tirsdag 9. juni 2009

"Scott og Amundsen" av Roland Huntford



Scott og hans menn på Sydpolen.
De ser slitne og bedrøvede ut.


I vinter oppdaget jeg at jeg har en nerde-interesse, nemlig interessen for historier om polferder, og aller helst vil jeg lese om kappløpet mot Sydpolen – kampen mellom Robert Falcon Scott og Roald Amundsen om hvem som kunne plante flagget først på verdens sydligste punkt.
Det er mange fascinerende elementer ved historien - og det er mye å undre seg over. Hvorfor var disse mennene så oppsatt på å dra ut i isødet? Jeg tenker ikke bare på lederne for ekspedisjonen, men også mennene som ville være med. Flere hadde deltatt på slike reiser tidligere, og enda var de ikke lei av strev og slit i snø og kulde. Var det eventyr og berømmelse som lokket? Var det erobringen av nytt land som var det viktige? Ga det et særlig adrenalinkick å utsette seg selv for livsfare? Var det noe annet som lokket i isødet - stillheten, kulden, renheten i den urørte, uoppdagede villmarka?

Før jeg leste ”Scott og Amundsen”, har jeg sett filmene/seriene "Kappløpet mot Sydpolen : Scott vs Amundsen" og "Et iskaldt kappløp". Den første filmen er et dokudrama og har fullt opp av kjente norske og engelske skuespillere, og selveste Amundsen spilles av Sverre Anker Ousdal. Den andre filmen er en form for rekonstruksjon av de to sydpol-lagenes reise i 1911-1912. Med denne rekonstruksjonen forsøkte man å finne ut mer om hva det var som gjorde at Scott mislyktes, og Amundsen lyktes.
Jeg har også lest Kåre Holts roman "Kappløpet", "Den siste reisen :
kaptein R.F. Scott's dagbok" og Tor Bomann-Larsens biografi om Roald Amundsen.

Særlig etter å ha lest Huntfords bok synes det helt klart at Scott ikke mislyktes på grunn av uflaks og mye dårlig vær, som han selv skyldte på. Amundsen planla grundig og omstendelig, og la inn gode sikkerhetsmarginer. Scott planla tilfeldig, la ikke inn sikkerhetsmarginer når det gjaldt rasjoner av mat og brensel, og satset på et innfløkt transportsystem der både motorsleder, ponnier og hunder inngikk i planen, men det aller viktigste: mennene skulle selv stå for mye av sledetrekkingen, og det siste stykket inn til sydpolen var det bare menneskekraft han satset på.
Av flere grunner trodde ikke Scott at hunder var noe tess - og snudde dermed ryggen til det tidligere polfarere hadde erfart, nemlig at hunder var det eneste som gjaldt i det strenge klimaet. Ponniene, som Scott var så overbevist om ville gjøre susen, tålte ikke kulden - hester svetter gjennom pelsen, mens hundene transpirerer gjennom tunga når de peser. Dette førte til at på ponniene frøs svetten til is på kroppen, og de led som følge av dette. Hestehovene gjorde det vanskelig å forsere snødekket terreng; beina skar gjennom snø og skare og de forsvant ned i snøen til buken ved enkelte partier og snøforhold. Motorsledene (som Amundsen var redd skulle gi Scott en uslåelig fordel) var ikke nok utprøvd. Scott hadde hatt dem med til Fefor i Gudbrandsdalen og prøvekjørt dem, men underlaget i terrenget inn mot Sydpolen var av en ganske annen og mer krevende beskaffenhet. Motorsledene var ikke nok testet på andre måter heller, så maskineriet fusket stadig.
Og menneskekraften; Scott anså det som edelt og rent at mennene selv, alene, skulle gå inn til Sydpolen og trekke med seg det de trengte av mat og utstyr. Hva han ikke heftet seg nevneverdig ved, var at dette betydde at sikkerheten ble mye dårligere - når mennene trakk gikk det for sakte, de ville bruke lang tid og været ble tøffere når sommeren gikk mot slutten. Mennene fikk dessuten altfor lite mat. Det å trekke sledene var beinhardt slit, og de forbrant hele tiden mer kalorier enn de fikk inn. De ble rett og slett sulteforet. Scott visste heller ikke nok om trygt kosthold i forhold til skjørbuk, noe man antar at Scott og de fire han hadde med seg inn til polen alle led av i mindre eller større grad. Amundsen visste ikke helt beskjed om vitaminer og den slags han heller, men han hadde merket seg at ferskt kjøtt var kost som holdt skjørbuken unna. Nordmennene hadde også med bær og syltetøy som de fikk i seg mens de lå i vinterleiren før sydpolsferden.

Roald Amundsen kom først til Sydpolen.14. desember 1911 var punktet nådd, mens Scott ikke nådde fram før 17. januar 1912. Scott og hans menn oppdaget snart at nordmennene hadde vært der før dem.
Mange ville ha det til at skuffelsen over nederlaget var så stor at Scott nærmest mistet lysten til å returnere til sivilisasjonen. Å komme først hadde betydd så mye at nå kunne det være det samme med alt.

Da det senere ble kjent at Scott og de fire mennene som var med ham til Sydpolen var omkommet, fikk Scott nærmest heltestatus i hjemlandet. Innsatsen deres hadde vært heroisk, mente man. Og man mente at Amundsen var en snik. Først lurte han alle med å si at han skulle nordover, mens han i virkeligheten planla å reise sydover og konkurrere med Scott om å komme først til polpunktet. Dessuten var han så sleip at han brukte hunder, som han pisket og fikk til å dra seg fram til målet. Ikke nok med det: Han slaktet mange av hundene, og brukte dem til mat både til seg selv og sine menn, samt til de gjenlevende hundene.

Roland Huntford synes ikke Scott var noen helt. Nå er det også såpass lenge siden Scott døde, at det ikke koster så mye å si det rett ut, hvordan han egentlig var. Amundsen blir av Huntford ganske panegyrisk hyllet som en solid planlegger og dyktig leder. (Amundsen hadde nok sine sider han også, som Bomann-Larsen i biografien om Amundsen kommer inn på; disse mer negative sidene bryr ikke Huntford seg om å beskrive i detalj.)
Man kan uansett trekke konklusjonen at Amundsen lyktes fordi han var dyktig, mens Scott mislyktes fordi han ikke forsto hvor farlig det var å dra ut i isødet uten skikkelig utstyr, uten sikkerhetsmarginer og uten en vanntett plan, både for ferden inn mot polen, og tilbake igjen. Uansett om Scott var en dårlig leder, uklok og lite flink, så kan man ikke unnlate å føle medlidenhet med ham og den skjebnen han og hans menn led. Dagboka hans gir oss inntrykk av en mann som stoisk møtte døden, da han innså at det ikke fantes noen annen utvei.

”Scott og Amundsen” gir en ryddig og grei innføring i historien om de to polfarernes liv og virke. Vi følger vekselsvis Scott og Amundsen – vi blir kjent med dem fra tida før ekspedisjonen, følger dem i planleggingen og gjennomføringen av reisen.

Slik vi liker å se nordmenn: rolige, sterke, solide. Her har Amundsen og kompani plantet det norske flagget på verdens sydligste punkt

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar