lørdag 4. juli 2009

"Lucifers evangelium" av Tom Egeland


Egeland er en forfatter jeg har lest det meste av. Jeg synes det han skriver er vel verdt å følge med på. Egeland er også en dyktig blogger som (blant annet) raust deler med andre sine erfaringer rundt forfatterskapet. http://www.forfatterbloggen.no/roller/egeland/
Bøkene hans får gode anmeldelser, han selger bra og han sier at han ønsker å dyrke den gode fortellingen. Han er rett og slett en forfatter man ser opp til.
Egeland har for øvrig egen hjemmeside: http://www.tomegeland.com/no/

Jeg leste ikke debutboka hans da den var ny, men først for to-tre år siden (”Ragnarok” – utgitt første gang 1988 under tittelen ”Stien mot fortiden”). En original ide til en spennende historie, som han helt sikkert kunne fått mer ut av i dag; det er tydelig at forfatteren har utviklet seg i en positiv retning siden debuten.

”Lucifers evangelium” begynte jeg på, samtidig som jeg holder på å lese ”Paktens voktere” (2007). ”Paktens voktere” sliter jeg litt med, må jeg innrømme – jeg fikk følelsen av at boka var mer en samling ”transportetapper” enn godt regissert og meningsfylt handling. Hovedpersonen Bjørn Beltø starter opp med et første spor, tyder koder, leter, finner flere spor som må tydes, leter videre, finner nye spor og så videre. Jeg synes boka blir noe programmatisk og dermed lite spennende, men så må jeg også innrømme at sjangeren ikke er helt min favorittsjanger. Her må du like gåter, myter, symboler, rebuser, teksttyding og historie. Ikke at jeg ikke liker alt dette, men det kan vel bli for mye av det.
”Lucifers evangelium” er slett ikke slik som ”Paktens voktere”. Her tør Egeland å ”hvile” mer i en og en scene, han kommer med mer utdypende personkarakteristikker som gir historien liv og fylde, og oppbyggingen av historien er finurlig og meget dyktig gjort. Bjørn Beltø er hovedpersonen som vet at manuskriptet han har fått tak i er kontroversielt og det må forhindres at det havner på gale hender. Stort mer vet han ikke i utgangspunktet, og bit for bit, samtidig med at Bjørn Beltø finner eller får informasjon, får også vi lesere kjennskap til hvorfor manuskriptet er ettertraktet og hvorfor ikke feil personer må få kloa i det.
Mens jeg leser gjetter jeg hvilken vei det bærer og tror stadig jeg vet hvor historien skal ende, men siden forstår jeg at jeg trakk for raske slutninger. Boka er hvileløst spennende – her skjer det noe hele tiden, og det er så å si ingen kjedelige øyeblikk.
Stemningen i boka fra starten tilsier at det ligger noe skjebnesvangert og venter på oss – så vi føler nerver; vi blir urolige og engstelige for hva vi har i vente. Samtidig greier Egeland å legge til en humoristisk undertone som gjør oss litt mer bekvemme – det er jo tross alt en underholdningsroman!

Dette er en historie om kampen mellom det onde og det gode, og jeg merker at jeg får satt i gang noen interessante tanker rundt uttrykket ”Som Fanden leser Bibelen”. Gå løs på en tekst med visse forhåpninger eller fordommer om hva du vil finne, og du finner det! Les alt med en negativ innstilling, og tro at teksten skal gi deg ryggdekning for dine ”onde hensikter” – du finner det garantert, bare teksten er åpen nok. Åpne tekster gir leseren stort tolkningsrom, og ulike mennesker kan komme til vidt forskjellige meningsinnhold i en og samme tekst.

Konklusjonen: Dette er en spennende og underholdende roman, samtidig som den setter i gang tankevirksomheten rundt interessante tema. Anbefales!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar