundrer og omgangsvenn av Johan Sebastian Welhaven. Camilla var forelsket i Welhaven, og Herre kom nær henne ved å pleie omgangen til Welhaven og fungere som en slags mellommann og budbringer mellom de to.
I boka begynner Herre å forfatte egne brev til Camilla, angivelig skrevet av Welhaven, fordi han ikke synes Welhaven elsker henne nok eller behandler henne kjærlig nok.

Vi får også stifte bekjentskap med Henrik Wergeland, Camillas bror, og han virker som en fargerik person, for å si det mildt! Faktisk ble jeg nysgjerrig på å lese mer om Wergeland, og har lånt et par biografier om ham. (Jeg har allerede funnet ut at Wergeland faktisk hadde hoggorm som kjæledyr – hoggtennene var for øvrig trukket ut.)

Dette er en stemningsfull roman, med nerve og tilstedeværelse i hver setning. Likevel får jeg på samme tid følelsen av å observere som gjennom et slør, for det er noe distansert med måten scenene, personene og øyeblikksbildene er tegnet. Jeg synes det kler fortellingen, og underbygger ”ektheten” – forfatteren lever seg inn i andre menneskers tanker og følelser – mennesker som faktisk har levd, og da er det godt at beskrivelsene ikke er for bastante, men mer antyder hvordan personene var og hvordan de levde.

Romanen hopper en del i tid – hvilket år Dahl skriver om gjøres det rede for, så denne hoppingen burde ikke være altfor krevende for leseren.
Boka er tykk, men det er mye luft på sidene og tomme sider mellom kapitlene, så boka er ikke avskrekkende lang.

Kjærligheten Bernhard Herre føler for Camilla er, så vidt jeg forstår, en historisk kjensgjerning, og det er kanskje derfor Dahl ikke beskriver eller forsøker å gå inn i denne følelsen slik at jeg tror på den. Det nevnes noe om at Camilla er vakker, at de har vanket så mye sammen og kjent hverandre i den lykkelige tiden – og det er scener der de av ulike årsaker omgås nokså intimt. Likevel får jeg ikke til å tro på eller leve meg inn i den kjærligheten Herre følte for henne. Camilla blir for fjern (et vakkert objekt der borte et sted) og som et tomt skall – men så kan det jo også være at Herres forelskelse aller mest var i forelskelsen selv?

Jeg stiller meg også spørsmålet: Hadde denne romanen vært like interessant om den omhandlet ukjente mennesker? Jeg tror kanskje ikke det. Vi liker vel egentlig å kikke nysgjerrig inn i livet til ”kjendiser”, mer enn vi fatter interesse for ukjente menneskers skjebner.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar