mandag 8. juni 2009

"Visning" av Lars Saabye Christensen


Lars Saabye Christensen. En lur og klok ordkunstner

LSC er en forfatter jeg liker å følge med på. Jeg har lest det aller meste av det han har skrevet – i alle fall av romaner og noveller.
Akkurat denne boka var jeg ikke så ivrig etter å se nærmere på, etter oppslag i aviser og bokhandelblad som fikk dette til å framstå som en erotisk roman. Noen har tydeligvis den ideen av sex selger mer enn alt annet?
Det stemmer nok at det finnes en tilhengerskare for erotisk litteratur der ute, men man må ikke selge inn en roman som erotisk, når den ikke er det! Å gå i gang med en bok med gale forventninger – det pleier å gå galt.
Jeg lurer på om det er det som ligger bak slaktet i Dagbladet. "Dørgende kjedelig" mener anmelderen der at boka er.

”Visning” er ikke en erotisk roman. Hvis du nærmer deg boka i den tro at det venter deg masser av dampende erotikk fra første til siste side, så blir du garantert skuffet. Spenningen i boka ligger ikke i sexen som hovedpersonene, samboerparet Will og Cathrin, utfører eller fantaserer om å utføre mens de er på visning i hus og leiligheter som er til salgs. Spenningen ligger i helt andre sider ved fortellingen.
Hovedpersonen og jeg-forteller i romanen er Will. Han har vært sammen med Cathrin i fire år, og det virker som om hun er den sterke i forholdet. Hun er fra beste vestkant av Oslo, mens han er - skrekk og gru - fra landet, fra Hurdal. Hun har pengene og hun eier leiligheten de bor i. Hva han har å by på av sterke sider og kvaliteter er temmelig diffust - for Will også, virker det som.

Will synes redd for å miste Cathrin. Når hun foreslår at de skal gå på visninger, enda de bor i en stor og flott leilighet, og han etter hvert forstår at grunnen hennes er at hun fantaserer om å ha sex mens andre mulige boligkjøpere sirkulerer i leiligheten rundt dem, tror han at hun muligens kjeder seg i forholdet. Og han blir med på leken, sikkert fordi han er interessert i å holde på henne og tror at dette er veien. Det virker ikke som om Will er spesielt ivrig i utgangspunktet, på å holde på med denne typen sex selv.

Spenningen ligger i bokas komposisjon og fortellerteknikk. Will er i romanen både jeg-fortelleren og den middelmådige filmmanusforfatteren, og forteller på denne måten med to stemmer. (Eller kløvet tunge?) Det er fascinerende å se hvordan en filmmanusforfatter og en "vanlig" forfatter jobber på hver sin måte med den samme historien.
Fortellingen tar stadig uventede vendinger, og enkelte sekvenser får paralleller i Wills utkast til filmmanus. Det er som om handlingen stopper opp noen ganger, og det begynnes på nytt, med nye fortsettelser eller konsekvenser. Stadig presenteres nye varianter av hva som kan ha skjedd, i forhold til hva som kan være forklaringen på Cathrins oppførsel.
Sikker på hva som er den endelige/rette versjonen, blir leseren ikke. Det er som å få tildelt en rekke brikker, som man må sette sammen selv, og en kan få ulike svar etter hvordan en setter dem sammen. Dette kan være krevende for leseren, samtidig som det er spennende.

Språklig er Christensen en sann mester, som alltid - det er som om det formelig glitrer av gullkorn her og der inne i teksten. Jeg synes det er viktig at disse gullkornene ikke kommer for tett (slik det periodevis gjorde i
Halvbroren, for ikke å snakke om første halvdel av Bisettelsen) - da blir teksten for mektig og fremdriften taper terreng.
I "Visning" er det akkurat passe dose av gullkorn, nennsomt strødd utover.
Dialogene hos Christensen er som vanlig merkelige og underfundige, og hele stilen og komposisjonen er gåtefull og utfordrende.

Hvis jeg skal kritisere noe i boka, så er det starten. Der er språket gjort muntlig og resultatet blir en plaprende stil som jeg ikke likte noe særlig. Heldigvis bedres dette utover i boka, og språket blir strammere og mer presist. Er det lov å gjette at Christensen har skrevet begynnelsen av boka helt til slutt, og i hastverk? Den virker rett og slett ikke så gjennomarbeidet og målbevisst som resten.

Så en språklig raritet: Som for å understreke at Will kommer fra bondelandet, omtaler Will faren sin som "far min". At det står "far mins bursdag" flere steder er kanskje med vilje, men det språklige og mest dialektisk korrekte ville være å skrive "bursdagen til far min".

Alt i alt er dette solid arbeid fra LSC, og boka fortjente i alle fall ikke slaktet i Dagbladet!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar